Sol, sommervarme, packraft og fiskestang i Sulitjemafjellene kan ikke bli feil. I fire dager fisket og padlet jeg i fjellet. Fisken var treig i varmen, men ikke tregere enn at det var nok til maten og litt til.

Nå i disse adventstider har det blitt tid til å lage noen godbiter av årets fangst. Laks fra Målselva har blitt røkt, rypebryst fra fjellet har blitt speket, og i år har jeg forsøkt å lage eget bacon.

Det har etterhvert blitt en egen liten hobby å gjøre litt ekstra ut av det som høstes fra naturen gjennom året. Det er stadig nye oppskrifter å prøve, og å noe nytt lære. Etter at jeg bygde en liten røykovn i fjor høst, så måtte jeg selvsagt spare en laks og noen rypebryst for speking og røyking til jul. I år hadde jeg også lyst å prøve å lage eget bacon, men må innrømme at jeg jukset litt og fanget råvarene på Kiwi.

Speket og lettrøkt rypebryst

Speket rypebryst har jeg laget før, og der liker jeg best oppskriften for rask spekerype. Det vil si at rypebrystene krydres med en blanding av sukker, einebær og pepper. Så begraves rypebrystene i salt i 4 timer, før de skylles og tørkes med papir. Så legges rypebrystene i et kjøkkenhåndkle i 3-4 døgn.

Varianten med lettrøkt speket rypebryst følger samme oppskrift. Forskjellen er at de spekes i 2 døgn, røykes i 3 timer, og så spekes ferdig i 2 døgn. Røykingen gir en ekstra smak på det ferdige produktet.

Røkt laks

For røkt laks er det flere ulike oppskrifter å følge. Både saltetid, røyketid og tørketid varierer etter smak. Metoden som passer min smak er å sukkersalte fisken med 1 spiseskje sukker og fire spiseskjeer finsalt (tykkest lag salt på den tykkeste delen av fisken). Saltetid er avhengig av hvor stor fisken er, så for filet fra fisk på 2,5-4 kilo saltes den i 1 døgn. Kortere for mindre fisk. Etter salting skylles fisken og tørkes med papir før den får henge 1 døgn til tørk.

Etter å ha tørket 1 døgn røykes laksen i 6 timer. Til årets julelaks røkte jeg med spon av bøk, iblandet litt eine for ekstra smak. Spon av or eller eik gir også en god smak på røykelaksen.

Etter røyking får fisken henge til tørk på et kjølig sted i to døgn for at smaken skal sette seg før det er tid for prøvesmaking.

Hjemmelaget bacon

I år var det første gang jeg prøvde å lage eget bacon. Som råvare for å teste brukte jeg tynnribbe fra Kiwi, og oppskriften fikk jeg av Sindre. Oppskriften var som følger: Først et lite lag sukker og finsalt som gnis inn i tynnribba. Deretter så begraves tynnribba i grovsalt i to døgn, før den vannes ut i 5-12 timer. Så skjæres det ut skiver av ribba som stekes for å teste saltnivået. Når saltsmaken er rett tørkes ribba i 1-3 døgn før den røykes. Sindre understreket at jeg måtte teste fra både tynn OG tykk bit på ribba når jeg sjekket om den var salt nok.

Siden tynnribba jeg hadde kjøpt for å teste var den minste jeg fant, så var den litt tynn. Jeg justerte derfor litt på tidene i oppskriften, men fulgte den ellers til punkt og prikke.

Først ble tynnribba beinet ut, før jeg gned inn sukker og finsalt. Så ble den lagt på en seng av grovsalt i en balje, og dekt over med mer grovsalt. Så fikk ribba stå kjølig og trekke til seg salt i 38 timer, før den ble skyldt og lagt til utvanning. Etter 3-4 timer skar jeg ut et par teststykker som ble stekt og prøvesmakt for å sjekke om den var passe salt.

Smaksløkene var nok ikke helt finstilt den dagen, for jeg var fornøyd med saltinnholdet. Da jeg senere skulle smake på ferdig resultat fant jeg ut at den nok burde ha fått noen timer til i vann for å bli perfekt.

Etter salting og utvanning lot jeg ribba henge i 1 ½ døgn til tørk før det var tid for røyking. Siden jeg delte den i to da jeg skar ut teststykkene etter utvanning bestemte jeg meg for å prøve to ulike røyketider. Den ene biten fikk 4 timer i røykovnen, mens den andre fikk nærmere 7 timer.

Etter røyking fikk baconet henge i 2 døgn til tørk, før det var tid for prøvesmaking. Det var da jeg fant ut at det var litt salt, men smaken var så absolutt bacon. Så for å redde produksjonen ble det ferdige baconet vannet ut på nytt i 2 ½ time. Da ble det akkurat passe salt, uten at røyksmaken ble for tam.

En erfaring rikere

Første forsøk med å lage bacon ble lærerikt, og neste gang blir det noen justeringer. Tynnribba for neste forsøk er allerede handlet inn. Den er betraktelig tykkere, og har ikke rutet svor. Da er planen å følge samme oppskrift, men la den ligge 2 døgn i salt og så vanne ut i 6 timer før jeg smaker en bit. Er den fortsatt for salt, så vannes den ut noen timer mer før det er tid for røyking. Røyketid og tørketid fungerte denne gangen, så der følger jeg samme oppskrift.

Så da ønsker jeg en god og smakfull jul!

Se også:
Speking av rypebryst
Hobby røykeriet del 1: Bygg en røykovn
Hobby røykeriet del 2: Test av røykovn
Hobbyrøykeriet del 3: Egenrøkt fisk på menyen

Det har blitt en rolig start på året. Med manglende skiføre har det blitt innetrening og noen turer til langs fjorden med fiskestanga. Aktiviteten i vannet er ikke den helt store i januar, men noen sjøørreter er på leting etter mat, så håpet er alltid tilstede.

Været på Romsdalskysten har vært ganske stabilt den siste måneden. Stabilt drittvær. Kuling, regn, sludd og enkelte dager med stille og sol. Så jeg skal innrømme at jeg har pådradd meg et snev av værsjuke. Heldigvis hjelper hvert kast med fiskestanga på humøret.

Grunnen til at jeg ikke bare har pakket pulken og dradd et sted med skiføre er at jeg prøver så godt jeg kan å bli kvitt en betennelse i albuen. Tennisalbue som det kalles, selv om jeg aldri har satt mine ben i en racket. Fiske og padle albue hadde vært et bedre navn, for betennelsen kom i starten av sommeren etter litt for mange timer med fluestang og padling i packraften. Det betyr en kjedelig januar med innetrening og litt hjelp fra fysioterapeut.

Det er fysioterapeuten som har gitt ordre om å ikke belaste albuen et par uker, så da er det kanskje ikke så lurt å dra med pulk og telt på fjellet for å teste ut isboren jeg har skaffet meg (jeg skal prøve å lære meg å like isfiske i løpet av vinteren). Men jeg fikk, under tvil, lov til å gjøre noen kast med lett fiskeutstyr.

Selv om det er langt mellom nappene, så er det fisk i fjorden. Årets første ble forresten en liten tass på 400 gram, så da er jeg fornøyd og sesongen i gang.

Litt sjøørretfiske, og ikke så mye annet å melde om med andre ord. Men behandlingen hjelper, så snart kommer jeg sterkere tilbake og da skal isboret testes ut. Akkurat hvor er jeg ikke sikker på enda.  

I starten av januar, muligens litt vel optimistisk, kjøpte jeg et isbor. Det fikk jeg fint lite bruk for mens jeg var på Nord-Vestlandet. Tilbake i nord er det imidlertid ikke mangel på hverken snø eller vinter. Da måtte jeg teste om isboret var langt nok til å gå gjennom den solide isen.

Turen gikk til Veslevatnet mellom Dividalen og Rostadalen. Ikke stedet jeg forventet fangst, men med mulighet til å parkere rett ved vatnet passet det akkurat for en time eller to på isen. Samtidig hadde jeg en unnskyldning for å ta turen inn i dalen og se hvordan er for toppturer i Tamokdalen eller skiturer opp på fjellet (perfekte forhold).

Ute på isen var det spor etter noen som hadde vært der en dag eller to tidligere. Så i stedet for å prøve å gjette hvor de kunne være fisk boret jeg hull på samme sted.

Det tok sin tid å komme gjennom isen. Isboret skal takle 130 cm med is. Det begynte å komme faretruende langt ned uten at jeg var gjennom isen. Omsider ble det hull i den over metertykke isen. Hvordan det er oppe på fjellet er ikke godt å si, men den er neppe tynnere. Der er det nok greit å ha med forlenger til boret.

I det første hullet satte jeg opp et ståsnøre, før jeg boret et nytt hull. Allerede før jeg var gjennom isen på andre hull hadde det første føyket igjen med snø. Slik fortsatte det mens jeg forsøkte å pilke i det andre hullet. Annethvert minutt var det frem med isøsa for å grave frem hullet igjen.

Etter halvannen time på isen ga jeg opp å holde hullet fritt for fokksnø og pakket sammen. Som forventet helt uten å ha kjent et eneste napp.

En stille periode på bloggen

Så langt i vinter har det vært lite oppdateringer her på bloggen. Det skyldes i all hovedsak en betennelse i albue og arm. Den pådro jeg meg i sommer, muligens på grunn av litt vel mye fisking og padling.

I januar tok jeg turen til fysioterapeut. Sammen med behandlingen fikk jeg beskjed om å minimere belastning av arm og albue i starten av behandlingen. Det innebar blant annet å ikke trene tungt, og minimalt med bruk av data og slikt. Så jeg «sykmeldte» like godt meg selv fra å redigere bilder, video og skriving i januar.

Etter en måned med behandling, og egentrening begynner det å gå rette veien. Så nå er det tilbake til å skrive og slikt. Det kjennes litt godt i grunn. Så kanskje det kommer litt hyppigere oppdateringer fremover. Turer blir det i vertfall nok av

Når jeg tenker på isfiske, så er det strålende sol, varm kaffe og en stor røye kommer sprellende opp fra dypet. Virkeligheten er derimot en helt annen. Etter noen timer på isen er alt jeg sitter igjen med urørt maggot og et fint islag på isboret. Er det mulig å lære isfiske, og faktisk få fisk?

Da jeg kjøpte mitt første isbor i vinter var det for å gjøre et ærlig forsøk på å lære å like isfiske. Problemet er at jeg ikke har snøring på isfiske, og de gangene jeg har vært på isen tidligere har det vært vårsol med i bildet. Så innsatsen med pilkestikka har vært så som så, og fangsten deretter.

Manglende fangst er imidlertid ikke det som dukker opp i bakhodet når jeg tenker på Isfiske. Da er det sol, varm kaffe og en drømmerøye jeg fikk på Voumma som er første tanken. Det er snart fem år siden. Etter det har fangsten bestått av to små røyer på Garasjavri. Men som sagt er det røya fra Voumajavri jeg tenker på. Så jeg fortsetter å prøve å lære meg isfiske.

I dag gikk jeg til det steget å kjøpe fiskekort for Andsvatnet, siden det er bare noen minutter hjemmefra, og passende for en time eller to på isen. Håpet var selvsagt å lure et par steikfisk til middag. Akkurat den turen gikk som så mange andre. Jeg fikk godt med frisk luft, greide å bøye det nye wigler isboret (drittbor), og kjente ikke så mye som et napp. Ikke noe å skrive om med andre ord.

Så det store spørsmålet er fortsatt om jeg kan lære å like isfiske. Der må jeg nok gå mer systematisk til verks. Jeg må finne ut hva som skal til for å lure fisken (altså lære isfiske), og så lære å finne ut hvor på et vann jeg bør bore hullet. Alle tips mottas med takk!

Nå når dagene begynner å bli lengre er det også snart tid for det som er den egentlige grunnen til å gi isfiske et ærlig forsøk. Alle de fristende områdene på fjellet i Dividalen og Indre Troms.

Etter å ha fått noen gode tips har det blitt et par turer på isen for å fiske denne uka også. Tipsene har gitt uttelling i en ny art på listen, en aldri så liten lake. Ellers har det blitt mye sol, og gode timer både på Takvatnet og Andsvatnet.

Siden jeg nevnte at jeg ikke har all verdens erfaring med isfiske her på bloggen (og Facebook), fikk jeg raskt flere gode tips. Det ga fort utslag i stadig stigende fiskelyst, og iver etter å komme meg på isen for å se om det ga utslag. Med strålende sol og en hel del minusgrader gikk turen først til Takvatnet.

Takvatnet

Med pulken på slep ble det noen kilometer innover Takvatnet før jeg var fremme på et sted Roger tipset om. Der fant jeg frem til området det var fisket i løpet av helga, slik at jeg slapp å bore nye hull. Det var bare å friske opp hullene, og tre maggoten inn på pilkestikka.

Etter å ha fisket en stund uten å kjenne napp, var det på tide å teste et tips Stian delte. Å dra opp blinken, og så slippe ned en mormyska med et par maggot. Kanskje var fisken både nysgjerrig og skeptisk til blinken, så når det kom ned noe lite og fristende ville den hugge til.

10 sekunder senere hadde jeg mitt første napp. Tipset fungerte, selv om fisken ikke vill sitte på kroken. Men bare det å få napp var fremgang, så på neste tur var jeg sikker på at den ville sitte.

Andsvatnet

Søndagsturen gikk til et lett tilgjengelig sted på Andsvatnet. Bare å parkere bilen, gå ut på isen og bruke et av de mange hullene som var der. Det var også to andre på isen, som allerede hadde fått opp en fisk, så optimismen var på topp.

Først satte jeg ut ståsnøre i to hull, før jeg slapp ned en mormyska i det tredje. Det gikk en god stund uten å kjenne liv, før det hugg til på mormyskaen. Fast fisk og god motstand. Halveis opp mistet jeg fisken, og dro opp for å sjekke om det var maggot igjen. Det viste seg at fisken hadde greid å bøye ut kroken, så ikke rart at den løsnet.

Etter en kaffekopp prøvde jeg med Dividalsblinken og merket at det var noe underlig nede i vannet. Nesten som fisk, men jeg var ikke helt sikker. Så jeg dro opp for å sjekke, og ble passe overasket da en aldri så liten lake hadde latt seg lure. Siden det var første gang jeg har fått lake var jeg passe fornøyd.

Mer ble det ikke i løpet av dagen, men neste uke, da er jeg sikker på at det ender med stor røye på isen.

Det har blitt et par turer på isen denne uka også. Et par nærturer, i skiftende vær og som vanlig uten fangst. Men fangst eller ikke, så er det alltid godt å komme seg ut og få litt frisk luft.

Det er kanskje ikke så rart at det ikke har blitt noe fangst denne uka. Isfiskerutinene er ikke helt innarbeidet, for å si det slik. Det kan for eksempel være lurt å ha med agn. Så etter en tur da jeg husket at jeg hadde glemt maggotten i kjøleskapet da jeg gikk ut på isen måtte jeg lage en liten liste da jeg kom hjem.

En huskelapp å henge på veggen:

• Pilkestikker
• Issøse
• Kniv
• Skrin med blinker, korker og slikt
• Maggot og annet agn
• Ispigger
• Liggeunderlag
• Isbor
• Hansker og klær
• HAR DU HUSKET MAGGOT?

På dagens tur husket jeg å ta med agn, og tok turen opp på Andsvatnet. Dit kom jeg akkurat mellom et par snøbyger, og fikk gravd frem et par gamle hull i strålende solskinn. Det gikk ikke lang tid før neste snøbyge tok over. Slik fortsatte det med korte snøbyger og vind, avløst av strålende sol ute på isen.

Men som vanlig ble det bare med en god porsjon frisk luft, og ikke fersk fisk til middag. Men som Cato sa så kommer vel ketchupeffekten snart. Først ingenting, så ingenting, og så løsner det skikkelig, og det blir ferskfisk på hele nabolaget. Evig optimist i vertfall…

Det er ikke nødvendig å gå langt for å finne gode skiforhold i Indre Troms i år. Allerede midt i snømåneden mars er det mer snø enn jeg har opplevd de årene jeg har bodd i nord. Akkurat hvor mye var jeg nysgjerrig på i dag, så jeg puttet en søkestang i sekken, og tok på skia utenfor døren.

For å komme meg opp på snøen måtte jeg først tråkke en rampe der brøytekanten var på det laveste. Det ble forbi det nye klatretårnet på Haraldvollen. Deretter var det å tråkke spor gjennom skogen og ut på myra for første måling. Der gravde jeg ned til bakken da det var ganske så mye snø i mars 2017. Den gang lå det 160 cm snø, med et islag i bunn ute på myra.

Etter å ha satt sammen søkestangen stakk jeg den gjennom snølagene, og til det stoppet i bunn. Første måling viste 210 cm! Siden det ikke er noe særlig tele i år, målte jeg flere steder i området, som viste fra 175 cm til 220 cm. Forskjellen er vel tuer og hull nede på bakken, så et grovt gjennomsnitt, med litt avslag, vil si ca. 170-180 cm snø på flatmark.

Løypa videre ble lagt forbi hytta der terrengløypa på leirskolen passerer, og så i retning mot gapahuken for en liten inspeksjon.

Gapahuken var bare en stor kul på snøen fra baksiden. På framsida var det en glipe mellom taket og snøen nede på bakken. Jeg målte snødybden i kroken inn i gapahuken, og der viste det 165 cm ned til bunn.

Nok snø nå

Normalt liker jeg snø i mars, men i år skal jeg si meg fornøyd. Med 170-180 cm kompakt snø bør det holde til skiturer lenge etter at fiskefeberen har slått til for fult. For det er tross alt ikke lenge til sjøørretsesongen i nord, og det kan bli slitsomt å komme seg ned i fjæresteinene. Men trugene er klare for litt trugefiske om det skulle bli noen milde dager snart.

Løypa i dag ble forresten en runde på 1,5 kilometer, der elg og harespor var alt jeg så. En fin runde for litt frisk luft, avsluttet med kaffe i gapahuken. Jeg må bare huske å ta med spade på neste tur slik at jeg kan grave meg ned til gapahuken.

Isfiskesagaen i nord fortsetter, og denne uka har jeg husket å ta med agn når jeg skal på isfiske. Da er det straks større sannsynlighet for fangst, og jammen har det blitt fangst to turer på rad.

Å ha en liten sjekkliste for hva som skal med på isfisketur var ikke dumt. Isfiskeutstyret ligger i boden, så når sekken pakkes husker jeg det. Utfordringen er å huske maggotten, som ligger i kjøleskapet. Siden boksen med maggot er det siste jeg tar med er rutinen å ta et lite glimt på huskelappen før jeg går ut døra. Da blir den med.

Turene denne uka har vært nærturer til Andsvatnet. Noen minutter kjøring, og så ut på isen. Det begynner etterhvert å bli litt utfordrende forhold for å komme gjennom isen. Rett og slett fordi all snøen på isen er så tung at det er en del overvann. Så med is og overvann er det såvidt isboret kommer gjennom hullet. Men det går.

Så med hull i isen, og maggot på kroken begynner jeg sakte men sikkert å like å sitte der ute på isen. At jeg har fisk spiller selv også inn på økt optimisme. Første røye i år fikk jeg sist søndag. Først kom en opp på isen, så mistet jeg en og hadde en del napp. På neste tur ble det også med en røye. Så to turer på rad med fisk, det er ny isfiskerekord for min del.

Hvor neste tur går er jeg ikke helt sikker på. Det frister å dra et sted med stor fisk. Men selvsagt er det været som har siste ord. Et sted med lite folk i egen kommune blir det uansett i disse koronatider, men for den som bor i Indre Troms er ikke akkurat det en begrensning.

Sesongen med åpent vann nærmer seg med stormskritt, og som vanlig er det vanskelig å vente. Det ble en tjuvstart i fjorden i år også.

Nå på våren er det tanker om sprek sjøørret som begynner å lure i bakhodet. I Sør-Norge starter sesongen allerede i mars/april, mens i Troms må vi være tålmodig frem mot månedsskiftet april/mai. En hel måned med bilder av dagens fangst fra fiskere i sør, før vi selv kjenner motstand i snøret.

Ikke rart at det kribler i fiskefeberen om dagen. Heldigvis er det ikke helt håpløst. Det er åpent vann i fjorden, og har en flaks kan det jo være mulighet for å treffe på en av de få sjøørretene som ikke gjemmer seg under elveisen.

Så jeg har tjuvstartet fiskesesongen. Til nå har det blitt to turer for å se etter litt fersk saltvannsfisk til middagen. Torsk, sei, eller det som måtte bite på kroken. Det har vært en så som så opplevelse. Vind, snøfokk og høye brøyteskavler. Så turene har ikke vært de lengste, og fangsten har begrenset til en aldri så liten hyse.

Moroa starter i april

I morgen går kalenderen over til april. Måneden da sannsynligheten for å treffe på sjøørret stiger for hver dag. Det tidligste jeg har fått sjøørret i Troms er 1. april, så utstyret er klargjort for en tur i morgen. Da satser jeg på litt tungt fiske etter torsk eller sei, og et lite forsøk etter sjøørreten.

En ekstra grunn til å ta en tur ned til fjorden er å prøve en ny fiskestang. Etter å ha slitt ut den gamle Beastmaster S.T.C stanga, har den fått avløsning av en Shimano Technium AX 7’8″ 3-14g.

Så da er det bare å si skitt vårfiske!

Livet går sin vante rolige gang i nord. Litt sol, noen snøbyger og det daglige valget mellom skitur, isfiske eller en tur til fjorden for å prøve lykken etter sjøørret. I dag ble det isfiske i sol og snøbyger.

Påske er normalt tiden for isfiskekonkurranser i nord. Da bruker Cato å foreslå at vi tar en tur på isen, og ser om vi ikke ender opp med en premie i loddtrekning på billetten (fisk bruker vi ikke å få). I år er det naturlig nok ikke noen konkurranser, så da må det improvisering til. Tanken er å utfordre Cato til en uhøytidelig konkurranse, men først må det litt trening til.

Dagens tur gikk derfor ut på isen for å prøve å knekke koden for å få fisk. Den har jeg nesten knekt før, men det har blitt med en fisk om gangen. I dag skulle bli dagen jeg endelig traff på sted og tid.

Steikfiskbonansa

Som vanlig startet jeg med blink og en krok med maggot. Det gikk noen minutter før det var et lite napp. Men fisken ville ikke sitte, og fem minutter senere hadde jeg ikke kjent mer. Da gikk jeg for tipset fra Stian om å dra opp blinken og slippe ned en liten mormyska med et par maggot. Kanskje var fisken både nysgjerrig og skeptisk på blinken, så en liten dansende mormyska var det som skulle til.

Det gikk et par sekunder så var det fisk på kroken. Røya kom raskt opp, før jeg slapp ned mormyskaen og snudde meg for å bløgge fisken. Jeg rakk ikke å bløgge fisken før det var fisk igjen. Ørret denne gangen.

Slik gikk det gang på gang. På noen få minutter kom det 6 fisk opp fra hullet. 3 røyer, og 3 ørreter. Alle på 200-300 gram. Ikke de største fiskene, men akkurat passe lengde for steikepanna.

En utfordring

Så da gjenstår det bare å se om Cato tar utfordringen, og blir med på en uhøytidelig isfiskekonkurranse i løpet av påska. (Leser du dette Cato, så er du utfordret!).

Premier får vi diskutere.

Siden det ikke er isfiskekonkurranser i påska i år måtte det improviseres. Cato tok i mot utfordringen, og skjærtorsdag var det duket for en uhøytidelig konkurranse på isen.

Som vanlig i påska fikk Cato med seg ungene på en luftetur. Da ble vi fem stykker, og akkurat innafor retningslinjer til FHI og Regjeringen. For slikt må en jo også tenke på nå i disse koronatide, som det heter. For å være sikker på at ingen kom og kjeftet på oss, passet vi på å bore hullene med minst 2 meters mellomrom også.

Regler og premie må en jo også ha i en konkurranse. Jo flere klasser, jo større mulighet er det noe som heter, så vi endte med fire premier. Første fisk, minste fisk, største fisk og flest fisk.

Selve fiskingen er det ikke så mye å skryte av. Det gikk noen minutter, og uten at noe skjedde. Så fikk anders opp en passe liten lake. Et par timer senere var det klart at Anders sørget for storeslem med den ene laka, og dro i land alle premiene.

Om det var mangel på innsats eller bitevillig fisk som skal ha skylden for manglende fangst er usikkert. Mest trolig var det innsatsen med pilkestikka som manglet. Det var jo tross alt glimt av påskesol, pølsegrilling og kaffe på termosen. Akkurat slik det skal være på påsketur.

Pizzaruller laget av tortillalefser fylt med godsaker er en enkel oppskrift å prøve på neste tur. Alt du trenger er en stekepanne, lokk og bål eller primus. Tortillalefsene fyller du med pizzasaus, valgfritt fyll og topper med reven ost.

I oppskriften er det benyttet ferdig pizzasaus, chorizo pølse og ferdig revet ost. For å få gjennomstekt pizzarull med smeltet ost stekes den først med overvarme, og så et minutt eller to over varmen til slutt.

Utstyr

• Bål eller grillkull.
• Stekepanne som er like stor eller større enn tortillalefsen.
• Flatt lokk som dekker stekepannen. Lokket må tåle direkte varme.
• Primus om du ikke ønsker å sette stekepannen direkte på bålet.

Ingredienser

• Tortillalefse som ikke er større enn stekepannen.
• Pizzasaus. Gjerne ferdiglaget i beger.
• Valgfritt fyll. F.eks. kjøttdeig, biffstrimler, pølsebiter, bacon, chorizo, peperoni, små kjøttboller, skinke.
• Krydder for den som ønsker det.
• Revet ost.

Tips: For å gjøre det enklere kan kjøttdeig, biffstrimler, pølsebiter, o.l. stekes ferdig hjemme og tas med i et lite beger. Da holder det seg også bedre om det er varmt i været.

Slik gjør du

1. Legg tortillalefsen i stekepannen og smør på pizzasaus.
2. Legg på fyll og strø over revet ost.
3. Sett stekepannen på et stødig underlag og legg over lokket.
4. Dekk lokket med glødende kull fra bål eller grill. La pizzarullene stå med glødende kull på lokket til osten er smeltet.
5. Når osten er smeltet settes stekepannen på bålet. Om en ikke ønsker å sette stekepannen direkte på bålet er det mulig å bruke en primus på svak varme. Stek 1-2 minutter til tortillalefsen blir god og varm, men ikke svidd.
6. Pizzaen er ferdig, og det er bare å rulle den sammen før servering.

Tips: Om du ikke har med gryteklut kan en ullvott eller ermet på en ullgenser fungerer bra når du skal sjekke om osten er smeltet. Unngå å bruke noe syntetisk (som hansker) nær varmen.

Sesongen med vinterlig vårfiske i fjordene i nord har så smått kommet i gang. Så lang har det ikke vært mye å se til sjøørreten, så jeg har nøyd meg med litt torsk til middagen.

En skal være ganske så optimistisk for å fiske etter sjøørret så tidlig i april i Troms. Eventuelt ha en svært dårlig hukommelse, slik at neglebit og bomturer for et år siden er glemt. Men så lenge det er bruk i vannet er det mulighet for fisk er det noen som sier, så jeg er nok en glemsk optimist, med en usunn fiskefeber.

Optimisme kommer godt med når en må klatre opp brøyteskavlene og grynne gjennom snøen ned i fjæra. Men nede i fjæra er det bart, og jammen er det godt å gå på barmark etter en lang vinter.

Det har blitt noen turer de siste ukene. På de dagene det ikke har lavet ned med snø. Så langt har det ikke vært mye aktivitet i fjorden. Men de første tegnene på vår har begynt å vise seg: Nise som patruljerer ikke langt fra land, småsei/grønspor som er oppe i overflata og litt fugleliv.

Sjøørreten derimot har jeg som ventet ikke truffet på enda, selv om jeg for hvert kast håper på å treffe en gjeldfisk som ikke har vært oppe i elva. Så etter en stund med sjøørretstanga er det over til kyststanga for å se om det ikke kan bli litt middag likevel.

Torsken er sjeldent vanskelig å lure. Det fungerer som regel med en 40 grams stingsild eller lignende som kastes ut og får synke til bunns. Noen små rykk i stanga mens sluken synker er ofte det som skal til for å få fisken til å ta. Tar ikke fisken mens sluken er på vei ned så er det å sveive passe rolig, og stoppe for å la sluken syke til bunns et par ganger på vei inn.

Så langt har den taktikken fungert slik at det har blitt fersk fisk til maten, selv om jeg gjerne skulle sett at torsken var litt større til tider.

Men som sagt, optimist er jeg, og nå er midten av april passert. Da stiger muligheten for fangst for hver dag som går. Så kommer mai. Selve sjøørretmåneden i Troms. Skitt fiske!

Av og til når du står i fjæra og kaster ut sluken blir det med noe uventet på land. Gjerne noe som er betydelig mindre enn sluken, og du ikke har peiling hva er for noe. Bare at det rører på seg.

Både kalenderen og været begynner å hinte om vår i nord om dagen. Ja, det har til og med både vært plussgrader og sol på en gang. Nok til at snøen synker sammen og det drypper på taket, men ikke nok å bli lurt til å dra på tur uten lang ullunderbukse. Nede i fjæra derimot har sola og temperaturen sin virkning. Det våkner til liv av småfisk, tanglopper og annet snadder som sjøørreten setter pris på. Jeg har til og med sett et par vak jeg tror kan ha vært sjøørret.

Men det var helt andre ting enn fisk på kroken i overskriften. For av og til blir det med noe opp av vannet som du absolutt ikke trodde du kunne få på sluk. Her om dagen var det en liten krabat på 5-6 cm som fulgte med en 60 grams sluk tilbake til land. Akkurat hva som fikk det lille vesenet til å hekte seg fast på sluken, eller hvordan er ikke lett å si.

For en reke på 5-6 cm greier selvsagt ikke å bite på en sluk som er dobbelt så lang som den selv. Ikke var den krøkt heller. Den rett og slett hang på sluken, og slapp da jeg løftet den opp. Så var det bare å spekulere på hva det var for en art. Etter litt googling kom jeg frem til at det mest sannsynlig er en sandreke/hestereke. Ny art på lista for å si det slik.

Ikke er det første gang heller at det har blitt litt underlig bifangst. Hvert år når fjorden er tjukk av sil er det ikke til å unngå at det krøkes noen. Flyndre er heller ikke noe en normalt fisker med sluk i stor fart, men av og til er det en skrubbe som greier å bite over en 25 grams atomsild. Småsild har jeg også fått helt inne ved land på en 10 grams møresild. Silda er ikke kjent for å være stor i kjeften, så det var rimelig trang i gapet.

Uvanlige fangster til tross. Snart er det på tide at det er sjøørret jeg kan rapportere om. For som vanlig i slutten av april stiger fiskefeberen, og selvtilliten til at jeg kan å fiske sjøørret synker for hver bomtur. Hvert år.

Men på neste tur, da blir det ikke neglebit men fisk på land.

Med sol over kritthvite fjell i helga fikk jeg nesten dårlig samvittighet for å ikke være på isfisketur. For jeg skal innrømme at jeg sakte men sikkert har begynt å like isfiske. Men det er noe med å rusle med fiskestanga og kaste ut sluken. Da er det vanskelig å slutte, og dessuten er det jo trivelig å sitte ved et lite bål å fjæra og grille ostesmørbrød.

Så det ble ikke isfisketur i 1. mai helga, selv om det var både sol og blå himmel. Akkurat det gikk bra helt til jeg fikk rapporter fra de som hadde vært på tur på søndagskvelden. Bilder av en røye så feit at den lignet en amerikansk fotball, og is så tykk at det er vanskelig å tro at det noen gang skal bli isfritt på fjellet igjen. Så det hadde ikke hjulpet om jeg dro med meg bor og pilkestikke på fjellet. Boret mitt hadde ikke kommet gjennom isen en gang. 180-190 cm var det tykkeste jeg fikk rapport om.

Men forholdene på fjellet var ikke det som opptok tankene på turene nede ved fjorden. Da var det tanker om at det ikke er lenge til det faktisk blir bart i terrenget, og at isen plutselig en dag løser seg opp og de igjen er vakende fisk. Så jeg tenkte på et stort turprosjekt jeg har tenkt på i mange år, og startet så smått da jeg flyttet nordover for 7 år siden.

Et langvarig turprosjekt om «Å være på tur til alle fiskevann i Indre Troms». Akkurat det skal jeg komme tilbake til en annen gang.

Bortsett fra å kikke inn i flammene og tenke tanker om turprosjekt er det ikke så mye å rapportere om. Men det er vel slik turlivet ofte er. Avslappende turer med litt fiske, litt bålfyring, litt mat og en hel del kaffekopper.

Etter en uke med snø og vinter kom det endelig en dag med sol. Hadde det ikke vært for iskald nordavind kunne en tro det nærmet seg vår. For mye vind til at det fristet å prøve etter sjøørreten, så jeg vurderte en isfisketur. Da kom jeg på at Barduelva var åpen.

Etter å ha bodd noen få kilometer fra Barduelva i nesten 7 år, er det kanskje rart jeg aldri har vært der. Jeg har jo hørt historier om stor ørret, og den går opp før det er åpent på fjellet. Men jeg som regel har det vært full fart på sjøørreten på denne tiden, og elva er både brei og lang. Nesten som ett mange mil langt vann. Så hvor skal en stille seg med fiskestanga?

Så jeg hadde aldri vært i Barduelva før, før i dag. Siden det ikke fristet å prøve etter sjøørreten i vinden kjøpte jeg fiskekort. Ikke lenge etter kjørte jeg sakte langs solsida på elva for å finne en plass uten snø.

Nybegynnerflaks?

Etterhvert fant jeg et sted ved elva som var bart slik at det var mulig å stille seg opp. I en bratt skråning var snøen tint, men ellers lå det godt med råtten snø der det var flatere. Å vandre langs elva var utelukket, så jeg fant en liten åpning der det var mulig å kaste ut sluken uten å hekte seg fast i buskene.

Som tidligere år plukket jeg en 12 grams spesial i kobber og rødt opp fra slukskrinet og kastet ut. Først et kort kast rett ut, og et i buskene. For å få kastet skrått nedstrøms måtte det litt kreativ kasteteknikk til. Det lignet på en blanding av vridd-underhånds-sidekast-med-utoverskru i avslutningen. På ett eller annet vis landet sluken der den skulle.

Etter noen få kast ble det litt for mye trær og busker, så jeg flyttet meg noen hundre meter lenger ned langs elva. Der var det litt åpnere og enklere å kaste ut. Først et kort kast rett ut, så et litt lengre kast skrått nedstrøms.

Noen meter fra land hugg det forsiktig i sluken og jeg fikk satt tilslaget. Noe tungt hang på kroken, uten at jeg helt skjøte at det var fisk med en gang. Men det var fisk. På første tur til elva, etter bare noen minutter med fiske, hadde jeg noe stort på kroken.

Sa jeg noe stort?

At det måtte være fin fisk skjønte jeg fort. Den var tung motstand, selv om den fulgte villig med mot land. Først et par meter fra land ombestemte den seg, og jeg fikk se breisida av en ørret. Grov over ryggen og rund i buken. En praktørret, som nå hadde bestemt seg for at den ikke skulle til land.

Endelig fikk jeg kjenne hvordan nystanga fungerer til skikkelig fisk. Stanga er 7,8 fot lang, kaster bra, og perfekt for turer der det er litt skog langs land. Men testen for en ørretstang er jo hvordan den er til å kjøre kilosfisk. Denne var langt over kiloen, og satte både snellebrems og fiskestang i arbeid.

Ørreten vekslet mellom tunge utras, og å legge seg på strømmen. Flere ganger nærmet den seg land før den viste at det fortsatt var den som bestemte og dro avsted. Godlyden av stram snellebrems sang, mens fisken sakte men sikkert ble klar for landing.

Bestemt førte jeg den inn på grunt vann, og fikk jerngrep over ryggen på den.

Med ørreten i ene hånda fant jeg frem fiskevekten. 2,22 kilo. Årets første ørret, og ny pers på en gang. Det lover godt for resten av sesongen.

Fang og spis

Det holdt med en så stor ørret på en dag. Jeg avsluttet fisket og satte meg i stedet med ryggen mot en bjørk for å nyte et snev av solvarme i ansiktet. Bare sitte og kjenne på følelsen av å være i gang med fiskesesongen.

Et viktig element ved fisketuren for meg er å ta vare på fangsten. Fang og spis. Så vel hjemme ble det lørdagsmiddag som det passer seg etter en tur med fiskestanga. Ørrettaco til magen var stinn og fiskeren småtrøtt.

Det har blitt en del turer etter sjøørreten i tiden før sesongen starter for alvor. Håpet er som vanlig å treffe på en av fiskene som har holdt seg i sjøen hele året. I år ble det en usedvanlig lang tid med jakt på nåla i høystakken, frem til vårvarmen slo til og satte fart på fisken.

Optimismen er alltid stor i slutten av april. På neste kast er det fast fisk, eller på neste, eller neste… Helt til fingrene er stivfrosne og tålmodigheten til å kaste blindt etter fisk som ikke vaker er brukt opp. Men på neste tur, da blir det fisk. Garantert. Slik kan april og mai frem til Himmelfartshelga oppsummeres.

Optimismen er alltid like stor på vei til sjøen, og kroppen like sliten og kald noen timer senere. Men det blir i det minste noen timer med frisk luft.

Mer Oter enn fisk

I år er første gang det ikke har blitt fisk i løpet av april, eller tidlig mai. Hverken fisk som har gått i sjøen over vinteren, eller en mager støing som har sluppet seg ut fra elva. Det samme har stort sett vært historien til andre jeg har truffet på tur. Bare i noen få områder har det vært tatt fisk.

Teorien er at vintervær uten en eneste varm soldag gjør at fisken ikke har blitt lokket inn på grunnene. Jeg har også lagt merke til at det er mindre tobis/sil enn tidligere år, og desto mer oter å se.

Et sted drev en flokk med oter på og jaget frem og tilbake ute i fjorden. Da er det selvsagt håpløst å fiske.

Men det har da blitt litt fisk

Heldigvis er det ikke helt svart. Med de første milde dagene rundt himmelfart ble det litt mer fart på fisken. Da tok det heller ikke lang tid før første sjøørret havnet i håven. En maltraktert sjøørret på 55 cm, der en oter hadde tatt et godt jafs av halen.

Varme og stigende vannstand i elva har også fått fisken til å gå ut i fjorden, så akkurat nå gjelder det å fiske langt unna elvemunningen for å slippe å plage mager vinterstøing.

Det betyr at vårsesongen endelig er i gang igjen, og fisken blir feitere og feitere for hver dag.

Bedre seint enn aldri kan en si når kalenderen viser juni og våren endelig er kommet i nord. Det store spørsmålet nå er når er det mulig å hive sekken på ryggen og rusle opp på fjellet.

Våren meldte sin ankomst med både sol og varme i Himmefartshelga, og det fortsatte på samme viset i pinsehelga. Men det hjelper ikke at kalenderen skiftet til på andre pinsedag, for i år er det mye snø og is som skal smelte.

Så i helga pakket jeg bilen med tursekk, fiskestang, packraft, og selvsagt truger for en tur i Indre strøk. Mest for å se hvordan forholdene utvikler seg, og kanskje prøve noen kast i et åpent utos.

Packraft på Insettvatnet

Første turen gikk til Altevatnet. Der forventet jeg ikke at det skulle være åpent, men Insetvatnet bruker å gå opp tidlig. Det er regulert og har åpne råker hele vinteren, så der skal det ikke mye til før det meste av vannet er isfritt. Det stemte, og årets første packrafttur ble en runde rundt nesten hele vannet.

Råvann og Veslevatnet

Dagen etter turen til Altevatnet var det Dividalen som stod for tur. På Råvann var det svart stolpeis over det meste (31. mai), så der er kanskje isen vekke før jeg har rukket å skrevet dette.

Inne ved Veslevatnet var det åpent ved utoset, og mye vann på isen. Det samme i de små tjønna rundt Veslevatnet; åpent ved land, og våt is på midten. Ikke godt å si når isen er vekk, men kanskje allerede første juni helga.

For å få noen kast med fiskestanga kjørte jeg i retning Takvatnet. Der er det alltid tidlig åpent ved utoset av Langvatnet. I år var det mulig å gjøre noen kast allerede for 2 uker siden, og etter det har råken vokst seg større og større. For å komme skikkelig til måtte trugene frem.

Litt sjøørret på tampen

På vei hjem svingte jeg en tur ned til fjorden for å prøve litt etter sjøørreten. Den har det blitt bra fart på de siste ukene, så det vaket jevnt på plassen jeg valgte. Raskt lot tre sjøørreter seg lure. Den minste på kiloen, den største på 2 kilo og den siste midt mellom.

En helt vanlig helg i Indre Troms med andre ord. Og det blir ikke lenge til det er mulig med fisketurer nede i dalen. Oppe på fjellet er det fortsatt så mye is at jeg må ha lengre isbor …  

Noen dager med sol og vind var det som skulle til for at isen skulle gi slipp nede i Dividalen. Lørdagsturen kunne ikke gå andre steder enn til de første isfrie vannene.

Sist helg lå det is på alle vatna i Dividalen. Da var det bare åpne råker i utos og innos. På råvatnet var det mørk stolpeis, som bare ventet på et vindpust før den forsvant, på de andre vatna var is mer grå hvit. Men de er alltid like imponerende hvordan sol og vind kan samarbeide for å fjerne is. Sola varmer opp luftboblene i isen så den blir porøs, og så tar vinden tak og isen går i oppløsning. Det kan skje over natta.

Med sol og vind i løpet av uka var jeg ikke i tvil om at det ville være mulig å finne åpne vann. Spørsmålet var bare hvor høyt det var blitt isfritt, da sekken ble pakket for en lang dag på tur i Dividalen.

På tur for å se på isforholdene

Turen gikk først inn mot Dødesvatnet. På turen passerte jeg Råvatnet som lå åpent, det samme gjorde Ryplarstjønna. Da visste jeg at Veslevatnet og tjønna i skogen der ville være åpne.

Brennskogtjønna og småvatna i Dødeskogen kan gjerne være litt seigere, så jeg tok en tur for å se. Smilet ble enda breiere da jeg så at Brennskogtjønna var isfritt. Først oppe på 400 moh, ved parkeringen til småvatna var det litt is på tjønnet ved veien. Da er det normalt is inne ved småvatna, og med snøsmelting i fjellet er elva som må krysses stri. Så turen dit ble droppet.

I stedet tok jeg en tur ned til Veslevatnet.

Skogtjønna ved Veslevatnet

Ved veslevatnet blåste det friskt, og var lite trivelig å stoppe for å fiske. Så i stedet gikk turen til de små tjønna i skogen.

I skogen ligger det fire små tjønne det er fisk i. De største er Råttjønna på nedsiden av veien og Vesltjønne i bakkant av Veslevatnet. I tillegg ligger det to inne i skogen, som er så små at du setter fast sluken på land på andre siden om du tar i for hardt.

Med en 7 grams sluk i enden av snøret snek jeg meg frem til kanten av det ene av de to små tjønna. Fisken står gjerne og gjemmer seg under kanten der myra henger ut i tjønnet. Det gjelder å ikke trampe for hardt, og to meter fra kanten kastet jeg ut. Sluken ble sveivet sakte inn en halv meter fra myrkanten.

Mer skulle det ikke til. Ut fra skjulestedet skjøt en liten ørret og gapte over sluken. Så gikk den rett i lufta, før den prøvde å gjemme seg under en trestamme nede på bunn. Litt lirking, og så endte den på land. 300 gram velfødd ørret.

Råttjønna

Det holder med en ørret fra et slikt lite myrtjønn, så jeg gikk til Råtjønna. Å fiske med sluk i Råtjønna er ikke helt enkelt. Langs land er det små «øyer» med gress, der det kan være fint med vadere og fluestang. Bare noe få steder er det åpent slik at det er mulig å få sluken ut i vannet. Å få den tilbake uten å sette seg fast i siv og planter er imidlertid ikke helt enkelt.

Når jeg kom ned til vannet var det to stykker som hadde fyrt opp bål og koste seg utenfor teltet. Jeg slo av en liten prat, før jeg gikk en runde.

Med små korte kast fisket jeg på de plassene der det var mulig å fiske, og noen plasser der det ikke var mulig å fiske med sluk. På noen kast satt jeg fast i greiner eller planter, og så kjente jeg et hardt slag i sluken. Nede i vannet skimtet jeg så vidt fisken som prøvde å terge meg. Noen kast senere var det fast fisk, og også her var det en 300 grams ørret som lot seg lure.

Denne ørreten ble satt tilbake.

Ørretmiddag

Med en fisk i sekken gikk turen tilbake til Veslevatnet for noen kast og en liten matbit. Middagen ble den første ørreten, og jeg var rimelig skrubbsulten etter mange timer på tur. Smaken var så som så, og skal jeg være ærlig, så kan den best beskrives som helt grei om du er skrubbsulten. Selv om dagen hadde vært lang, så var det ikke mer enn halve fisken som gikk ned på høykant, og selv om fisken ikke var mer enn 300 gram ble det rester.

Fisken i Veslevatnet derimot, den smaker fortreffelig. Der er det både ørret og røye som rød i kjøttet og gjør seg i steikepanna.