Quantcast
Channel: Tursiden
Viewing all 347 articles
Browse latest View live

Bitevillig sjøørret – Fang og spis

$
0
0

Når varmen kom i nord ble det fort fart på sjøørretfisket. De siste ukene har det blitt noen ettermiddagsturer med hylende snellebrems og fisk på land. Da ender det også med sjøørret til middag, og i dag var det sjøørret- og kveitesashimi på menyen.

Jeg setter stor pris på å ta vare på fangsten, og lage noen gode måltider ut av fisken jeg får. Det er litt ekstra stas når en selv har sørget for hovedingrediensen til det som serveres.

Med sjøørret på kroken

Sjøørret, og annen rød fisk, kan tilberedes på utallige måter. Det er bare fantasien som setter grenser. Selv er jeg glad i sushi, så da er det jo naturlig å lage sjøørretsushi. Husk bare å fryse fisken et døgn først om du har tenkt å prøve sjøørretsushi (gjelder for all vill fisk).

Takket være Asbjørn hadde jeg også litt kveite på lur til middagen i dag. Da var det naturlig å lage en god tallerken «Sjøørret- og kveitesashimi». Ganske enkelt biter av sjøørret og kveite, ris på siden og en spicy saus av Sriracha, teriyaki og ponzu saus. Kjapt enkelt og smakfullt på en mandag.

Sjøørret- og kveitesashimi.

Her er noen flere glimt fra fiske og middagsbordet de siste ukene.

Feit fisk er best når en lager sushi 🙂
En av godplassene.
Middagen er sikret.
Sushi maki: Sjøørret, ris, agurk, avokado og chillimajo.
To av tre denne kvelden.
Enklere blir det ikke: Marinert sjøørret, ris, mango, agurk og litt vårløk i en bolle.

Skitt fiske, og husk å ta vare på fangsten!


Isfrie vann og umulig ørret

$
0
0

Snøen smelter og stadig flere vann blir isfrie på fjellet i Indre Troms om dagen. I helga var det småvatna i Dødesskogen som stod for tur for en runde med fiskestanga. Der ventet det ørret som var umulig å lure.

Før helga vurderte jeg lenge om jeg skulle ta turen lenger opp på fjellet. Tanken var å gå til et av de vatna der isen bruker å gå tidligst. For selv om isen ligger solid mange steder, er det mulig å kaste med fiskestanga i noen få andre vann. Men tanken på flomstore bekker og råtten snø gjorde at turen i stedet gikk til småvatna i Dødesskogen.

Isfritt, og museøre på bjørka. Våren kom sent i år.

Etter å ha vadet over elva tok det ikke lang tid før jeg var fremme ved Langkjostjønna, som det heter på kartet. På tidligere vårturer har ørreten ofte stått og gjemt seg helt inne ved land. Så jeg gikk forsiktig langs land for ikke å skremme fisken. Flere steder stod det fisk en halv meter fra vannkanten.

Smygfiske til ingen nytte

Å lure ørreten var derimot ikke like lett. Jeg satt på huk en meter eller to inne på land, og sveivet sluk og spinner rett forbi fisk. Alt i slukboksen, unntatt de aller største slukene ble prøvd.

Var det kobberfarge på sluk eller spinner snudde fisken på hodet og kikket på det som kom forbi. En gang var det til og med en fisk som fulgte sakte etter en liten meter. Var det noen blankt som kom forbi brydde ikke fisken seg om å vri på så mye som en finne. Var det noe svart som kom gjennom vannet flyttet den seg en halvmeter unna.

Ørreten lå og gjemte seg under busker langs land, men å få den til å bite er ikke alltid like lett.

Ingenting fungerte. Etter 3 timer var frustrasjonen stor. Det var ikke annet å gjøre enn å drikke opp kaffekoppen og dra hjem for å legge en slagplan.

Et forsøk med fluestanga

Dagen etter pakket jeg på nytt sekken, og tok med fluestanga for å se om en liten flue kunne overliste ørreten. Dagen var varm, og elva hadde steget 5 nye cm siden dagen før. Litt vading gjorde godt for varme bein.

Inne ved vatna var det noen andre som hadde tatt turen. Det ble en hyggelig prat om tur og fiske og slikt. En ørret hadde latt seg lure, men ellers var det som dagen før.

Fluestanga ble montert, og en liten flue ble knytt på fortommen. Hva flua heter vet jeg ikke. Den var julegave et år fra Evelyn og Petter, og siden Petter er fluefisker burde den fungere.

Fra litt inne på land så jeg en ørret stå like i vannkanten, og kastet flua forsiktig litt utenfor. Med rolige smårykk nærmet flua seg nesen på fisken. Det var det som skulle til. Ørreten snappet i seg flua, og gjorde et byks i lufta. Den var på kroken i kanskje 10 sekunder før den sa takk for seg og forsvant ut på dypere vann.

Som vanlig når jeg finner frem fluestanga bestemte vinden seg for å ta seg opp, og skifte retning til pålandsvind. Noen kast til ble det, men nå var det ikke lenger mulig å hverken se fisk eller ha kontroll på snøret.

Det går mot sommer og vakende fisk – arkivbilde fra samme vann.

Så jeg ga opp, og var like blid. For selv om det ikke ble fisk på land greide jeg omsider å lure den til å bite. Og for hver time med flere og 20 grader nærmet det seg tiden med isfrie vann og vakende fisk på fjellet. Kanskje allerede til helga.

Små blå flekker på kartet

$
0
0

I Indre Troms er det utallige navnløse småvann. Det er alltid like spennende å komme frem til slike steder en aldri har hørt noen nevne. Kanskje er det fisk der. Kanskje er det livløst. Og kanskje er det en av fjellets godt skjulte hemmeligheter.

Det er alltid spennende å komme til et nytt vann.

Av og til når jeg kikker på kartet ser jeg meg ut slike små blå flekker uten navn. I helga var det forhold for å ta turen til et lite navnløst vann litt øst for Dødesvatnet. Lenger opp på fjellet er vannene fremdeles i ferd med å bli isfrie. Noen er isfrie, som Anjavatnet, mens andre bare er delvis isfrie, som Voumajavri. De fleste er isfrie til neste helg.

Så i helga valgte jeg en tur innom et par mindre vann. Et langs vassdraget fra Takvatnet, og det lille vannet like øst for Dødesvatnet. 496 vannet kan vi kalle det, siden det akkurat er stort nok til at det har fått høyde på kartet.

Ryelombola

På tur til Dødesvatnet kjørte jeg en omvei om Takvatnet for å stoppe ved Ryelombola på turen nedover mot Skjold. Der vaket det fisk i utoset, og jeg fant et sted mellom trærne for å gjøre et kast.

Det var lettere sagt enn gjort. På første kast fikk jeg en bjørk. På andre kastet derimot hadde sluken knapt landet før det var fisk på kroken. En sprelsk halvkilosørret gjorde et par hopp i lufta før den ga god motstand på lett utstyr.

Ryelombola med snøkvite fjell i bakgrunnen.
Halvkilosørret på lett utstyr.
Ingen problemer med improvisert kjøleskap når det fortsatt ligger snøflekker langs veien.

Fra en slik liten kulp holder det med en fisk, så selv om det fortsatt vaket så gjorde jeg opp fisken og pakket den ned. Snø fra veikanten (!) i en gildekasse fungerte som kjøleskap for å bevare fangsten frem til middag.

496 vannet

Turen gikk videre inn til Dødesvatnet. Dagens mål var det lille vannet på 496 meters høyde mot øst. Et lite vann jeg aldri har hørt noe om, og var usikker på om det var for grunt til at det kunne være fisk der. Men om en ikke tar turen, får en aldri vite.

Så jeg tok sekken på ryggen og fiskestanga i hånden og satte i marsj. Å vade over elva full av smeltevann gjorde godt i varmen, og snart var jeg fremme ved målet.

Dødesvatnet
Dagens høydepunkt for varme bein.
Det ligger fortsatt godt med snø i alle søkk i terrenget.

Før fisket startet var det tid for kaffepause mens jeg kikket etter vak. Å fylle kjelen med kun vann var imidlertid ikke helt enkelt. Vannet var så fullt av marflo at det ble med et par i kjelen hver gang jeg prøvde å fylle. Det skulle derimot ikke mangle på mat om det var fisk i vannet.

I løpet av en lang kaffepause så jeg ikke det minste livstegn. Vinden kunne imidlertid skjule små vak, og det er jo ikke alltid fisken vaker heller, så jeg gikk et par runder med stanga.

Etter et par runder ga jeg opp. Enten var det ikke fisk der, eller så var ikke fisken lettlurt. Vannet er grunt. Knapt en halvmeter langs land på det dypeste, og ellers litt grunnere. Men det er kanskje akkurat dypt nok til at fisken kan overleve vinteren. Så enten er det fiskeløst, eller så er det noen særdeles velfødde røyer der ute etter mengden marflo å dømme.

Lite og grunt, men kan det være fisk der?
Godt med marflo i vannet, så er det fisk der er den i godt hold

Så var det ikke en av fjellets godt bevarte hemmeligheter denne gangen, eller kanskje..

Røyebett i Gárasjávri

$
0
0

Med godværsmeldinger og håp om isfritt vann ble sekken pakket for en telttur øst I Øvre Dividal Nasjonalpark. Tilbake til Garasjavri, der myggen surret og røya ventet på sluken min.

Jeg hadde enda ikke bestemt meg for hvor jeg skulle legge ruta da jeg kjørte inn Dividalen.  Valget stod mellom å gå opp Høgskardet til Sandelvvatnet eller å gå opp ved Kvennelva til Garasjavri.

Inne ved start for turen opp Høgskardet stoppet jeg for å ta en avgjørelse. Ved parkeringen var det fullt av biler, og i minnet husket jeg en tur fra 2014. Da gikk jeg opp til Høgskardvatnet, full av optimisme og med fiskestanga i hånda. Da var jeg «ny i nord», det var 1. juli, og jeg hadde ikke tenkt tanken på at det kunne være is enda. Ved Høgskardvatnet var det islagt og knapt en meter åpen råk ved land. Ute på isen stod en kar og pilket. Jeg spiste matpakka, gikk ned fra fjellet, pakket bilen og kjørte sørover neste morgen.

Høgskarvatnet i 2014 – dårlige forhold for fiskestang.

Jeg tok sekken på ryggen, og la den tilbake i bilen. Det fristet ikke å gjenta opplevelsen fra 2014, så dermed ble det bestemt å gå opp på østsida av dalen ved Kvennelva.

Fiskeløse vann

Ruta ble ikke lagt direkte til Garasjavri. I stedet gikk jeg til tre vann som ligger noen kilometer lenger nord. Området ligger slik til at det burde være fisk i vatna, men jeg har ikke sett vak der, eller hørt noen få fisk der.  Jeg klarer likevel ikke helt å avskrive de som fisketomme, så første natta fikk bli ved det største av de navnløse vatna.

Da jeg nærmet meg stilnet vinden, og vannflata lå speilblank. Fra høyden ble jeg stående og speide etter livstegn. Ikke så mye som et enslig lite vak viste seg. Håpet om fangst var med andre ord ikke det største, men innsats med fiskestanga skulle det bli.

Oppe i høyden etter den lange stigningen opp langs Kvennelva.
Blankt vann uten et eneste vak.
På tur med ny sekk – Osprey Aether Pro 70

Det ble en runde rundt to av vatna på kvelden, uten å merke noe livstegn. Neste morgen gjentok det samme seg. Utallige sluker ble prøvd, uten noe tegn til fisk. Det fikk holde for denne gangen. Om vatna er fisketomme eller ikke vet jeg ikke enda.

Garasjavri

Sulten på å kjenne fisk på kroken gikk jeg noen kilometer lenger sør til Garasjavri og fant en teltplass. Der er det i vertfall fisk, og det a var flere med telt langs vatnet.

Etter at teltet var oppe tok det ikke lang tid før det var fisk på kroken. En røye på 300 gram fikk æren av å bli første fisk på land. Den fikk snart følge av to til, der største var halvkiloen. Snart lå jeg mett og fornøyd i teltet og duppet av for en kort ettermiddagslur.

Tre første på land.
Litt luksus må man unne seg på tur. Som kaffe og dessert etter middagen 🙂
(Tips: Posen til høyre er fra middagen dagen før og brukes som søppelpose)
Sen kveld ved Garasjavri.

Ut på kvelden stilnet vinden, og da ble det fart på både fisk og mygg. Fisken vaket og myggen suste i lufta så det var knapt snellebremsen greide å overdøve den. Det var bare å dra myggnettet godt over hodet, og kaste på vakende fisk. 11 røyer endte raskt på land. Et pent knippe på 3-5 hekto ble pakket ned i en pose og lagt i en snøfonn over natta.

Med godt bett ble det en kort fiskeøkt før jeg var fornøyd. I stedet satte jeg meg i teltåpningen, kokte litt kaffe og så på at fisken vaket i kveldssola over speilblankt vann.

Tidlig morgen

Ikke før hadde jeg duppet av i teltet, så våknet jeg svett og klam. Klokka nærmet seg 0400, og sola stekte allerede på teltduken. Liggende uten sovepose duppet jeg av litt til, før jeg et par timer senere måtte krype under liggeunderlaget. Teltbunnen var god og kjølig, så enda et par timer gikk før det var slutt.

Liggeunderlaget kan isolere mot sola også 🙂

Med liggeunderlaget satt opp som skygge ble morgenkaffen kokt, før jeg pakket sammen sakene for å begynne på returen. Helt til slutt ble fisken gravd frem fra snøen og puttet i sekken. Så var det bare å ta myggnett over hodet og begynne på bakkene opp fra Garasjavri.

En slags fisketur i Sunndalsfjella

$
0
0

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark har mye spennende fiske å by på. Krystallklare fjellvann med ørret, omkranset av høye fjell. Vakkert på en finværsdag, og ganske så utrivelig i tåke, regn og vind. Så jeg kikket en ekstra gang på værmeldingen, og tok sekken på ryggen så snart det klarnet opp for noen dager. 

De gode vannene i Sunndalsfjella ligger gjerne fra 1000 meters høyde og oppover. Der ligger gjerne isen til langt ut på sommeren, så jeg planla å gå fra Torbudalen til Skarvedalsvatna (ca. 1000 moh) første dagen. Så det bra ut høyere i fjellet var tanken å gå opp til Skrammeldalsvatna som ligger litt høyere i fjella. Den planen holdt i 5 kilometer.

Langs Aursjøveien fra Sunndalsøra til Aursjøen.

På forhånd hadde jeg sett på webkameraet i Torbudalen at isen gikk der for noen uker siden. Da regnet jeg med at det også ville være isfritt i Skarvedalen. Så på turen opp Aursjøveien fra Sunndalsøra var humøret på topp. Endelig skulle jeg på tur i Sunndalsfjella igjen.

Skarvedalsvatna

Bilen ble parkert i enden av sideveien til Purktjønna. Derfra er det en drøy time å gå til nedre Skarvedalsvatnet. Bare noen snøfonner lå igjen i terrenget i starten, og tempoet var bra innover fjellet. Snart kom jeg over kanten, og kunne se første mål.

Ikke akkurat sommer i høyfjellet.

Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne. Det lå is på hele vannet, bortsett fra en åpen råk ved inn- og utos. Isfiskeforhold langt ut i juli. Dermed var ikke planen om å gå videre opp til Skrammeldalsvatna mye å samle på. I stedet gikk jeg til det lille åpne partiet i elva mellom vatna og satte opp teltet der.

På kvelden ble det mer turliv enn fiske, selv om jeg selvsagt prøvde none halvhjertede kast med sluken. 

Kveld ved Utoset på øvre Skarvedalsvatnet.
Elva/kulpen mellom Skarvedalsvatna var åpen, så det ble noen kast der.

Rundtjønna i Torbudalen

Neste dag pakket jeg sammen og ruslet tilbake mot Torbudalen. Der var det isfritt på alle småvann langs veien, så jeg tok turen til Rundtjønna. Et lite vann som har rykte på seg for å ha fin ørret. Gamle rykter, riktignok. 

Etter noen kast og litt smånapp var det fast fisk. En liten ørret på knapt 2 hekto lot seg lure av en blank sluk. Noen kast senere kom nok en liten tass på land. Ellers så nappet det titt og ofte i sluken, uten av småfisken greide å bite over kroken.

Morgenstund på fjellet
Med flere (4) par av samme skomodell (den passer beina mine) må det nummerering til for å holde parene sammen 🙂
Rundtjønnet
En liten ørret fra Rundtjønnet.

Rundtjønnet virket mer som et typisk småfiskvann, enn et sted der det er litt størrelse på fisken. Kanskje er det større fisk der, selv om alt jeg så var småfisk. Mye småfisk.

Med is på fjellvatna og småfisk i Torbudalen ble turen avsluttet, og kursen satt tilbake til ferie og sjøfiske på Nord-Vestlandet.

Glimt fra en sommer

$
0
0

Sommeren går mot slutten og nettene er ikke lenger like lyse. På leirskolen har vi brukt uka til forberedelser, og gleder oss til å ta imot nye elever på mandag. Da er det også tid for å begynne å notere ned litt fra sommerens turer. Her et lite glimt fra turene siden sist oppdatering.

Sein isløsning i Sunndalsfjella.

Som vanlig ble det et par uker med ferie på Nord-Vestlandet. Der var planen en god tur i Sunndalsfjella, som endte med en natt ved et islagt vann. Issmeltingen var treig i år! Så i stedet ble det rolige dager med fiske i fjorden og en liten tur til Bjørndalen.

Fiske i fjorden

Brodern og familien var også på ferie hjemme hos mor men jeg var der. Da måtte selvsagt Therese og Christine bli med onkel på en fisketur. Det viste seg å bringe lykke. For i en fjord full av makrell var det en laks på tre kilo som valgte å bite på kroken. Ren flaks 🙂

Christine ble noen dager lenger enn Therese, så det ble flere turer. Mye småsei og makrell, og litt knurr, torsk og slikt.

Stille kveld ved fjorden.
3 kilo flaks
Ikke vanskelig å skjønne hvorfor denne karen har fått navnet blåstål.
Knut Erik og Oscar på en kveld på berga.

En kveld ble Knut Erik og Oskar med en tur på berga ved Degerhalsen. Der var lyren bitevillig, så en stor pose med fiskematfisk ble levert til mor. Resultatet ble 15-20 store middagsporsjoner med fiskekaker og fiskeball. Mors fiskekaker, mmmm 🙂

Flaksefiske i Målselva

Etter et par uker gikk turen hjem til Indre Troms, for litt laksefiske i Målselva og fjellturer. I en flomstor elv mistet jeg håpet om fisk etter utallige resultatløse kast. «Siste kast», tenkte jeg, og sveivet sluken sakte langs bunn. Da ble det brått skikkelig motstand. Etter en god kamp tok jeg tak rundt halen og løftet en laks på 5,6 kilo på land. Ikke en storlaks til Målselva å være, men per for min del.

En laks på land ga selvsagt mersmak, så det ble flere turer ned i elva. Men nå var flaksen brukt opp. Den neste laksen kjørte jeg 5-10 minutter før det ble slakk på snøret. Det samme skjedde med enda en laks. Frustrert byttet jeg kroker på slukene og prøvde på nytt. Uten at det hjalp. Enda en laks tok sluken, bare for å være på ett lite minutt før den forsvant.

5,6 kilo velsmakende Målselvlaks.
Når laksen ikke biter blir det gjerne noen kast med fluestanga. Da er det mulig å lure en sjøørret eller harr.

Flaksefiske ble straks omdøpt til u-flaksefiske (ok jeg brukte noen helt andre ord nede ved elvekanten, men av og til passer det seg ikke med ordrette sitat …).

Fjellturer i nord

Noen turer på fjellet med telt har det også blitt tid til i nord. De historiene kommer etterhvert, så her er et par bilder så lenge:

Røye med matvett (1,6) fra et vann sør for Rostadalen.
En varm dag ved Gallajavri. Et vann med utrolig god kvalitet på fisken.

Nå er sommeren på hell og jeg gleder meg til høsten. Tiden da lufta blir klarere og klarere for hver dag, sommertreig fisk blir bitevillig, og myggen er vage minner fra sommeren. Det er bare å pakke hodelykta i sekken og glede seg.

Stor røye i navnløse fjellvann

$
0
0

I slutten av juli gikk turen nok en gang opp på fjellet i Indre Troms. Målet var noen navnløse vann i høyden sør for rostadalen. Kunne det være stor fisk i noen av vannene, eller ville det bli bomtur?

På leting etter gode fiskevann

Det har blitt mange turer til små og store vann jeg ikke har vært ved før denne sommeren. Noen ganger har det blitt bomtur. Enten har det vært fiskeløst i vannet, eller så har fisken vært umulig å lure. Spennende er det uansett hver gang en kommer frem til et nytt sted uten å vite hvordan det er der.

Det kan være stor fisk mange steder i fjellet.

Denne gangen hadde jeg sett meg ut en rekke med vann på fjellet sør for rostahyttene. Vannene lå i 700 til 800 meters høyde, og kanskje ville det bli en tur innom Styggfiskvatnet. Først måtte jeg imidlertid komme meg over hengebrua nederst i Rostadalen.

I utgangspunktet er ikke høydeskrekken min særlig begeistret for smale gyngende hengebruer over fossende vann. For å gjøre det verre kom sidevinden i kraftige kast så hele brua ristet uten at jeg stod på den.

Lealause hengebruer er ikke min favoritt, men det er tross alt bedre enn å vade.
I Rostadalen er det fast med drikkepause ved Trollelva.

Det tok litt tid å overbevise høydeskrekken om at jeg måtte over. Men på et vis gikk det cm for cm fremover med smygende skritt. Så var jeg over, og kunne starte på den kjedelige timen gjennom skogen opp til rostahyttene.

Stor røye i teltvatnet

4 timer etter start kunne jeg sette opp teltet ved det største av vannet. Teltplassen var bra, og heldigvis var vindretningen slik at det ville være greit å fiske på den dypeste siden. Der det var langgrunt og motvind var det bare å glemme å kaste ut sluken.

Etter en liten matbit ble det noen timer rundt vannet. Kast etter kast med ulike sluker, uten tegn til fisk. Først sent på kvelden var det et forsiktig napp som fikk frem optimismen for neste dag.

Kveldsstemning med litt rolige vindforhold.
Morgenkaffe før en lang dag med fiske.

Dagen etter fortsatte fisket etter et par gode kopper kaffe og litt frokost. Det tok ikke lang tid før noe nappet forsiktig i en 12 grams spesial i kobber og rødt. Neste kast gikk i samme retning, og endelig tok røya. Fisken var både rolig og medgjørlig, så jeg tenkte det måtte være noe rundt halvkiloen. Helt til den nærmet seg land og ikke lenger var like rolig og medgjørlig.

Både stang og snellebrems fikk jobbe litt før en smelfeit røye kom på land. Formen var nesten som en amerikansk fotball. Vekta viste noen gram under 1,6 kilo.

Endelig fisk på land.
Velfødd røye på 1,6 kilo.

Styggfiskvatnet

Med en røye trygt plassert i snøfonna ved teltet ble dagstursekken pakket for å gå innom noen flere småvann når jeg først var på fjellet.

Fisk ble det lite av i 3 vann jeg var innom. I ett var det muligens et lite vak, men der var det så grunt at det endte med avslitt sluk. Det fristet å kjenne litt god motstand i stanga igjen, så på returen la jeg turen opp til Styggfiskvatnet.

To spennende vann. Men enten var fisken lite bitevillig, eller så er det ikke fisk der.

Aslatjavri, som det heter på kartet, er et vann der det er gode muligheter for å få stor røye. Men rundt vannet er det grov steinur, og fisken er stygg. Mye gammelfisk med stort hode og lang tynn kropp. Sist jeg var der var det også parasitter på fisken. Det jeg tror er en type fiskeigle, som setter seg på finner og gattåpning, og noe som kravlet inne i den røya jeg åpnet. Så jeg kaller det bare for Styggfiskvatnet, og skulle fisken bite ville det bli fang og slipp.

Et par kast i Aslatjavri var det som skulle til før det var fisk på kroken. En lang røye som gjorde tapper motstand. Kreftene kunne ikke måle seg med den fra tidligere på dagen, så det tok ikke lang tid før jeg forsiktig kunne veie gammelrøya til 1,4 kilo. Så ble den sluppet tilbake.

Gammelrøye klar for landing. Litt usikker på hvorfor finnene er oppfliset. Parasitter?
Det ble fang og slipp i Aslatjavri denne gangen.

Kartstudie i teltet

Tidlig på kvelden var jeg tilbake i teltet. Over en kopp kaffe kikket jeg på kartet, og planla turen ned fra fjellet neste dag. Da ville jeg gå innom to vann til.

Jeg tenkte også litt på det halv-offisielle prosjektet mitt om å være på tur til alle gode fiskevann i Indre Troms. Et prosjekt jeg uten å vite det startet da jeg flyttet nordover i 2013, men først innså at jeg holdt på med i 2017. Da hadde jeg som regel valgt turer til nye steder hver gang teltet var med på tur.

Det er mange steder det er mulig å få slike røyer på kroken. Veldig mange.

Helt systematisk har imidlertid ikke turene vært. Så da gjengen i «Målselv vann for vann» startet sitt prosjekt i fjor ble jeg inspirert til å være mer systematisk. Men fortsatt mangler jeg en oversikt der jeg kan krysse ut de vannene jeg har besøkt.

Så mens jeg satt der og kikket på kartet tenkte jeg litt mer på prosjektet. Kanskje jeg skal gjøre det mer systematisk. Lage en liste over passe store vann i Indre Troms, og så finne ut hvilke av de som fortjener å kalles gode fiskevann. Det vil si vann det er verdt en tur med fiskestang og telt.

Sensommer ved gallajavri

$
0
0

Lengst oppe i Skibotndalen, helt inne ved grensa til Finland ligger Gallajavri. Det er ikke vannet for å lure storrøya og sette pers. Fisken kommer i passe porsjonsstørrelse, og kvaliteten er usedvanlig god. På sensommeren gikk turen til Gallajavri på jakt etter litt god matfisk.

Skibotndalen er et godt utgangspunkt for mange flotte turer. Både øst og vest for dalen ligger det mange gode fiskevann, som er lett tilgjengelige fra veien. For å komme til Gallavri var det nødvendig med sommerens eneste utenlandstur. Avkjøringen ligger ca. 500 meter over grensa til Finland, før en følger en grusvei mot øst, og ender opp med å parkere på norsk side.

Galgojavri sett fra turen opp til Gallajavri. E8 mellom Skibotn og Finland går på andre sida av Galgojavri.

Etter å ha funnet en plass stor nok til å sette fra meg bilen fulgte jeg firhjulstraseen til utoset, og satte opp teltet omtrent midt på vannet.

Røye i solnedgang

Sola farget himmelen mot Nord-vest og månen var på vei opp i øst i det jeg så et ørlite vak like ved teltplassen. Det tok ikke mange sekundene før fiskestanga var klar og sluken ble sendt i retning vaket. På andre kaste var det fast fisk.

En stuttjukk røya endte raskt på land. Lengden skulle tilsi 2-300 gram, men vekta insisterte på 400 gram. Fisken er rett og slett makaløst feit i Gallajvri.

Teltplass på en odde midt på vannet.
Solnedgang etter en sommer med midnattssol.
Stuttjukk.
Måne en lys sensommerkveld.

Det ble en kort kveld før jeg spiste middag og krøp ned i soveposen. Normalt liker jeg å fiske på kvelden når sola kryper under horisonten, og temperaturen er behagelig. Men i slikt åpent landskap gjelder det å utnytte de få timene med kjølig temperatur før sola kommer opp og lager badstu av teltet.

En varm og vindstille dag

Etter noen behagelige timer i soveposen begynte sola å steke. Ute var det blå himmel uten et eneste tegn til skyer, og temperaturen steg raskt over 20 grader.

En kaffekopp senere hadde også myggen våknet opp for en siste innspurt av sommeren. Det summet høylytt i lufta, og uten et vindpust var det lite som holdt den på avstand. Endelig fikk jeg nytte av Thermacell myggjageren som hadde ligget i sekken hele sommeren.

Erfaringen med Thermacell myggjageren hadde før dette vært blandet. Effektiv på en vindstille dag nede i dalen, men på fjellet hadde den vist seg lite effektiv. Myggen taklet rett og slett litt vind bedre enn myggjageren. Denne gangen var det sjeldent vindstille, så etter noen minutter begynte summingen å avta, og snart kunne jeg nyte morgenkaffen i fred.

Thermacell myggjager. Verdt sin vekt på en vindstille dag, ikke fullt så effektiv når det er en liten trekk i lufta.
Å ligge i lyngen en varm sensommerdag og slippe myggen…
Feit og knall rød i kjøttet. Herlig matfisk 🙂

Å ligge i lyngen med en kaffekopp og slappe av i sola er behagelig, men det tok selvsagt ikke lang tid før fiskelysten fikk overtaket. Slukboksen ble puttet i lomma og jeg ruslet i langs land.

Snart var det fast fisk, og turens største røye kom på land. 0,6 kilo perfekt matfisk. Den fikk etterhvert følge av noen flere, alle mellom 0,3 og 0,6. Feit og knallrød i kjøttet. 5 fisk bla pakket i en pose og lagt kjølig til jeg skulle ned fra fjellet.

Torden i horisonten, og møte med politiet

Værmeldingen før turen var stille og varmt vær, med fare for tordenbyger på kvelden. Å ligge i telt i tordenvær har jeg gjort før. Planen var derfor å gå ned på ettermiddagen, så da det begynte å komme skyer og buldret et sted i det fjerne var jeg rask til å pakke sammen.

Turen tilbake til bilen var gjort på en drøy time, og så var det bare å svinge innom Finland for å komme tilbake på veien til Skibotn. Der møtte på en politipatrulje på grensa.

«Har du ID?», spurte politimannen. Tja, for å finne fiskekortet måtte jeg pakke opp sekken, noe som selvsagt resulterte i en tur og fiskeprat. «Politimannen hadde vært inne ved vannet litt tidligere på sommeren, uten å få fisk, så han var selvsagt nysgjerrig på hvilke sluker som fungerte. Ting i kobber og rødt var svaret. Jeg fikk på både Møresilda, spesial og lillauren. Alle i varianter av kobber og rødt.


Sesongskifte

$
0
0

Høsten har farget skogen, og snøen kryper stadig lengre ned i fjellsidene i nord. Det betyr at fiskestanga er pakket vekk for i år, og hagla er funnet frem. Det er tid for rypejakt.

Høsten kom fort i år. Ikke før la jeg merke til at den første stjerna dukket opp i en lys sensommernatt, før det blir så alt for tidlig mørkt på kveldene. Slik blir det ofte når leirskolesesongen starter. Og i år har ukene på leirskolen være enda mer hektisk enn til vanlig, mye takket være smitteverntiltak.

Bortsett fra spriting av hender, nye «koronarutiner» og ting som tar lengre tid enn normalt, er mye ved det gamle på leirskolen. Det er kanopadling på Målselva, klatring i klatretårnet, matlaging på stormkjøkken, bruk av kart og kompass, og slikt som hører en leirskoleuke til.

Kanopadling og høst langs Målselva

Og etter en travel dag med ivrige unger tar det litt tid å roe ned hodet. Frem til 14. september var det fast rutine å ta med fiskestanga ned til elva for noen kast etter sjøørret. Ingenting roer hodet som å kaste litt med fiskestanga, og litt fisk har det også blitt. Fiskesesongen sluttet 14. september, og det markerer halvveis i høstsesongen og tid for jakt.

Rypejakt

Så langt har rypejakta startet med litt vekslende vær. Ganske utrivelig enkelte dager, og så plutselig strålende solskinn. Da blir det raske dagsturer mellom bygene. To turer til nå, uten at det har blitt med fugl ned fra fjellet.

At det ikke har blitt rype i sekken bekymrer meg ikke enda. I år er det ikke så mye fugl på fjellet, så jeg har gitt meg selv en begrenset kvote på 6 ryper totalt. Da gjelder det å ikke fylle fryseren første helga.

Tid for rypejakt.
Allerede første jakthelga var det et fint melisdryss på toppen av Likka.

Det er også mange jegere som er ute de første ukene av jakta, og jeg er ikke akkurat en rakett om morgenen. Som regel er jeg ikke ute av døra før jeg har tømt en kanne kaffe, så da har det allerede vørt noen før meg og skremt rypa før jeg kommer meg opp på fjellet. Men turen er like fin for det 🙂

På tur med packraft

Så jeg tar det rolig i starten på jakta i år. I stedet har det blitt noen turer med packraft mens temperaturen er god. En søndag fikk jeg også selskap av Trond, som var nysgjerrig på å prøve packraft. Det ble en hyggelig padletur og prat ute på Andsvatnet i strålende solskinn.

Med packraft på Veslevatnet.
Trond på prøvetur med packraft.
Høstpadling på Andsvatnet.

Snart vinter

Snøen har for lengst meldt sin ankomst på fjelltoppene, og kryper stadig lengre ned i fjellsidene. Kanskje blir det til og med sporsnø når turen går til fjells på jakt neste helg. Det er alltid spennende med sporsnø, og så betyr det jo at det snart er tid for å finne frem skia.

Vinteren kommer, og snart er det skiføre 🙂

Vinterlige jaktforhold

$
0
0

Leirskolesesongen er slutt, og kuldegradene har festet grepet i nord. Da er det også tid for den tradisjonelle jaktturen sammen med Cato for å markere slutten på høstsesongen. I år ble det en tur med vinterlige jaktforhold.

Siden dagene begynner å bli korte nå i slutten av oktober valgte vi en lett tilgjengelig tur på Dødesfjellet. Dermed kunne vi kjøre opp til demningen, og hadde kort å gå før vi var i jaktterreng.

Cato med improviserte gamasjer 🙂
Kaffepause.

Så lang i sesongen har det ikke vært så mye rype å se i fjellet. Hare er det derimot mye å se av. Både i lavlandet og på fjellet. Så ikke lenge etter at vi startet var det harespor i snøen. Sporene gikk på kryss og tvers, så enten var det en svært aktiv hare i området, eller så var det flere som hoppet rundt. Sikkert det siste. Noen enslige rypespor så vi også på vei oppover.

Ett velrettet skudd

Etter en kaffepause rundet vi fjellet og gikk i litt ulik høyde. På radioen meldte Cato om relativt ferskt rypespor, mens der jeg gikk var det ferske harespor. I et område med ekstra mye spor hoppet det plutselig frem en hare rett foran beina mine. Hagla ble løftet og haren slo kollbøtte og ble liggende i snøen.

 «En hare», meldte jeg på radioen til Cato som gikk litt lavere i terrenget. Så var det frem med kniven og partere haren på stedet.

Haren er godt kamuflert, så om den hadde holdt nervene i sjakk hadde jeg gått rett forbi.
Vinterrype.

Jeg hadde kommet 50 meter videre da jeg skimtet en rypehals som strakk seg opp bak noen steiner. Forsiktig smøg jeg meg på skuddhold, og siktet på hodet som stakk opp. Et velrettet skudd, og så kunne rypa legges i sekken den også.

Med både rype og hare i sekken var det eneste som manglet en skogsfugl. På turen innover dalen holdt vi på å kjøre på to store tiurer, så tanken på en slik gjorde at turen tilbake mot bilen ble lagt under tregrensa. Men å finne tiur er ikke lett, så det ble med drømmen denne gangen også.

Sesongskifte

Vinteren har festet grepet og dagen begynner å bli korte i nord.

Slutten på leirskolesesongen betyr at det er tid for avspasering noen måneder. Da er det tid for en tur sørover til Nord-Vestlandet, og forhåpentligvis blir det skiføre før jul i år. Tid til å skrive blir det også, både nye turer, litt utstyrserfaringer, og så skal jeg endelig sette meg ned med «prosjektet alle gode fiskevann i Indre Troms».

En bonustur etter sjøørret

$
0
0

Det er nesten to måneder siden jeg sist fisket etter sjøørret. Det var 14. september og siste dag med fiske i Målselva. Det endte med et par sjøørreter. Etter det har fiskestanga fått stå ubrukt i nesten to måneder.

Da skumringen kom 14. september var jeg fornøyd med fiskesesongen. Det har blitt mye fiske i år. Svært mye. Så jeg hadde fisket fra meg på en stund. Men etter å ha latt fiskeutstyret stå (nesten) ubrukt resten av høsten var det tid for å finne frem stanga og ta en tur ned til fjorden i november.

Speilblank fjord i november.

Det blir gjerne slik når jeg har tatt turen til Nord-Vestlandet for en lang juleferie. Det er rett og slett umulig å se ut stuevinduet og se fjorden ligge speilblank uten at det vekker fiskelysten. Så turen gikk nok en gang til bukta der sjøørreten som regel er å finne hele året.

I bukta vaket det som vanlig fisk like utenfor tangkanten. Forsiktige spor etter fisk som jaktet på småfisken som gjemte seg i tangen.

Kanskje 200 gram, og godt under minstemålet for sjøørret (35 cm).

På første kast fulgte en bølge etter sluken, uten at fisken tok kroken. Det tok imidlertid ikke lang tid før det var fast fisk. En aldri så liten sjøørret som ble sluppet tilbake. To småtasser til fortalte at det bare var småfisk som var bitevillig, så det ble ikke noen lang tur.

Likevel gjorde det godt å kjenne fisk på kroken etter et par måneders pause.

Novembertur med packraft på Ørskogfjellet

$
0
0

Med gode meldinger og mildvær i november fristet det med en packrafttur. Nysgjerrig på å prøve packraft ble Anders med, og vi møttes på Ørskogfjellet for noen timer med padling og turprat.

Som vanlig hadde værmeldingen bommet på vinden, så det rusket godt i tretoppene i kastene. Ikke akkurat forhold for å fiske fra båten, men å padle i le var ingen problem.

Det er alltid moro å padle små bekker og elver, så da vi kom til en lang kulp i elva blåste vi opp packraftene. Kulpen var perfekt for padling i brødrene dal stil, og gliset var bredt på sunnmøringen Anders. Alt vel så langt. Vi kom imidlertid ikke lenger enn rundt første sving før vi måtte teste ut bæring av oppblåst packraft på ryggen.

Anders klar for padletur.
Endelig på packrafttur.
Og så var det tid for å bære…

Så lenge sekken er festet bra er det en smal sak å ta sekken og packraften på ryggen. Vindfanget er imidlertid stort, så i friske kast går det litt i rykk og napp. Siden det var skog langs bekken, så benyttet vi oss like godt av medvind og gikk rett ned til vannet.

Rekordfisker og slikt

På vannet var det ingen sak å padle. Der var det litt medvind, litt stille og litt motvind. Fiskestanga var selvsagt med, så vi prøvde noen kast. Ikke det at vi hadde tro på fangst. Da var det mer interessant å sammenligne notater fra sommerens fiske.

Litt enklere å padle på åpent vann enn i en liten bekk.
Greit å holde seg litt i le når vinden kommer i plutselige kast.

Særlig nysgjerrig var jeg på storørreten Anders fikk i et område jeg ikke tidligere har vært på tur. Ikke før hadde jeg satt pers med en ørret på 2,2 kilo i Indre Troms, så slo Anders til med pers og en ørret som dro vekta ned til 2,3 kilo. 100 g tyngre enn den jeg fikk. Akkurat det var litt surt. Vi får se hvor lenge Sunnmøringen beholder ledelsen…

Turhistorien og storørreten kan du forresten lese om på bloggen til Anders. Og ørreten ørreten jeg fikk på 2,22 kg kan du lese om her på bloggen.

Etterhvert gled praten over i turplanlegging av overnattingstur, og klokka nærmet seg tid for å gå i land. Packraft var prøvd, turfolk luftet og vi var enige om en telttur i slutten av november. Akkurat slik det burde være en mild lørdag midt i november.

Barfrosttur til fosterlågen

$
0
0

Vi var ikke så veldig ambisiøse når vi planla tur. Dagene er korte sist i november, og vi skulle både sette opp telt, samle ved og lage middag før det ble mørkt. Dermed gikk novemberturen enda en gang til Osmarka.

Denne gangen var det Anders sin tur til å ta turen over Moldefjorden, før vi kjørte inn til Fosterlågen. Der ble vi møtt av barfrost og rim på trærne. Perfekt for en kveld ved bålet.

Barfrost
Ikke så lett å fote seg med en ishinne på steinene.
Tid for bål

Fiskestengene var selvsagt med, så vi gjorde noen kast før vi fyrte opp bålet. For hvert kast landet sluken kortere og kortere ut i vannet, før det var tid for å fjerne is fra stangringene, og prøve igjen. 10 kast uten fisk fikk holde. Det var tross alt ikke fiske som varmålet for turen.

Bålet ble raskt fyrt opp i en gammel bålplass, og så disket Anders opp med pulled pork wraps til middag. Allerede før maten var ferdig hadde mørket senket seg. Vi la mer ved på bålet så det lyste og varmet i barfrostkvelden.

Bålkaffe hører med på en novembertur.
Anders har funnet frem jervenduken i frostnatta.
Barfrost, fullmåne og bålnatt. – Og siden det er et mobilbilde ser det mer ut som en akvarell.

Neste morgen var det rim på innsiden av teltet. Lufta var klar og frisk, og isen hadde krøpet litt lenger ut fra vannkanten.

På ny ble bålet tent opp, og snart var det klart for hjemmelaget bacon og eggerøre til frokost. Selvsagt etterfulgt av en kjele bålkaffe.

Frisk og klar morgen.
Morgenstund.
Godt å få pustet liv i flammene en novembermorgen.
Hjemmelaget bacon til frokost 🙂

Ut av vinterdvalen

$
0
0

Med lengre dager i nord har det begynt å klø litt i isfiskelysten. Noen turer har det allerede blitt, og jaggu lar røya seg lure i år også.

Det er bare å beklage for lite oppdateringer i vinter. Det blir slik av og til. Men siden det snør i dag så våknet lysten på å notere ned noen ord igjen. Ikke så mange ord, bare nok til å dele noen bilder fra vinterisen.

Så langt har det blitt turer til Andsvatnet. Noen minutter å kjøre, og så rett ut på isen for å bore noen hull. Så er det frem med pilkestikka, en stol og termosen. Ganske så trivelig i grunn.

Kaffe på termosen og et hull i isen. Enkel glede.
Godt kledd for noen minusgrader på isen.
Med vidvinkel kan selv steikfisken se fin ut.
Men med en litt annen vinkel på kamera blir den ikke fullt så imponerende… Ca 200g

Noe storfangst på Andsvatnet er ikke å regne med, men steikfisken lar seg lure en gang iblant. Passe feit, og snadder til middag.

På tur med fiskestanga – ferskfisk til middag

$
0
0

Her en dag fikk jeg lyst på torskegryte til middag. Og skal en ha fersk fisk til middagen, så nytter det sjeldent å ta turen på butikken. Da er det enkleste å finne frem fiskestanga, og ta en tur ned til fjorden.

En skulle tro det var en enkel sak å finne fersk fisk på butikkene i Indre Troms. Det er tross alt ikke mange kilometerne til Senja, og utafor der dras det opp skrei så det holder på denne tida av året. Men i butikken er selv skreien både bereist og vellagret før den finner veien til butikkhyllene. Den skal tross alt leveres på mottaket, pakkes, lagres, transporteres hundrevis av mil, og omsider plasseres i butikkhylla. Kjøpfisk frister ikke.

Alternativet er å kjøre til Finnsnes og se om de har noe kortreist i fiskedisken der. Men siden det er kortere å kjøre til fjorden, og ikke minst morsommere å fiske er det dit turen går.

Lett snø og stille fjord.
Utstyr for kystfiske: Kraftig snelle og snøre, 60g sluk og passende fiskestang.

Det er ikke mye som skal til for å lure torsken fra land. Det er bare å stille seg et sted der det er fisk, og så kaste ut en tung sildesluk. Torsken trives nede på dypet, så tung sluk gjør det lettere å komme seg ned til fisken.

Mens sluken synker holder jeg stramt snøre, og pilker rolig med stanga slik at den ikke bare synker som en stein. Som regel bruker fisken å ta når sluken nærmer seg bunn. Tar ikke fisken mens sluken synker sveiver jeg rolig inn, mens jeg stopper noen ganger og lar sluken synke til bunns. Som variasjon kan jeg pilke sluken rykkvis inn.

Det tok ikke lang tid før det var fast fisk. Først et par små torsk, som ble sluppet ut. Minstemålet på torsk i nord er 44 cm, så de som er under slippes ut. Så ble det mer motstand, og en matfisk på 2-3 kilo kom opp. Mager i buken, men normal brei over ryggen.

Første fisk på kroken ble denne lille tassen. Den ble sluppet ut.
Dagens matfisk. Uvanlig tom i buken til å være torsk, men normalbrei over ryggen. Kniven er 32cm med slire.

Dermed var middagen sikret etter 10 minutter, og sesongen med fiskestang startet.


Kosetur i påskefjellet

$
0
0

Etter ei natt med snø klarnet det etter hvert opp på søndagen. Streif av sol etter en påske preget av lite inspirerende påskevær. Turen gikk opp på Rustafjellet.

Det ble en ettermiddagstur på ski innover fjellet. I en time pløyde skituppene gjennom nysnøen. På et passende sted stoppet jeg, tråkket sitteplass og fyrte primusen. Frem fra sekken dukket en porsjon turmat, og selvsagt en kopp Solbærtoddy. Det var jo tross alt påsketur.

Å tråkke sitt eget spor
Enkel pauseplass når snøen er løs: Tråkk sitteplass – Legg skia opp ned – Tråkk plass til beina – legg sitte-/liggeunderlag på skia. Ferdig.
Og så er det bare å finne frem primusen og dagens midddag.
Kosetur i påskefjellet
Dagens siste solstråler på Blåtind

Med en kopp solbærtoddy til å varme fingrene så jeg de siste solstrålene på fjellene, før jeg pakket sekken og begynte på turen tilbake. En enkel kosetur.

En solskinnsdag med litt isfiske

$
0
0

De siste ukene har jeg flere ganger hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke har vært på isfiske. I stedet har det endt med at jeg har tatt en tur til fjorden med fiskestanga, eller tatt en dagstur på ski innover fjellet. Men med varmende vårsol i uka etter påske endte jeg omsider på isen.

Når du leser om isfiske står det gjerne noe om spenningen med å se ned i hullet. Ligge og kikke ned mot bunn, og kanskje få øye på en fiskerygg som nærmer seg kroken. Så i fjor vinter gjorde jeg et helhjertet forsøk på å begynne å like isfiske. Det ble mange turer, og til og med litt fisk.

Er det bitevillig fisk under isen?

Men jeg skal innrømme at jeg ikke ble frelst på isfiske. Når jeg kikker ned i hullet, ser jeg bare bunn. Det er spennende i ett halvt minutt. Så er det bare kjedelig.

Så iveren etter å ligge med pilkestikka dabber fort av når det ikke viser seg fisk nede i hullet. Da frister det mer å ta en matpause med en furu som ryggstøtte, og slå opp kaffekoppen.

Det beste med isfiske er noe varmt på termosen.
Test av turmat fra Gilde: Egentlig ganske god. Greit med variasjon, så noen slike får plass i proviantposen sammen med andre produsenter.
Isfiske. Ståsnøre ute på isen, og så sitte med ryggen mot en furu og en kaffekopp i hånda.

Slikt satt jeg og filosoferte over mens jeg satt med en kopp varm kaffe i hånda. Isfiske er ok, så lenge sola varmer og det er kaffe i koppen. Men fiskesesongen den starter når en kan fiske med stang.

Dagstur langs Reistadløypa

$
0
0

Etter noen solskinnsdager ringte Cato på torsdagen og spurte om vi skulle gå Reistadløypa. Høres ut som en god idé, tenkte jeg etter en dag med isfiske i solsteiken. Dermed var lørdagen satt av til en dag på ski fra Setermoen til Bardufoss..

Klar for start på Setermoen

Svein Erik slo også følge, så på lørdag litt utpå formiddagen var vi klare på Setermoen. Foran oss lå skisporet preparert for en 30km lang tur til Rustahøgda på Bardufoss. Sola skinte fra blå himmel, og det så ut til å bli en fin dag på ski. Værmeldingen lovte imidlertid et værskifte på ettermiddagen, men slo det til, så satt vi godt parkert i sofaen innen den tid.

Starten på Reistadløypa er en liten flat bit, og så en lang stigning opp til Orta. Akkurat hvor lang stigningen er hadde jeg glemt fra sist jeg gikk turen. Akkurat bratt nok til at felleskien ikke fikk skikkelig feste, og for bratt for å gå med friske fraspark. Det ble mye fiskebein, en kaffepause og en liten bit på beina før vi endelig kom opp bakken.

Opp de lange bakkene som aldri tar slutt på vei til turens høyeste punkt.
Første kaffepause når vi nærmer oss toppen av bakkene.

Fra Orta til Kampenhytta er det snillere terreng, med noen lange nedkjøringer. Cato på smøreski forsvant i det fjerne, mens Svein Erik og jeg på felleski holdt et mer rolig tempo. Det blir slik når fellene subber i nedoverbakkene, og er bakglatte i motbakkene.

I det vi etter 16 km kom til Kampenhytta kom skyene er full fart fra vest, med sur vind og noen snøfiller. Værskiftet kom litt før meldt, så i stedet for en kaffekopp i solveggen ble det en kort pause.

På Kampenhytta skiltes våre veier. Svein Erik hadde felleski som hverken hadde feste eller god glid, valgte å gå ned Skoelvdalen. Cato satte i vei mot Rustahøgda for å hente bilen, mens jeg fulgte løypa videre i et bedagelig søndagsturtempo.

På fjellet er det full vinter, og perfekte skiforhold.

Turen fra Kampenhytta til Rustahøgda er den fineste delen av Reistadløypa. Flott turterreng med litt opp og ned. Været lettet også litt, slik at det ble en skikkelig kosetur videre til Rustahøgda.

Fire og en halv time etter at vi startet fra Setermoen var jeg tilbake ved bilen. Lettere solbrent, og godt fornøyd med å parkere felleskiene i boden senere på kvelden.

Barflekkliv

$
0
0

Midt i april slo det til med noen varme dager i nord. Temperaturen steg raskt opp i tosifret antall grader, og det begynte å dukke opp barflekker i lavlandet. Jeg liker barflekker, med solvarm lyng og en liten smakebit av vår.

Det er lett å la seg lure når de første barflekkene dukker opp i Indre Troms. Det lukter vår av solvarm lyng og nykokt kaffe. Endelig kan skjortermene brettes opp, og ett vinterbleikt hode får et godt lag med solfaktor. Det er lett å la seg lure. En kan jo tro det faktisk er vår, helt til jeg skal skrive disse ordene, og det igjen snør utenfor vinduet.

Litt isfiske ble det i helga.
Men raskt endte jeg på en barflekk.
Middag i det fri.
Barflekkliv.

Det ble en herlig varm helg, før det igjen var tilbake til normalen med et par grader. Noen varme dager, som ga en forsmak på tida som ligger foran oss. Mai, da snøen trekker seg tilbake, sjøørreten dukker opp i fjorden, og de første vannene blir isfrie i lavlandet.

Det var ikke annet å gjøre enn å nyte dagene i helga. Først med en isfisketur, som endte med noen timer på en barflekk. Så en dag ved fjorden med fiskestanga. Ikke sjøørret enda, men en torsk på et par kilo som matfisk.

Så ble det en tur lags fjorden.
Vår i fjæra, blikkstille vann og vinter i høyden.
Helgas matfisk. Det holder med en 2 kilos torsk.
Og litt kaffekok i bålpanna hjemme.

Et par uker nå, og så er det mai. Måneden for sjøørret, og kanskje en fjelltur med isfiske og barflekker. Stengene står klare, slukskrinet er velfylt, og alt som mangler nå er den første sølvblanke fisken som gjør et hopp nede i fjæra.

Hvor mange dager er det til første sjøørret ender på land?

En sommer i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark

$
0
0

Ingen grunn til panikk. Det har vært stille på bloggen en stund, men turskoene er ikke satt på hyllen. Skoene har blitt slitt både i nord og sør i landet siden siste oppdatering. Her er en liten forsmak fra Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark.

Et sted i Dovrefjell

Våren som ble hektisk

Det startet med tannverk. Under en fylling var det blitt betennelse i tannroten. Ganske så ubehagelig, så turen gikk til tannlegen. Der ble det startet på en rotbehandling, men etter to turer konkluderte tannlegen at han ikke fikk orden på betennelsen. Jeg ble videresendt til spesialist.

For å gjøre en lang og ubehagelig historie kort, så endte jeg opp hos spesialist i Molde i slutten av juni. Det bød på en anledning for tre turer i Dovrefjell-Sunndalsfjella mens jeg ventet på andre tur til spesialisten en drøy måned senere.

En sommer i Dovrefjell-Sunndasfjella nasjonalpark

Så med lett ubehag i kjeften kjøpte jeg sesongkort for Snøhetta fellesfiskeområde. Hundrevis av spennende høyfjellsvann å utforske. Men hvor skulle jeg legge turen.

I de fleste vann i Dovrefjell-Sunndalsfjella er det dårlig med gytemuligheter, og utsetting av fisk. Det betyr at tips om stor fisk ofte er ferskvare. Mye forandrer seg på 10 år, avhengig av hvor mye det fiskes og når det ble satt ut fisk sist.

Det er mange vann å velge mellom i Dovrefjell-Sunndalsfjella.

Fjellstyrene er imidlertid dyktige med kultiveringen, så som regel er det fin fisk i de fleste vann, med innslag av noe gammel og mager enkelte steder.

Det ble noen runder med kartet i løpet av sommeren for å planlegge turer.

Drømmebett i Lesjafjella

På første tur ble Anders Eriksen med. Kalenderen viste 2. juli da vi en varm dag tok sekken på ryggen i Skamsdalen. Normalt for tidlig for fisketurer dit vi hadde planlagt. Men i år var det tidlig isløsing, så etter å ha studert satellittbilder satset vi på at vannet ville være isfritt før vi fikk satt opp teltet.

Blanke sluker fungerer ofte i området.

Den planen holdt akkurat. Hetebølgen i starten av juli fikk fart på smeltingen, slik at det bare var is langs land på deler av vannet da vi var fremme. Perfekte forhold for å treffe isløsingsbettet.

Det så lenge ut til at det skulle bli med drømmen om fiskelykke. Sluk etter sluk ble forsøkt, mens vi fisket fra morgen til kveld i ulike vann. Da det begynte å gå mot leggetid andre dagen var resultatet en fisk på hver.

Sent på kvelden ble en Stingsild kastet langt ut på vannet rett utenfor teltplassen. Sluken fikk synke helt til bunns før den ble sveivet sakte og ujevnt inn. Plutselig var det fast fisk og en feit ørretplugg kom på land.

Det tok ikke lang tid før ørreten fikk følge av en til. Så enda en. Vi stod midt oppe i drømmebettet. Med 9 ørreter på land sa vi stopp. Da hadde vi fem fisk hver å bære med hjem.

Skikkelig feit fjellørret. rett under kiloen.
Resultatet av en hektisk fiskeøkt.

Gammelfisk og steikefisk i Skrammeldalen

Et gammelt tips jeg hadde var Skrammeldalen i Sunndalsfjella. Dit hadde jeg egentlig tenkt meg året før, men da lå isen lenge og vel. I år var det isfritt og klart for en tur opp i steinura.

Morgenstund i Skrammeldalen.

Det var ikke lett å finne gode teltplasser i området. Omsider fant jeg en liten flekk, akkurat stor nok til et lite telt. Nå skulle de tre vannene i området prøves. Håpet om fin fisk var stort, og fiskeiveren større.

Første kvelden fikk jeg virkelig erfare at fisketips i Sunndalsfjella kan være ferskvare. Når vinden stilnet vaket det tett med fisk på 100-200 gram i vannet.

Dagen etter gikk jeg til det neste vannet, og fikk raskt fin steikfisk på 300-400 gram. Så lot jeg stingsilda synke helt ned på bunn i et dypt parti på vannet. Der ble det mer motstand, og selve gamlefar i vannet kom opp fra dypet. En lang og tynn ørret med digert hode og mal kropp. En skikkelig «skiftenøkkel» an en gammelfisk. Det var nok den generasjonen som var opphavet til tipset om storfisk i vannet 10 år tidligere.

Kanskje var det denne generasjonen som var opphavet til rykte om stor fisk i Skrammeldalen?

Også i det nederste vannet var fisk på 3-500 gram bitevillig, men storfisken så jeg aldri noe av.

Lyn og torden ved drømmevannet

Tredje turen gikk til selve drømmevannet i Sunndalsfjella. Grønliskarsvatnet. Et vann det krever innsats for å komme frem til, og tålmodighet om en skal lure fisken.

Turen startet en kvelende varm dag nede i Grøvudalen. Selv 900 m.o.h. viste termometeret 25 grader i det sekken ble tatt på ryggen. Foran meg lå turen inn Grøvudalen, avsluttet med en lang og seig stigning opp til vannet. Det ble 5 svette timer før jeg kunne sette opp teltet på en fin teltplass ved drømmevannet.

Drømmevannet.

Første kvelden så jeg noen få vak, uten å kjenne antydning til napp. Et av vakene avslørte imidlertid at det var skikkelig grov fisk der ute, så morgenen etter var jeg ivrig til å komme i gang med en runde langs vannet.

Det ble time etter time med resultatløs kasting. Sluk etter sluk ble prøvd. Bare en blank sluk resulterte i ett enkelt napp. Langt ut på ettermiddagen mørknet skyene, og det buldret fra tordenbyger i det fjerne. Akkurat da ble det motstand i snøret, og etter en liten kamp endte en 900 grams ørret på land.

Tordenbygene kom stadig nærmere, og i tordenvær frister det lite å stå med en fiskestang i hendene. Ikke å ligge i telt heller, men å gå ned var for sent. Tordeværet kom raskt nærmere, så jeg dro igjen glidelåsen og kokte en kopp kaffe.

Værskifte.

Snart lynte og smalt det i fjelltoppene rundt meg, og regnet pøste ned. En gang smalt det skikkelig, og like etter hørte jeg steinsprang og kjente lukta av knust stein inne i teltet. Der teltet stod var det ikke fare for steinsprang, men det minnet meg på kreftene som herjet. Alt jeg kunne gjøre var å trøste meg med en kopp kaffe mens jeg håpte det ville gi seg snart.  

En time senere var uværet brått over, himmelen klarnet opp og vannet lå speilblankt. Det ble en ny økt med fiske, der alt jeg kjente var et forsiktig napp i en blank møresild. Større fisk enn den på 900 gram så jeg imidlertid den kvelden også, men lett å lure det er den ikke.

Kommer senere

I løpet av høsten vil det komme historier fra alle turen. Historier med tips om vann og gode sluker for Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark (blanke sluker). Noen historier fra nord ligger også og venter på å bli skrevet.

Historia om denne utslitte fiskeren og storlaksen ligger og venter på å bli fortalt.

Vi snakkes.

Viewing all 347 articles
Browse latest View live