Jeg har sagt det før. Laksefiske er venting. Kast etter kast, uten at noe skjer. Så plutselig sitter du der med skrikende snellebrems, og tviholder i stanga så den ikke forsvinner ut i elva.

De første dagene

Fiskesesongen i Målselva startet på en tirsdag i år. Det er lett å huske, siden jeg måtte vente til 50 leirskoleelver hadde prøvd fiskelykken, før jeg selv fikk tatt første kastet på kvelden. Det gjorde det heller ikke letter å vente når en av elevene fikk en stor laks på kroken. Laksen på 5-6 kilo kom helt inn til land, før den slo seg løs og forsvant ut i strømmen igjen.

Først langt ut på kvelden var jeg ferdig på jobb og kunne gå ned til elva og prøve noen kast. Det ble bare et par kast før årets første laks satt på kroken. Motstanden ga seg imidlertid raskt, og fisken kom medgjørlig inn til land. En støing som kanskje var 7-8 kilo da den svømte opp i elva året før. Den fikk svømme videre.

De neste dagen ble det flere støinger som lot seg friste av sluken. Alle fikk selvsagt svømme videre uten at de ble løftet opp av elva. Bare den største målte jeg lengden på før kroken ble løsnet. Den passerte akkurat meteren, og var nok over 10 kilo da den gikk opp i elva.

Noe brutalt på kroken

Noen dager senere ble det skikkelig motstand i snøret. Noe tungt la seg over sluken, og startet utraset. Jeg måtte tviholde i stanga mens snøret fløy av snella. Bremsen ble strammet enda to hakk, og jeg fikk se noe stort som rullet i overflaten 50 meter lenger ned. En stor rygg, omtrent som en nise viste at her var det snakk om ny pers om den kom på land.

Fisken var absolutt ikke samarbeidsvillig. Etter flere utras var all tvil om at det var støing borte, og fisken viste ingen tegn til å roe seg ned. Det var bare å være tålmodig og vente til den var klar til å komme på land.

Tålmodig var imidlertid ikke fisken, så etter 20 minutter slo den hard med hodet og krokfestet røyk. Fisken svømte videre oppover elva, og jeg satt tilbake med slakt snøre og tomt blikk.

En lang kamp

En støing og to dager senere ble det igjen fart ute på elva. Denne gange var jeg i båt, og kastet ut sluken 20 meter bak båten. Sluken rakk knapt å lande før stanga holdt på å ryke ut av hendene mine. Snøret skar gjennom vannet og to digre lakser gikk i lufta. Det var tydeligvis et flak med stor laks som var på vei opp elva da en av de gapte over sluken min.

Skjelvende satte jeg meg ned og justerte bremsen. Denne gangen skulle jeg ikke miste laksen. Fisken tok utras på 50-100 meter, før den stanget mot bunn mens jeg sveivet inn meter for meter. Slik fortsatte det en time, uten at laksen viste tegn til å gi seg.

Først etter en time, og 500 meter lenger ned i elva viste den tegn til å bli sliten. En stor skygge nærmet seg overflaten like bak båten, og pulsen steg enda et hakk. Selv uten erfaring med storlaks så jeg at denne var et godt stykke over 10 kilo.

Et kort utras senere var laksen tom for krefter. Den ble med helt til overflata og la seg over på siden. Med hodet i vannskorpa fikk jeg laksen til land, og kunne ta et godt grep. Storlaksen var berget.

Etter noen minutter liggende på ryggen fikk jeg samlet krefter og veid fisken. Vekta hoppet mellom 14,6 og 14,8. Så for å slå av for kjentfolk sa jeg 14,5 kilo. Første laks over 10 kilo og 9 kilo tyngre enn min tidligere pers.

Sjøørret, smålaks og pukkellaks

Etter sommerferien ble det flere turer i elva. Det endte med 3 smålaks og en del sjøørret før sesongen var slutt. Helt på slutten ble det også en skikkelig stygg pukkellaks som bet på kroken. Det var lenge etter at fisken hadde gjort sitt som matfisk. Utgytt, mager og halvråtten med halve sporen borte.

Så uten å ha fisket så alt for mye ble det litt fisk i elva i år også. Storlaksen var selvsagt høydepunktet, men det er alltid like moro når det blir tung motstand i snøret.

Etter timer med treig fisk er troen på storfangst lik null. Vi begynner å gi opp håpet, og skal til å krype inn i teltet. Men det skal ikke mer enn ett siste kast til for å snu resignasjon til en drømmetur.

Tidlig vår i Dovrefjell

Kalenderen viste 2. juli da vi tok sekken på ryggen i Skamsdalen. Normalt for tidlig for turer med fiskestang i Sunndalsfjella-Dovrefjell nasjonalpark. Her ligger isen gjerne til midten av juli og senere. Men i år var det tidlig sommer, så vi drømte på å treffe bitevillig fisk rett etter at isen gikk i høyfjellet.

Planen til Anders og meg var å utforske et par av de mange spennende vannene Sunndalsfjella-Dovrefjell nasjonalpark kan by på. Før turen hadde vi brukt noen uker på å studere satellittbilder, og diskutere hvor det var håp om å finne isfritt vann så tidlig.

Når isen begynte å åpne seg på et høytliggende vann Anders hadde passert et par år tidligere, og værmeldingen varslet hetebølge, bestemte vi oss. Vi satset på at isen løsnet mens vi pakket sekken, slik at det ville bli isfritt når vi satte opp teltene.

Den planen holdt akkurat. Hetebølgen, med temperaturer over 20 grader i høyfjellet fikk fart på snøsmeltingen. Så da vi omsider kom frem etter mange timer med svetting i motbakke var vannet nesten isfritt. Bare på den ene halvdelen lå det fremdeles is langs land. Perfekte forhold for å treffe isløsingsbettet.  

Siden det var sent på kvelden nøyde vi oss med noen få resultatløse kast, før det var tid for å krype inn i teltet og drømme om fisket dagen etter.

Fiskedag

Godt uthvilt og full av optimisme våknet vi dagen etter. Anders hadde tross alt snakket varmt om vannet etter at han passerte noen år tidligere, og var ikke i tvil om at det var fin fisk ute i dypet. Så etter noen kopper med kaffe var vi klar for en lang dag med fiske.

Siden det blåste friskt, gikk vi runden til lesiden av vannet. Med unntak av noen få stankelbein som kjempet mot vinden var det ikke insekter. Ute i vannet var det heller ikke mye liv å snakke om. Tiden gikk, kast etter kast med stanga, uten at vi kjente napp.

Etter hvert fant jeg frem kamera for å ta et bilde av at Anders kastet ut sluken. På første kast fikk jeg ikke et skikkelig bilde av at stanga bøyde seg under kastet, så jeg ba Anders om å sveive inn og kaste på nytt. Akkurat da kastet en ørret seg over sluken. Raskt kom fisken på land, og turens første i vannet var berget.

Mer liv ble det ikke, så etter noen timer var vi tilbake ved teltet for lunsj og en god skvett kaffe.

Rundtur med fiskelykke

Etter lunsj pakket vi dagstursekken for en tur til to vann et par kilometer unna. To vann klint inntil hverandre, og bare skilt av en lang, smal odde og en meter høydeforskjell. Fra det øverste rant en liten bekk ned i det nederste vannet. Der vi manøvrerte oss gjennom steinura siktet vi på den lille bekken.

Anders hadde vært ved vannene sist han var i området, og lovet at det var fin fisk der. Litt liten i det øverste, og betraktelig større i det nederste. Vi startet der bekken rant inn i det nederste.

Mange timer, og utallige kast senere begynte jeg å miste håpet. Anders så en stor fisk tett ved land, men ingenting hadde vist den minste interesse for noe i slukboksen. Det måtte mer kaffe til skulle vi holde motivasjonen oppe.

Mens kaffevannet kokte opp, sneik jeg meg over til det øvre vannet for et par kast. En 7 grams sluk ble kastet helt over mot steinura på motsatt side. På andre kastet satt det en ørret på kroken. En sprek ørret på rett over 800 gram endte på land.

Så om fisken var mindre i det øverste vannet lovet det godt for det nederste, for det var tydeligvis ikke mangel på mat i noen av vannene så smellfeit som ørreten var.

Et siste kast i sommernatta

På kvelden var vi tilbake ved teltvannet. Omtrent da vi kom tilbake stilnet vinden litt, så vi kunne se etter vak. Vannet lå helt blankt, uten tegn til liv, før ett første forsiktig vak viste seg. Så ett til, og ett til. Snart vaket det spredt rundt om på vannet.

Noe vaket nær land, så vi var raske til å skifte til lett sluk og kaste i retning vakene. I et par timer forsøkte vi å knekke koden for å få fisken til å ta. Uansett hva vi gjorde, så var alt vi satt igjen med to forsiktige napp hver, og ingen fisk på land. Resignerte gikk vi tilbake til teltet for å ta kveld. Kanskje var fisken mer bitevillig på morgenen.

Men det er noe med det siste kastet. Jeg fant frem den kraftige stanga, og festet på en svart stingsild med grønne prikker. Rett nedenfor teltet kastet jeg så langt jeg greide midt ut i vannet, og lot sluken synke. Det tok en stund før sluken nådde bunn i det dype vannet. Nede på bunn sveivet jeg sakte og ujevnt inn.

Brått var det motstand i snøret. Resignasjonen etter en dag med treig fisk ble erstattet med et lite rop «Fisk!» til Anders, som raskt kom ned der jeg stod. Fisken ble kjørt bestemt og kontrollert inn på land. 800 gram, og med kulemage. Ørreten var stappmett, men hadde tydeligvis akkurat plass til en stingsild.

På ny ble sluken kastet ut på samme plass. Det samme gjentok seg. Denne gangen passerte ørreten akkurat kilosgrensa.

Drømmefiske

Nå fant Anders frem kraftigere utstyr og lot en sildesluk synke ned på bunn. Jeg byttet til en 18 grams rød/svart Jensensild for å komme enda litt lenger ut.

Brått var det fast fisk igjen, og Anders sa han skulle sveive opp slik at jeg kunne lande fisken der han stod. Fartsøkningen over hos Anders måtte ha trigget en ørret, for plutselig stod begge med fast fisk på kroken.

Etter hvert begynte det å bli et fint knippe med ørret på land. Store sildesluker langs bunn ble suksessoppskriften, og vi glemte helt at vi egentlig var på vei til å legge oss. Først når det lå 9 fisk på land, og en som allerede lå i snøfonna ga vi oss. Fisken skulle tross alt sløyes, og bæres ned fra fjellet også. Børa begynte å bli tung nok som det var.

Lyn og torden i horisonten

Neste morgen våknet vi til tordenskrall i det fjerne. Et sted rundt Hjerkinn i Øst gikk en tordenbyge, og vi følte oss ikke trygg på at den ville komme nærmere. Å være på fjellet når det er lyn og torden er ikke en ønskesituasjon, så vi diskuterte hva vi skulle gjøre. Fornøyde etter en uforglemmelig fiskeopplevelse kvelden før, bestemte vi oss for å tråkke på og komme oss ned fra fjellet før tordenværet kom nærmere.

En kaffekopp senere var vi klare for å komme oss ned til bilen igjen.

En gang i midten av mai starter sjøørretsesongen i Troms. Hvert år det samme historie. Fiskefeberen kommer uker, og gjerne måneder, før temperaturen stiger og fisken slipper seg ut fra elvene. Men nå er midten av mai passert med sludd og kalde fingre. Kanskje er det i dag det første vaket dukker opp i fjorden der jeg sitter?

Så var det den tiden på året igjen. Etter en ufyselig kald mai med snø og kalde fingre lover værmeldingen mildere temperaturer. Ja helt opp i 2-sifret antall grader lover yr. Etter mange resultatløse turer begynner optimismen å stige. Kanskje mildværet får fart på fisken, og fingrene.

Skrivesperre

Joda, det er fortsatt hyppige turer ned til fjorden. Men det har vært like lite sjøørret på kroken, som det har vært oppdateringer på bloggen. Av en eller annen grunn har jeg hatt skrivesperre i vinter. En slik skrivesperre der jeg har lyst til å skrive, men så ender det ikke opp i noen sammenhengende tekster.

Litt kjedelig når skrivelysten er til stede. For eksempel lysten til å skrive ferdig historiene fra Dovrefjell-Sunndalsfjella i fjor sommer. Men tekstene har bare endt opp i usammenhengende kladder som støver ned på harddisken.  

Kanskje løsner det snart, om det bare det løsner med fisket og sjøørreten igjen drar snøre av spolen og får snellebremsen til å hyle.

Småsei og blankt hav

Så langt har det vært lite fisk å se. Småsei og torsk er det plenty av, selvsagt, men det er ikke den som lokker. Gang på gang har sluken kommet urørt tilbake på land. Som vanlig lå sluken i rødt, hvitt og blått klar til 17. mai. Det har vært suksess tidligere på nasjonaldagen. Men i år blåste det surt og var snø i lufta, så jeg droppet turen. Dagen etter var jeg igjen på plass.

På første kast var det fisk. Småsei. Så jeg gikk en kilometer langs land og prøvde lykken for hver 50 meter. Enten var det småsei eller så var det ingenting. Heller ikke i dag dukket det første vaket opp på fjorden.

Men i morgen. Da skal temperaturen stige over 10 grader, så da vaker fisken.

Etter 10 år som leirskolelærer i Indre-Troms var det tid for nye utfordringer. Så etter å ha avsluttet sesongen på Haraldvollen leirskole ble sekken pakket, og kursen satt mot Vestlandet. Her ventet en ny jobb som prosjektleder for Stikk UT! i Fjordane friluftsråd.  

Stikk UT?

Om du ikke er fra Nord-Vestlandet kjenner du kanskje ikke til Stikk UT! Det skal det bli en slutt på nå.

Enkelt forklart er Stikk UT! en turtrim. Turtrimmen er et samarbeid mellom friluftsrådet, kommunene og frivillige. Turmålene er ett variert utvalg av de flotteste turene i kommunen, og regionen. Turmålene finner en i Stikk UT!-appen, eller på nettsiden stikkut.no.

På Nord-Vestlandet har Stikk UT! eksistert i mange år. Etter først å ha vært et lokalt tilbud i Molde, tok Friluftsrådet Nordmøre og Romsdal over driften og innførte den i sine medlemskommuner. Senere ble Sunnmøre friluftsråd med slik at de siste årene har det vært turmål over hele Møre og Romsdal. Nå skal Stikk UT! etableres i 19 andre friluftsråd i landet, og det er der jeg kommer inn. Jeg har fått det ærefulle oppdraget med å etablere turtrimmen i Fjordane friluftsråd sine medlemskommuner.

Flytteturen

Det blir sikkert mer skriving om Stikk UT! her på bloggen fremover. Så for nå sier jeg meg fornøyd med å si at det er en turtrim som skal tilbyr ett utvalg av de beste turene i regionen. En smakebit av turene, og arbeidet med å få på plass en turtrim vil sikkert komme i små drypp etter hvert.

Før jeg kommer så langt som å få på plass en turtrim, så må jeg jo flytte fra en landsdel til en annen. Akkurat det er med blandede følelser. Samtidig som jeg gleder meg til jobben, og har en hel region med turmuligheter å utforske, så er det vemodig å forlate villmarka i nord.

10 år i Villmarka i nord setter sine spor. Teltnetter på fjellet mens nordlyset danser. Drømmefiske i Indre-Troms. Sjøøret i fjordene. Rypejakt på høsten. Trivelige folk. Det er slik som gjør det vanskelig å flytte. Det var derfor jeg brukte 2 år på å forberede meg selv på å skulle flytte. Jeg fortalte de gode kollegaene jeg hadde at jeg kom til å slutte etter 10 år (jeg liker runde tall), og prøvde så godt det lot seg gjøre å forberede meg selv.

Turen sørover ble lang, men det hjalp att jeg hadde avtalt en tur i Skjåkfjellene sammen med Anders Eriksen før jeg skulle starte i Florø. Mer om den turen ved en annen anledning.

Men en ting er sikkert. Siste tur i nord er ikke vandret og siste røye er ikke stekt på primusen. Det blir nok noen ferieturer nordover i årene fremover.

Vestlandsfjell

Ikke fullt to uker etter at jeg var ferdig på Haraldvollen flyttet jeg til Florø. Da var det å gå gjennom de faste flytterutinene: Finne frem turskoene, og ta en tur opp på den nærmeste toppen med utsikt til der jeg skulle bo. Det ble en tur på Brandsøyåsen.

Etter 10 år i skogene i Indre-Troms, med utsikt til fjelltopper over trærne, var det en stor forandring. Florø ligger ut mot storhavet, med noen øyer utenfor. Leiligheten min ligger helt på bryggekanten, med veranda det er (teoretisk) mulig å fiske fra. Fra å ha ekorn og hare på plenen utenfor vinduet til å sitte på verandaen og se båten gli inn i gjestehavna.

Neste tur gikk til noen litt høyere fjell. Bratte fjell. Steinur. Alltid med utsikten til havet ikke langt unna. Slitsomt og flott.

Nye turområder

En spennende ting med å flytte er å ha et blankt ark med turmuligheter. Området til Fjordane friluftsråd dekker Nordfjorden og kysten helt ned til Solund. Fra Strynefjellet til Stadlandet til Solund og utvær i sør. Stryn-, Stad-, Bremanger-, Kinn-, Askvoll- og Solund kommune.

Ett stort område fra den ytterste holme til breer og Lodalskåpa som strekker seg over 2000 meter over havet. Turmuligheten er mange, så det blir spennende å oppdage friluftslivet på nytt.

Da jeg pakket flyttelasset i Troms pakket jeg samtidig sekken for tre dager på fjellet og la den på toppen. Avtalen med Anders var å møtes i Skjåkfjellene for noen dager med fiske.

Første stopp var noen dager på Nord-Vestlandet, hvor jeg la igjen vinterutstyret. Deretter gikk turen til Florø for å se på leilighet. Så snart avtale om leilighet var i boks satte jeg igjen deler av flyttelasset og satte krusen mot Skjåkfjellene. Anders var allerede på vei opp i fjellene, da jeg kjørte vestover.

I det jeg ankom Stryn tikket det inn en melding. Anders hadde funnet en flekk med dekning på en høyde inne ved Utletjønne. Dermed kunne han sende ett kart med posisjon for teltet. Det ville gjøre det enklere å finne frem når jeg en gang kom meg opp på fjellet.

Først nærmere 2300 på kvelden parkerte jeg ved Aursjøen. Rask fikk jeg skiftet til tursko, og sekken kom på ryggen. Med lett yr i lufta, og sliten etter en lang dag med kjøring, var det ingen grunn til å somle. Tempoet ble satt til «varm på ryggen», og den første stigningen var unnagjort på overraskende kort tid. Det kjentes godt å endelig bli litt andpusten, og beina jublet over å få gå.

2 timer, og ingen pauser senere var 9 kilometer tilbakelagt. Klokka viste 0100 på natta, og jeg hørte snorkingen fra teltet til Anders. Der lå altså sunnmøringen og purket og sov, uten så mye som en kopp varm drikke ventende for en stakkar som kom vandrende i natta.

Anders våknet fort da det ble aktivitet utenfor, og kikket fortumlet ut av teltet. Det ble tid til en liten prat mens jeg fikk skiftet til tørt og satt opp teltet. Men begge var trøtt, og ivrige på å fiske dagen etter så snart var det snorking i stereo fra to små telt.

Ett vak og steinur

Dagen etter var vi klare for en god dag med mye fisking. Optimismen var på topp, uten at vi hoppet over kaffestunden utenfor teltet av den grunn. Det lette regnet fra natten hadde også gitt seg. Med delvis blå himmel og strålende sol slo vi kaffe i koppen og kikket ut over ett blikkstille vann. Ikke så mye som en vakring var å se.

Det var en stund siden sist vi hadde vært på tur sammen, så praten gikk og enda en kopp kaffe ble slått opp. Sakte, men sikkert pakket vi dagstursekkene, og gjorde oss klar for tur. Enda hadde det ikke vist seg tegn til fisk ute på den blanke vannflaten.

Så noe som kunne se ut som ett vak. «Vak?», begge sa det samme, og spurte den andre. Helt sikkert vak ble vi enige om. Og før jeg hadde plukket blitt ferdig med å sette sammen fiskestanga var Anders på vei ned til vannkanten. Noen sekunder senere fulgte jeg etter.

Fisket var i gang.

Det tok lang tid før vi så flere tegn til fisk enn det enslige, forsiktige vaket. Etter att de første fiskefeberen hadde gitt seg hentet vi dagstursekken og begynte på en runde rundt vannet. Balanserende i steinur jobbet vi oss systematisk rundt vannet. På motsatt side virket det å være litt dypere.

Var det ett napp?

Da jeg sveivet inn kom det ett lite rykk i sluken. Litt mer kontant enn om det skulle være en stein. «Napp, kanskje» sa jeg, uten å være sikker. Men det kjentes annerledes ut enn de mange steinene vi hadde vært borti (men bare slitt vekk en sluk enda). «Sikker», spurte Anders. Nei.

Litt senere var det Anders sin tur å melde om napp. Jeg var også borti noe en gang til. Denne gangen var vi begge sikker på at det var napp. Noe mer kjente vi imidlertid ikke, så da vi var nesten rundt vannet gikk vi videre til noen småtjern.

Først til middag var vi tilbake ved teltet. Heller ikke i de tre små vannene vi var innom hadde vi kjent fisk. Det måtte både mat og mer kaffe til for å få opp optimismen igjen. Men kveldsbettet, det skulle bli bra var vi begge enige om.

No Fish

Kvelden gikk uten at vi kjente så mye som ett napp. Litt vind gjorde også sitt til at vi heller ikke så noen vak. Det ble mange resultatløse kast, før vi omsider måtte innrømme «No Fish» sent på kvelden.

Formiddagsøkten siste dagen ga heller ikke noe resultat. Så vi måtte innrømme at vi ikke greide å lure storfisken i Utletjønne, og trøstet oss med at sekken i det minste var lett på returen til bilen.

For 2 måneder siden ruslet vi slukøret ned fra skjåkfjella. Den gang måtte vi innse at ørreten hadde lurt oss. Ja til og med terget oss med å nappe et par ganger i sluken. Vi måtte gjøre ett nytt forsøk før vinteren meldte sin ankomst og sesongen var over.

Planen var den samme som sist. Vi møtes ved Aursjøen, og setter opp teltet ved samme vann. Dermed gikk turen tilbake over Strynefjellet, og jeg møtte på Anders inne ved Aursjøen.

8 kilometer inn til vannet gikk raskt unna. På sida med de beste fiskeforholdene fikk vi raskt satt opp teltet, og rakk så vidt en liten matbit før vi måtte prøve fisket. Snart var den verste fiskefeberen stilnet, og vi kunne ta en kaffepause og få ordnet i teltet.

Kveldene begynner å bli kore i september, og sola var allerede lavt på himmelen da vi pakket den lille sekken for en fiskeøkt. Å balansere i steinura i skumring er ikke favorittøvelsen, så hodelykta ble tatt med for sikkerhetsskyld. I det sola nærmet seg horisonten stilnet også vinden helt.

Når alt skjer på en gang

Plask! Langt over på andre siden hørte vi et skikkelig plask. Begge så på hverandre. «den var stor…». Snart så vi ett lite forsiktig vak på vår side, og kastet på vaket. Fiskefeberen kom snikende, og konsentrasjonen var på topp.

«Ja da!» Ropte Anders, og jeg så stanga stå i stram bøy. «Ja da!» ropte jeg tilbake, da det ble motstand i snøret før jeg rakk å sveive inn. «Oi oi oi» Hørte jeg Anders rope, og i det samme dro fisken på min stang i gang med ett tungt utras. Jeg kunne ikke annet enn å svare «oi oi oi».

Der stod vi plutselig begge og kjørte hver vår spreke ørret. Ørreten nektet å gi seg, og med tunge drag kjempet den mot. Etter hvert måtte den likevel begynne å gå seg, og jeg fikk styrt ørreten inn i ett sikkert grep rundt nakken. Herlig!

Med ørreten i hånda gikk jeg mot Anders, og så at han akkurat fikk håvet sin fangst. 2 fisk på land, og turen var så vidt begynt. Begge var like fornøyd. Vekta på min ørret viste 1,1 kilo. Kilosfisk. Endelig, 2 måneder etter at vi måtte innrømme att ørreten lurte oss, fikk vi revansje.

To fisk på land fikk holde for første kvelden, så vi ruslet tilbake til teltet. Den minste ble stekt til kveldsmat, og i en mild septemberkveld kunne vi sitte ute i hver vår turstol og kikke opp på stjernene. Så klar var himmelen att melkeveien stod tydelig frem.

De vanlige turrutinene

Neste morgen startet med de vanlige turrutinene. En hel del kaffekopper og en liten matbit før dagstursekken ble pakket. Planen var å gå innom noen mindre vann i området, før vi fisket mer i teltvannet til kvelden.

Det ble en god og lang tur uten å kjenne så mye som ett napp. Med litt vind var det heller ikke mulig å se noen vak, så vi begynte på turen tilbake. Først etter en kaffepause i le ved teltvannet var det ett enslig napp å kjenne. Men ikke mer fisk.

Tilbake ved telte ble det tid for middag og en liten strekk. I le for vinden var temperaturen god, så det tok ikke lang tid før vi duppet av.

Anders slår til igjen

På ettermiddagen og tidlig kveld var det tilbake til godplassen fra kvelden før. Fortsatt med for mye vind til å se ett eneste vak. Men nå visste vi at det var fisk der, og så lenge kroken er i vannet er det håp.

Tiden gikk, og det begynte å bli vanskelig å være optimist. Det er da vi begynner å rote i slukboksen etter noe vi enda ikke har prøvd. Anders fant frem en gul sildesluk. «Den har jeg aldri fått fisk på» sa han. «Akkurat like mye som på de andre vi har prøvd», svarte jeg. «Får vel bare gjøre ett kast».

Plutselig stod stanga i full bøy, og konsentrasjonen lyste fra øyne der Anders stod med sammenbitte kjever. «Henter du håven ved steinen?» spurte han. Jeg hentet håven, og fant frem kamera. Flere ganger nærmet fisken seg land, før den dro ut snøret på nytt. Det var en god kamp.

Det virket som om håven plutselig hadde krympet og blitt alt for liten. Først på tredje forsøket greide Anders å få fisken i håven.

Der i håven lå en feit ørret med en gul sildesluk i munnviken. Ett prakteksempel på en ørret fra Skjåkfjella. Denne gangen passerte vekta 1,5 kilo med god margin, og gliset til fiskeren gikk fra øre til øre.

Mer fisk ble det ikke på turen. Men det gjorde ikke noe. 3 store ørreter fra samme vann er nok, og før det ble mørkt satt vi ute ved teltene og fråtset i stekt ørret. En perfekt slutt på fiskesesongen i høyfjellet.

Jeg liker å oppdage nye turmål. Å pakke sekken, ta på fjellskoene og ikke helt vite hva som venter. I jobben med Stikk UT! hos Fjordane friluftsråd har jeg fått en helt ny region å oppdage.

Stikk UT! har ett begrenset utvalg av turer i hver kommune. Da er det mulig å velge ut flotte turmål og varierte turer. Det kan være en kort og enkel tur, eller en lengre og brattere tur. Felles for turene er at det er merket parkering, god turbeskrivelse og enkelt å finne frem til ett flott turmål.

Hestehytta i Innvik

Jeg har oppdaget mange nye turmål i arbeidet med Stikk UT!, Som Hestehytta i Innvik.

Normalt er Innvik ett sted jeg kjører forbi på vei til ett annet sted. Men etter tips svingte jeg av hovedveien og kjørte oppover Dragsetveien. Turen er godt skiltet oppover skogsveien, og tar etter hvert av opp mot Gaupeskaret. I det stien begynner på en bratt bakke inne i ett plantefelt av gran står ett «motiverende» skilt: Lååångt igjen..

Etter en kort, men bratt stigning står det enda ett skilt og spør «Sleten no?..». Slik humor kan jeg like!

Med ett smil i trynet kom jeg opp til Gaupeskaret, hvor det flatet litt ut. Stien videre gikk langs kanten av en bratt bergvegg. Av og til fremme på kanten, av og til på litt mer behagelig avstand for en med høydeskrekk. Hele tiden med god utsikt.

Ett stykke oppover møtte jeg på en kar, Steinar tror jeg det var. Nysgjerrig på om han var kjent, slo jeg av en prat. Det viste seg at jeg hadde truffet på en av de som hadde merket turen. Han kunne fortelle at det var han som hadde ordnet de motiverende skiltene nede i bakken. Med mange gode tips om området takket jeg for praten og fortsatte opp til Hestehytta.

Selv om stien opp hadde vært verdt turen, var Hestehytta prikken over i en. Den sjarmerende, halvt nedgravde jakhytta, bygd av noen ungdommer fra bygda på 50- tallet hadde særpreg. For noen år siden ble den fikset opp slik at den var både tett og koselig. En fin plass for en pause på en vindfull dag. Uten for hytta er det satt opp en utedo, selvsagt med utsikt ned til Innvik. Så der kan en sitte med døra åpen og nyte utsikten.

En lang liste med turer

Etter turen til Hestehytta startet arbeidet med å snakke med grunneiere og de som vedlikeholder hytta. Det gikk som det ofte går. For hver person jeg snakker med får jeg tips om nye turer jeg bør sjekke. Den lista begynner å bli lang, og jeg liker det.

Hestehytta er forresten bare en av mange flotte turer jeg har oppdaget i jobben med Stikk UT! Jeg kunne like gjerne skrevet om Hornet ved Eidsfjorden, Risnakken ved Selje eller Lefdalsvatnet. Turer jeg ikke ville nølt med å anbefale til andre.

Ett av målene mine i jobben med Stikk UT! er at det skal være en måte å oppdage nye turmål. Ett utvalg av flotte turmål, slik at det er enkelt å velge en tur. Turer der en vet at det er lett å finne parkering. En smakebit av hva området byr på, og gir det mersmak er det bare å sjekke opp den lokale fjelltrimmen, turlaget, poengtrimmen, UT.no for flere turer.