Som vanlig spekulerte jeg ut en slu taktikk før høstens første tur etter fjellrypa. Taktikken var å velge et område så langt inne i fjellet at jegere ikke rekker dit på en dagstur. Så pakket jeg telt i sekken for å våkne opp midt i jaktterrenget. Det skulle vise seg å være en god taktikk.

Ruta inn til teltplassen var både lang, bratt og seig. Først nesten 1000 høydemeter over en topp, så ned igjen på andre siden til et lite vann. Et vann som lå mellom flere små topper på 1000-1300 meter.

Ryper i skumringen

Værmeldingen var ikke den beste for fredagen. Regn og lave skyer som lå tett rundt toppene. Så siden yr meldte lettere vær til kvelden og mulighet for sol på lørdagen valgte jeg å starte godt ut på dagen på fredag.

Den første timen gjennom skogen regnet det lett, og oppe i høyden hang skyene ned mot skoggrensen. Men etterhvert som jeg kom høyere stoppet regnet og fjelltoppene dukket opp.

Gårværet er i ferd med å lette

Først etter 3 timer med seig stigning i vått gress og lyng nærmet jeg meg første toppen. Omtrent hundre meter nedenfor varden flatet det litt ut, og akkurat da jeg kom over kanten så jeg et kull ryper sitte rastløse 15 meter foran meg.

Sakte løftet jeg hagla til skuldra og siktet godt. En rype ble liggende og 4 andre fløy avsted.

Med rypa i sekken gikk jeg videre, og fem minutter senere så jeg på nytt et kull ryper i en skråning foran meg. Jeg telte 8 ryper mellom steinene. Det begynte imidlertid å bli skumring, så jeg tok i stedet ut patronene og lot fuglene fly i sikkerhet.

Høstens første rype.

Det var fortsatt en god halvtime ned til vannet, så skulle jeg rekke frem før det var mørkt var det ikke tid til å jakte. Jeg fortsatte videre over toppen, og rakk ned til teltplassen omtrent da det var tid for å finne frem hodelykta.

En drømmedag på fjellet

Det ble tidlig kveld i teltet. Etter en rask middag lukket jeg øynene, og åpnet de ikke før det begynte å lysne neste morgen. Ute var det skyfri himmel, og sola var i ferd med å snike seg opp. Den avslørte at det lå nysnø på de høyeste toppene.

Sola sniker seg opp.

Morgen midt i jaktterrenget.

Dagen startet med lett sekk for en formiddagstur opp på de nærmeste fjelltoppene. Optimismen var stor etter de to rypekullene jeg så kvelden før. Det tok imidlertid litt tid før jeg fant de første rypene.

Muligens hadde jeg allerede passert flere kull, for rypene var lite interessert i å ta til vingene. Det var bare litt bevegelse som avslørte at det satt en rype 4-5 meter foran beina mine. Og der satt den godt. Det var for kort hold for å skyte, så jeg prøvde å sparke i bakken for å skremme rypa på vingene.

Etter en god runde var jeg tilbake ved teltet. Da lå det to ryper i sekken. Den ene endte tradisjonen tro på stekepanna som lunsj på første jaktdagen.

Resultatet av formiddagsøkta.

Jaktlunsj.

Flere rypekull

Etter matpausen pakket jeg sammen teltet for å gå videre. Det var meldt skikkelig drittvær til kvelden og neste dag, så jeg var lite lysten til å rote rundt på fjellet midt inne i en sky. Særlig ikke første jakthelga …

Så med sekken på ryggen gikk jeg opp på fjellet jeg gikk over dagen før. Omtrent på samme høyde som tidligere på dagen gikk jeg på et kull på fire ryper. Først passerte jeg 10 meter nedenfor rypene uten at de rørte seg, men da jeg kom tilbake på oversiden tok de til vingene uten at jeg løsnet skudd.

Ikke så veldig lenge etter gikk jeg på fem nye ryper. Denne gangen så jeg de på god avstand, og kom meg inn på skuddhold før jeg løsnet skudd.

Til nå hadde fuglene trykket godt, og ikke tatt til vingene før jeg hadde løsnet skudd eller nesten tråkket på de. Nå begynte det imidlertid å bli mer vind og de første skydottene drev forbi. Det så ut til å gjøre fuglene mer rastløse.

Neste kull jeg gikk på var på fire ryper som fløy opp utenfor skuddhold. Da jeg gikk etter de tok plutselig 6 ryper av like over meg. Alle utenfor skuddhold.

Nysnø på de høyeste toppene og rim på steinene.

Tid for å gå ned før toppene forsvinner helt.

Jeg kikket på kollen. I sekken lå det to ryper, og i magen en. Jeg sa meg fornøyd med 3 ryper og begynte på turen ned.

Etter mange turer med packraft i sommer byttet jeg ut ryggsekkbåten for en rolig søndagstur på Målselva. En tur helt uten annet planlagt enn å gå i land på en sandstrand, koke kaffe og så padle tilbake.

Med lav vannstand etter en tørr sensommer og start på høsten var det lett å padle opp elva. Underveis lot jeg en flue henge etter kanoen. Det ble fort krøll. Harren var bitevillig, så etter 50 meter måtte jeg dra inn første fisk. Dermed drev jeg med strømmen tilbake til start. Det samme gjentok seg så snart jeg prøvde å padle videre.

Kano på en stille høstelv.

Enda en harr på flua, og tilbake til start.

En kort tur senere styrte jeg inn på stranda og gikk i land. Noe tørrkvist ble plukket fra elvekanten, og vedbrenneren fyrt opp og kaffe kokt på kort tid. Søndagstur langs en stille stemningsfull elv.

Mot strømmen.

Målselva renner rolig og har mange sandstrender nedenfor Målselvfossen.

Kaffekok på vedbrenneren.

Etter å ha lest «tester», som mest lignet reklametekster», om kvistbrennere var jeg nysgjerrig. Det var jo ikke måte på hvor fantastisk en slik brenner var, og så løste den problemet med å glemme gassboksen hjemme (et problem jeg forresten aldri har opplevd).

Ja, det er lett å bli skeptisk. For det var et par ting som ikke ble nevnt i testene. Det er, f.eks. ikke alltid det er finvær på fjellet. Noen morgener bøtter det ned med regn, andre dager blåser det så hetta flagrer rundt ørene. Så da Gadgy.no spurte om jeg ville teste en Solo Stove kvistbrenner vant nysgjerrigheten og jeg takket ja.

Om Solo Stove Titan og Pot 1800

I testperioden har jeg brukt en Solo Stove Titan vedbrenner sammen med en Solo Stove Pot 1800. Under transport får brenneren plass inne i kjelen.

Solo Stove Titan og Pot 1800 sammen med en Nalgeneflaske på 1 liter.

Solo Stove Titan er en enkel vedbrenner i stål. Brenneren er konstruert i to deler, der toppdelen utgjør stativ for kjelen og kan snus opp ned for å ta mindre plass under transport.

Brenneren har ventilasjonshull i bunn og nederst på toppdelen. Den er konstruert med dobbel vegg slik at luft og avgasser føres fra bunn til topp av flammene. Inne i brenneren er det en rist som sørger for god lufttilgang under flammene.

Kjelen er konstruert i stål. Den har hank til å henge kjelen over bål, og sammenleggbare håndtak på siden. Innvendig er det merket av mål for volum, og kjelen har helletut. Konstruksjonen er solid til tross for relativt lav vekt.

Vekt brenner: 505 gram
Størrelse brenner under bruk: 13×20 cm
Vekt kjele: 375 gram
Størrelse kjele: 14×16 cm
Volum kjele: 1,8 liter

Totalvekt med trekk: 900 gram
Høyde under bruk: ca. 35 cm

I praktisk bruk

Da jeg pakket ut brenneren for å starte testperioden var det noen spørsmål jeg ville finne ut av. Hvor effektiv er en kvistbrenner? Er den egnet for matlaging, eller best til vannkoking? Ville den være et alternativ til gassbrenner på teltturer på fjellet?

En effektiv brenner

Brenneren har en rist nede i brenneren som sørger for god lufttilgang til flammen. I tillegg er den konstruert med dobbel vegg, slik at luft og vedgass varmes opp og ledes opp i brenneren for å gi en fullstendig forbrenning.

Med full fyr går det raskt å koke 6-7 dl med vann.

Konstruksjonen er gjennomtenkt og fungerer også i praksis. Når brenneren har blitt skikkelig varm er den svært effektiv. Så lenge det er full fyr og det ikke er for mye ved i brenneren er det tydelig at konstruksjonen med doble vegger for fullstendig forbrenning gir god effekt. Det gjelder bare å passe på å ikke etterfylle for fort med ved for å opprettholde den gode effekten.

Med tør ved tar det et par minutter fra brenneren tennes opp til det er god varme og full effekt. Når brenneren først er varm tar det ikke mange minutter å koke opp en liter med vann. Effekten med tørr ved er et sted mellom rødspritbrenner i et stormkjøkken og gassbrenner.

For å koke 6-7 dl vann til en porsjon turmat og en kopp kaffe har jeg typisk bruk 4 ½ minutt. Det må selvsagt legges til tid for å samle litt tørrkvist, fylle brenneren og fyre opp. Så totalt tar det gjerne 10-15 minutter før vannet koker under optimale forhold. Litt lenger om det ikke er like lett å finne tørr ved.

Praktisk matlaging

Til å koke vann er brenneren svært effektiv. Til litt mer avansert matlaging og steking av fisk er den ikke like praktisk. Det er naturlig siden det ikke er mulig å justere varmen. Det er riktignok mulig å legge på mindre ved for å få litt lavere flamme, men i praksis er det ikke like lett.

Fungerer best til å koke vann, og ikke for avansert matlaging.

Hull for å legge på ved.

For å etterfylle brenneren er det hull på siden i toppen. Der kan det mates med småkvist etterhvert som veden i brenner opp. Dette fungerer greit nok, men det er enklere å løfte kjelen noen sekunder og heller legge kvisten rett ned i brenneren.

Grunnen til at det er vanskelig å holde jevn varme under matlaging er at det hele tiden må mates med små kvist. Om det mates for raskt går det alltid litt tid før varmen får tak, og mates det for sakte går det også litt tid før varmen får tak. Dette gjør brenneren best egent for koking av vann, og ikke like godt egnet for steking og koking av mat.

En utfordring i vind og med fuktig ved

Andre gang jeg prøvde kvistbrenneren var under langt fra ideelle forhold. Det blåste, og veden var fuktig. Siden brenneren er relativt høy er den ikke like lett å skjerme som en gassbrenner. Og når vinden traff brenneren ble den ført ned fra toppen, slik at varmen ikke kom opp til kjelen. Det endte med at det glødet i bunn, uten at flammene fikk skikkelig tak i veden.

For å få fyr på veden som var fuktig på utsiden, men tørr i kjernen spikket jeg tørre fliser. Med et bål er dette som regel nok til å få i gang varmen, og så fordamper fuktigheten så snart ny ved legges på. I kvistbrenneren var det ikke like enkelt. Det var lett å få fyr på de tørre flisene, men så snart nye kvister ble lagt på begynte det å ulme. Den lille flammen ga rett og slett ikke nok varme til å holde liv i brenneren når det ble lagt på litt fuktige kvister.

Med litt fuktig ved er det lett for at det blir mye os og røyk.

Løsningen ble å stikke fuktige kvister gjennom hullene i toppdelen, slik at de tørket over flammene. Så på fuktige dager må det litt jobb til for å få god effekt av kvistbrenneren.

Kvistbrenner på teltturer

Det jeg var mest spent på med Solo Stove var om jeg ville velge den fremfor en gassbrenner på teltturer på fjellet. For det som ikke ble nevnt i testene jeg leste var at det ikke alltid er finvær på fjellet. Noen morgener bøtter det ned med regn, andre dager blåser det så hetta flagrer rundt ørene.

For å si det enkelt. Kvistbrenneren ble ikke med på noen av de teltturene i sommer jeg var alene på tur. Det er rett og slett enklere å fyre opp gassbrenneren om morgenen for å koke et par kopper kaffe. Særlig om det regner ute frister det lite å gå ut og fyre opp kvistbrenneren for å koke kaffevann.

Telttur med både gassbrenner og kvistbrenner. Gassbrenner for å lage mat, og kvistbrenner for å koke kaffe.

Dette har selvsagt med egne vaner å gjøre. For siden jeg normalt ikke har med termos på sommerturer tenkte jeg ikke tanken å koke vann på kvelden og fylle termosen til morgenkaffen (ble tipset om dette på fjellforum). For de som bruker tarp på tur er det også en enkel sak å samle litt ved kvelden før og fyre opp under presenningen.

På tur sammen med Cato hadde vi med både gassbrenner og kvistbrenner. Gassbrenneren ble brukt til å lage mat siden det er enkelt å justere varmen. Kvistbrenneren brukte vi til å koke vann.

En meget god kjele

Selv om brenneren er sjarmerende tungvint, enkel i bruk og effektiv med tørr ved er det kjelen jeg er mest fornøyd med. Den solide konstruksjonen og de smarte detaljene gjør at den passer like godt på bålet som på vedbrenneren. På gassbrenner blir den litt for høy i forhold til bredden til å ha optimal effekt.

Solo Stove Pot 1800 er en meget god kjele, og helletuten fungerer godt. Lokket sitter ikke av seg selv om det helles mer enn på bildet.

Kort sagt en meget god kjele, som om den var litt bredere i forhold til høyden hadde blitt en super kjele for snøsmelting på vinterturer.

Bonus med kvistbrenner

I løpet av sommeren dukket det opp noen bonuseffekter med kvistbrenner. I forhold til bål er det bare å flytte brenneren om vinden skifter retning, i stedet for å måtte flytte plass rundt bålet.

På høyfjellet, der det ikke er så mye ved, ble brenneren en erstatning for bål. Med brenneren overfylt med ved ble det et minibål som knitret muntert og holdt de fleste innsektene på avstand.

Et minibål som knitrer muntert og holder myggen på avstand.

Liker

– Enkel i bruk
– Effektiv med tørr ved
– Sjarmerende tungvint på dagsturer
– Svært god kjele
– God konstruksjon

Liker ikke

– Sårbar for vind
– Høy pris

Konklusjon

Solo Stove er en god brenner for den som er på utkikk etter en vedbrenner. Den er enkel i bruk, og svært effektiv med tørr ved. Å koke vann til kaffe eller en porsjon turmat går raskt. Siden det ikke er justering av varmen er det litt mer utfordrende å steke eller småkoke på brenneren.

Med fuktig ved eller når det blåser overbeviser den ikke. Prisen er også høy, slik at den koster like mye som en god gassbrenner. Til generelt turbruk, og for de fleste turfolk, er pengene bedre anvendt til en gassbrenner, men for den som liker sjarmen med en vedbrenner er Solo Stove Titan verdt å vurdere.

Solo Stove er en sjarmerende tungvint brenner, som ofte er med på rolige dagsturer.

I løpet av uka kom vinteren i Tromsfjellene. Det store spørsmålet på fredagen var bare hvor mye snø som hadde kommet i høyden. Var det nok snø til å tjuvstarte på skisesongen? Jeg tok med både hagle og ski da jeg kjørte i retning Dividalen.

Allerede på mandagen begynte det å snø godt i høyden. På mandagsturen med leirskolen fikk vi den første kjenningen med årets vinter. Store filler føyk i vinden, og jeg kunne ikke annet enn å glise. Gliset ble ikke mindre etterhvert som temperaturen sank og det begynte å sludde helt ned i fjæresteinene. Sur vind, vått sludd og kriblingen som kommer hver gang den fine hvite tida nærmer seg. Jeg sjekket at skiutstyret stod klart i boden.

Friske forhold på mandagsturen med leirskolen.

Ut over uka bøttet det ned med regn. Regn og vind. Med 18 mm regn og noen få plussgrader natt til torsdag var håpet om skiføre i høyden på plass. Så på fredagen tok jeg med skiene i bilen da jeg skulle ut med hagla og se etter fjellrype.

Vind, snø og rypespor

Nå skulle jeg gjerne skrevet om sesongens første skitur. Men det viste seg at det ikke hadde kommet like mye nedbør lenger inne i dalen. Fjellene lå hvite, men vind i løpet av uka gjorde at det var for avblåst til å prøve skiene. Så det ble å stampe rundt på beina.

Det gjorde ikke så mye. Snø gir alltid litt ekstra spenning under jakta. Da er det mulig å finne ferske spor, og følge de i håp om at rypa ikke har fløyet. Jeg fant mye spor. Mer enn forventet. Men de fleste rypene hadde fløyet.

Bare en gang fulgte jeg et sport til det hoppet frem noen ryper foran beina mine. De trykket så godt, at hadde jeg ikke fulgt sporet ville jeg passert på 5 meter uten å vite det. Et velrettet skudd sørget for at den ene kyllingen ble med i sekken.

Snø ned til 4-500 meter, emn ikke nok til en skitur enda.

Sporjakt.

Rypefall.

Vinter i fjellet.

En snøbyger kommer snikende.

White out forhold i høyden.

Etterhvert kom det også inn en ny snøbyge. Med vind og snøfokk var det friskt å gå på fjellet. En herlig forsmak på vinteren, før jeg satte krusen ned mot skogen og bilen før jeg mistet retningen i white out forholdene.

Med sol på hvite fjelltopper var det ikke tvil om at lørdagsturen måtte bli på rypefjellet. En lang dag til fots i snøen på jakt etter godt kamuflert fjellrype.

Denne helga valgte jeg en tur opp fra Dividalen i håp om at det skulle sitte en tiur i skogen. Det gjorde det. Langt utenfor skuddhold fløy det opp en stor svart fugl, som elegant svevde over til neste fjell. Mer så jeg ikke av tiuren, så da jeg møtte snøen rett over skoggrensa byttet jeg til rypehagl og satte kursen mot den første fjelltoppen.

I starten var det bare flekker av gammelsnø med et tynt lag nysnø på toppen. Etterhvert gikk det over til snøflekker der det var mulig å gå over snøen uten å synke gjennom, nesten. For hvert tredje steg sank jeg gjennom. Det var bare å følge de mest avblåste partiene, og heller krysse over til de stedene det så ut til at rypa kunne gjemme seg.

Det tok ikke lang tid før jeg gikk på de første sporene. Gamle spor fra før det la seg en cm med nysnø på toppen. Alt jeg så på tur over toppen, og ned på andre siden var gamle spor og 3 ferske liggegroper.

Alt ordner seg med en kaffepause

Det så ikke bra ut. Etter 800 høydemeter opp og 200 ned hadde jeg enda ikke sett fugl. Så jeg fant en avblåst stein og satte meg ned for en kaffekopp og noe å bite i. Det har ofte vist seg å være svært effektivt. Flere ganger har det fløyet opp rype bare noen meter etter at kaffepausen var over.

Mens jeg satt der og så ut over islagte vann kom det plutselig tre ryper flygende like nedenfor meg. Jeg hadde tydeligvis vært for høyt oppe i forhold til hvor rypa satt, men nå hadde de avslørt seg selv. Pausen ble raskt avsluttet og kursen satt i retning den nærmeste rypa.

Det tok ikke lang tid før jeg fant den igjen. Men den så meg først. På 50 meter lettet den og satte seg i en side det var for bratt å gå i snøen. Det var bare å snu.

Sporet videre ble tråkket langs et lite platå. Nesten som ei litt brei hylle i fjellsiden. Ikke lenge etter så jeg en rype strekke seg opp for å se hva som kom gående. Rolig løftet jeg hagla og gikk noen meter til siden for å få et godt skudd.

I det skuddet gikk så jeg rypa falle, og rundt 10 andre ta til vingene. Raskt ladet jeg på ny og gikk frem for å plukke opp rypa. I iveren etter å knipse et bilde, og legge rypa i sekken glemte jeg å se om det satt noen igjen, så mens jeg bøyde meg ned fløy det opp 5 ryper bak ryggen min.

Dagens første rype.

Sporsnø og lett terreng.

Sekken kom raskt på ryggen igjen, og jeg gikk for å se om jeg fant igjen flokken. Men ikke alle hadde tatt til vingene, så etter 10 meter dukket det opp 2 nye ryper. Den ene gikk i bakken. 2 skudd, 2 ryper. Det fikk være nok fra en flokk.

Vaktposten som røpte flokken

Noen timer senere hadde jeg rundet foten av fjellet og tatt opp flere enslige ryper. Alle fløy opp langt utenfor skuddhold. Nå kom det også mørke skyer snikende. Det var ikke annet å gjøre enn å sette kursen mot dalen og hute seg ned før sikten forsvant.

Plutselig fikk jeg høre en rype som rapte et sted i nærheten av en bekk. Det var muligens vaktposten som slo alarm. Så hørte jeg en til. Jeg prøvde å lokalisere fuglene etter lyden, og fikk til slutt øye på to enslige ryper som hoppet over bekken.

Fuglene var nesten hundre meter unna, så jeg forsøkte å snike meg sakte på skuddhold. Steg for steg med rolige skritt, siden det ikke var noe å gjemme seg bak. På 50 meter så jeg bevegelse på andre siden av bekken. Så mer bevegelse. Plutselig så det ut til at hele området var på vandring.

Foran meg løp en stor flokk med ryper, tydelig klar over at jeg var der og absolutt ikke interessert i at jeg skulle komme nærmere. Ikke var det noe å gjemme seg bak heller. Det eneste jeg kunne gjøre var å sette meg ned på huk og håpe de roet seg.

Det gjorde de ikke. 20-30 ryper tok til vingene og svingte rundt en kant og var borte. Men med dagens første møte med en rypeflokk i minne gikk jeg bort for å sjekke om det satt noen igjen. Det gjorde det. En enslig rype som falt for dagens tredje skudd.

Dagens tredje rype.

På tide å hute seg ned fra fjellet.

Og for virkelig å gjøre reprise på episoden tidligere på dagen, kom det plutselig et kull på 5 ryper flygende over meg mens jeg bøyde meg ned for å plukke opp fuglen. De stakk opp i høyden, og med tre fugler på tre skudd sa jeg meg fornøyd med dagen. Nå gjaldt det å komme seg ned før snøværet ble enda tettere.

I helga ble vinterforhold avløst av mildvær og vind i nord. Med varm vind reiste snøen fort, slik at det for gikk fra vinterforhold til flekker av snø. Perfekte forhold for flekkjakt, om bare skyene ikke trakk for langt ned i fjellet.

PÅ vei inn i Dividalen på fredagen viste termometeret 13 grader. Det var neste mulig å se hvordan de laveste snøflekkene smeltet bort. Oppe i høyden blåste det friskt og skyene føyk over toppene. Det var en dag for å velge en lav topp og se om det var mulig å finne noen steder i le der rypa kanskje hadde samlet seg.

Jeg hadde kanskje gått en time da jeg kom over de første sporene etter rype. I et lite søkk hadde de spasert over våt snø og avslørte hvor de var. Jeg fulgte etter sporene.

Rett sted, feil tid.

Kaffepause med rypespor rundt meg på alle kanter. «Jaktsekken» er forøvrig en skiskekk – hovedrommet for turting, og rommet for spade og søkestang til å ha rypa i. Flerbruk.

Gode gamle Star Baikal hagla skal snart sørge for nok en fulltreffer. Det er eneste hagla jeg har hatt, og har sørget for fulltreffere siden 90-tallet.

Å spore opp den lille rypeflokken skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. I vinden ville de ikke ta til vingene, og sporet svinget hit og dit. Flere ganger krysset jeg mitt eget spor, bare for å se at rypene hadde tråkket over sporet mitt. Flokken rett og slett lurte meg til å gå i sirkler og var ikke til å få øye på.

Men et sted i området måtte de være. Så til slutt ga jeg opp å snike meg på skuddhold, og satset heller på fart. Raskt krysset jeg frem og tilbake, og greide omsider å få de på vingene. Med et skudd endte den ene rypa på bakken. Det fikk holde, så jeg avsluttet jakta for dagen.

Vind og dårlig sikt

Etter en rolig dag på lørdag pakket jeg sekken på nytt søndagen. Fortsatt blåste det friskt i høyden, og skyene truet med å trekke ned i fjellet. Tur skulle det uansett bli.

Etter tre dager med mildvær og vind var det bare snøflekkene i høyden som fortsatt holdt ut. Dermed måtte jeg opp i høyden om det skulle være mulighet for å finne fjellrypa.

Et par timer etter at jeg startet var jeg langt inne i skyene. Sikten var redusert, men ikke så dårlig at det ikke var mulig å gå på jakt.

I en leside traff jeg på første kullet med rype. Noen hvite ryper prøvde å snike seg lydløst unna, og gikk dermed rett over en barflekk. Det var bare å løfte hagla rolig. Fuglene gikk slik at to av de stilte seg perfekt til for en dobbel. Det var bare å sikte godt og la skuddet gå. Et skudd, og så kom to ryper rullende ned skråningen til der jeg stod.

Oppe i skyene.

Dagens dobbel.

Sola bryter gjennom skyene.

Ikke alle kullene var like lett å komme på skuddhold av. Den neste flokken holdt nervene i kontroll. De satt skult bak noen steiner da jeg passerte på 5 meter. 20 meter etter at jeg hadde passert tok de til vingene og var borte.

Neste kullet tok av rett før jeg kom over en liten rygg, slik at de rakk å komme ut av skuddhold før jeg kom over kanten. Muligens mumlet jeg høyt og tydelig noen velvalgte ord, for rett som jeg stod der kom et kull flygende bakfra, og tok en elegant bue rundt meg. Akkurat utenfor skuddhold.

Det var bare å gå videre, og snart fikk jeg igjen øye på et kull ryper som satt på en barflekk. Dermed hadde jeg fire ryper i sekken og tre tomme patroner i lomma.

En hare på slutten av dagen

Fornøyd med å ha sett mye rype, og fått fire i sekken tok jeg en liten pause like nedenfor toppen. Endelig brøt sola gjennom skyene, og sikten ble god på turen ned.

I steinrøysa under et lite stup så jeg en nesten hvit hare prøve å liste seg vekk. Den følte seg nok godt kamuflert der den lyste opp i terrenget. Det gikk ikke fort med haren, så jeg rakk å vurdere om det fristet med hareragu, skifte til grovere hagl, sikte, og vurdere en gang til om det skulle være hare på menyen til helga.

Endelig god sikt og et glimt av sol.

Godt kamuflert…

Haren ble med i sekken hjem.

Rypesnacks

Etter helga har jeg sikret ryper til en middag hjemme hos mor i vinter, og noen andre godsaker. Da er det lov å unne seg litt ekstra nå på høsten.

Så etter å ha hengt noen dager var det tid for å lage litt rypesnacks av den ene rypa. Speket rypebryst. Og om Cato blir med på en jakttur eller tre etter at leirskolesesongen er ferdig på fredagen skal jeg ta med litt snacks på turen.

Saltet og klar for speking.

Oppskriften på speket rypebryst finner du her.

Sist uke hadde vi besøk av høstens siste gjeng med leirskoleelever på Haraldvollen. Så denne uka har jeg og Cato pakket sammen litt utstyr, ryddet på kontoret, og selvsagt tatt turen til fjells for den tradisjonelle jaktturen for å markere slutten på høstsesongen.

I år, som for to år siden valgte vi å starte fra Rostadalen. En tur med start i skogsterreng med mulighet for tiur og orrfugl, og så opp til snøen og fjellrypa. I år tok også Cato med et par jaktradioer, slik at vi kunne gi beskjed om vi så noe.

Det tok ikke lang tid før jeg gikk opp en hare. Den lot jeg hoppe unna uten å løfte hagla. Videre gjennom skogen så jeg ikke så mye. Der Cato gikk var det imidlertid mer aktivitet, så da jeg hørte en smell tok jeg opp jaktradioen for å høre hva han så. Det skulle jeg ikke gjort.

Mens Cato forsøkte å forklare at han hadde gått på fugl, hørte jeg litt bannskap. «@** der fløy en på 50 meter, vi i snakkes over tregrensa», hørte jeg i radioen.

En liten pause over tregrensa.

Og når Cato får låne kamera ender det fort med en haug med selfier…
Foto: Cato Elvevold.

Videre opp mot snøen.

En halvtime senere møttes vi over skoggrensa, og tok en liten pause. Cato kunne fortelle at han hadde tatt opp både tiur og orrfugl, og da han gikk etter fuglene gikk han opp en elg på 50 meter. Moro.

En flott dag i rypeterreng

Resten av dagen holdt vi oss oppe i fjellrypeterreng. Sola skinte fra blå himmel, og på bakken lå det et tynt slør av nysnø. Vi valgte å gå hver vår vei, og det tok ikke lang tid før jeg gikk på en ny hare. Den satt og trodde den var godt kamuflert i sin hvite pels foran en mørk stein.

På 10 meter tok jeg opp radioen for å høre om Cato hadde lyst på Hare. Selv hadde jeg ikke plass i fryseren. Haren så ikke ut til å la seg påvirke av at jeg stod 10 meter unna og snakket i jaktradioen. Så etter en liten diskusjon gikk jeg videre og lot haren hoppe sin egen vei.

I en bratt stigning fikk jeg se en rype som kikket urolig ned på meg 20 meter unna. Rolig gikk jeg noen meter nærmere og siktet. I det skuddet gikk fløy 4 ryper opp, og en begynte å rulle nedover fjellsiden. Heldigvis stoppet den i en stein før den forsvant helt ned til bunn av fjellsiden.

Haren hadde kamuflasjen i orden, men kanskje ikke beste valg av sted å gjemme seg.

Dagens fjellrype.

Hattavarre og fjella i Tamokdalen. Flott område for toppturer på ski.

Tid for å sette krusen ned fra fjellet.

Litt senere møtte jeg på Cato lenger ned i fjellet. Han hadde også fått en rype i sekken, og sett noen flere. Dagen er imidlertid ikke lange i slutten av oktober, så da sola nærmet seg fjelltoppene på andre siden av dalen begynte vi på turen ned gjennom skogen.

Sesongskifte

Leirskolesesongen er slutt, så nå venter 5 måneder med avspasering for en leirskolelærer. Som vanlig kom sesongslutt litt brått på, så noen planer for vinteren har jeg ikke. Eller, det vil si, planer har jeg. Når snøen kommer skal jeg på ski så ofte jeg har lyst. Så det blir nok noen skiturer i vinter. Både toppturer og vinterturer.

Det er ikke hvert år vi kan avslutte leirskolesesongen med en kanotur.

Nå gleder jeg meg til en lang vinter med snø på fjellet og forhold for å bruke beie ski.

Litt tid til å skrive blir det nok også, og på harddisken ligger det en hel del videoklipp som venter på at jeg skal sette meg ned og redigere sammen til noen videoer. Så det blir nok både gammelt og nytt innhold på bloggen de neste månedene.

Etter at leirskolesesongen var over gjorde jeg som fuglene og satte kursen sørover. Tilbake til velkjente fjell og fiskeplasser på Romsdalskysten. Tilbake til «heimfjella».

Norge er et langt land når du kjører bil. 2 dager og en overnatting i et strålende kaldt vær gjennom Troms, Nordland, Trøndelag før siste etappe gjennom Møre og Romsdal til bilen endelig kunne parkeres etter litt for mange timer bak rattet.

Avreise Haraldvollen. Vinter og lav sol gir flotte farger.

Dag 2 i bil: Nordlandsporten.

Etter slike lange turer er det godt å få myket opp med en rolig tur. Så etter å ha pakket ut det meste tok jeg en sekk på ryggen og ruslet en tur nede ved fjorden. Der lå isen etter noen kalde dager.

En natt med mildvær og litt trekk i lufta var alt som skulle til for å fjerne fjordisen. Så da jeg kikket ut og så fjorden ligge blank og vindstille på en onsdag fant jeg frem fiskestengene.

Det er en og en halv måned siden jeg avsluttet fiskesesongen i nord, så det gjorde godt å gjøre noen kast igjen. Det hjalp selvsagt på at sjøørreten var bitevillig. Etter et par kast lot en tynn sjøørret seg lure. For noen måneder siden hadde den sikkert veid rett under kiloen, nå var den tynn og bar preg av å ha vært i elva for å gyte. Den ble raskt satt tilbake. Det samme skjedde noen kast senere.

Jeg tok heller turen til andre siden av fjorden for å se om det var fisk som ikke hadde gytt der. En oransje rekelignende flue ble kastet ut, og etter et par kast var det fast fisk. Sjøørreten gikk i lufta flere ganger før jeg fikk den inn til land. Denne gangen var det en fisk som var lang for å være på disse kanter. I god kondisjon hadde den nok passert 1,5 kg, men også denne var lang og tynn.

Islagt fjord etter noen kalde dager.

Fortsatt ikke skiføre på Kvannfjellet og Sandnestindane.

Fast fisk på tredje kast.

En noe mager sjøørret.

Oransje flue fungerer ofte bra på Nord-Vestlandet.

Selv om det var moro å kjenne fisk på kroken igjen er det ikke moro å fiske på utgytt sjøørret. Så fiske ble raskt avsluttet.

I tiden fremover får det heller bli noen flott fjellturer i «heimfjella», før skiene skal få kjørt seg nok en vinter.

I løpet av året noterte jeg ned sluk og vekt når det havnet en fisk på land. Resultatet ble en hel del ørret, røye, sjøørret og laks i fangststatistikken, og nå er det tid for å avsløre hvilke sluker som lurte fisken.

For moroskyld kom jeg på den gode ideen om å føre en fangstdagbok i vår. Endelig skulle jeg finne svaret på hva som er «Norges beste sluk».

For å ikke havne i fellen med at favorittsluken er den som får mest fisk fordi det er den jeg fisker mest konstruerte jeg noen regler. Det vil si to enkle regler. Bytte sluk ofte, og aldri starte med den sluken jeg hadde fått mest fisk på.

En av sommerens røyer.

Det ble med andre ord ikke en suveren hjemmeseier til spesial kobber/rød 12g i år. Etter første storfangsten havnet den bakerst i køen, slik at det var siste sluken som ble prøvd. Dermed fikk andre sluker æren av første kast resten av sesongen.

Slukene som ga fangst i 2018

Tabellen nedenfor viser hvor mange fisk som lot seg lure av de ulike slukene. Resultatet er preget av at det var en varm sommer. Det var også mange sluker som ikke ga fangst.

Konklusjon

Alle har sine favorittsluker. Sluker som av erfaring fanger mye fisk. Min favoritt er Spesial i ulike farger. Jeg har brukt Spesial og Møresilda i mange år, og har nok utviklet en fiskestil som passer til akkurat de slukene.

I de mange «testene» og kåringene av beste sluk er det ulike sluker som havner på toppen. Erfaringen viser at hvilke sluker som fungerer er avhengig av den som fisker og hvor i landet det fiskes.

I slukboksen for en av sommerens fjellturer: Et utvalg sluker i kobber/rød, og sølv/blank, og litt annet for variasjonens skyld. Innholdet varierte fra tur til tur.

Se også

Fangststatistikk 2018
Norges beste sluk til ørret og røye

Delta i trekningen av en Solo Stove Titan kvistbrenner og Solo Stove Pot 1800. Brenner og kjele ble levert av Gadgy.no for test på Tursiden. Brenneren og kjelen er testet i løpet av vår, sommer og høst 2018, og gis bort til en leser av bloggen.

Jeg har som mål at utstyrstester på Tursiden skal være troverdige og uavhengige. Jeg tar derfor ikke i mot utstyr som betaling for å skrive tester. De fleste testene er av utstyr jeg har kjøpt selv. De gangene jeg takker ja til å ta i mot utstyr som skal testes gjør jeg avtale om at det returneres etter testperioden, eller gis bort til en leser av bloggen.

I vår ble jeg spurt av gadgy.no om jeg ønsket å teste en Solo Stove Titan kvistrenner og Solo Pot 1800 kjele. Avtalen var da at kjelen og brenneren skulle returneres eller gis bort til en tilfeldig leser.

Testen av Brenner og kjele kan du lese her.

Regler for å delta i trekningen

Er du interessert i å bli ny eier av en brukt kvistrenner og kjele må du melde deg på trekningen. Det kan du gjøre ved å kommentere dette innlegget. Husk bare å fylle ut riktig e-postadresse slik at jeg kan kontakte vinneren (e-postadressen vil kun bli brukt til å kontakte den som vinner tekningen). Det er også mulig å melde seg på gjennom Facebooksiden til bloggen.

Alle som melder seg på i trekningen blir registrert i et Excel ark, og så bruker jeg random.org til å trekke en vinner om en uke (fredag 9. november). Vinneren blir offentliggjort, og kontaktet, etter at trekningen er fullført.

Kjele og brenner er rengjort etter beste evne.

Det er bare mulig å bli oppført en gang i trekningen.

Uten mat og kaffe duger denne helten ikke. Så det er selvsagt en romslig proviantpose med på tur. Vekt, tilberedning og ikke minst variasjon er viktig. Her er noe av det som ofte puttes i sekken når jeg skal noen dager på tur.

Hva som pakkes i sekken er selvsagt avhengig av årstid, og jo lengre turen er jo viktigere er det at maten ikke veier for mye. Energiinnholdet i maten bør også være relativt høyt, uten at jeg bryr meg så mye om næringsinnholdet når jeg er på tur. Så lenge jeg kan spise meg mett er jeg fornøyd.

Frokost på tur

Til frokost er jeg ikke så veldig fantasifull. På kortere turer har jeg gjerne med polarbrød, smøreost og litt spekepølse. På ukesturer går det i hjemmelagede porsjonsposer med turfrokost.

Porsjonsposene med turfrokost består av en blanding av havregryn, frokostblanding, en god slump tørrmelk, litt sukker og kanel etter smak. Porsjonene pakkes i en zippose, og til frokost tilberedes de med varmt vann og et stort smørøye.

Porsjonene er på ca. 175g per pose (150g første dagene, og 200g senere). Energiinnholdet blir omtrent 600-700 Kcal/porsjon.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg om hvordan lage slike porsjoner med turfrokost.

Lunsj/Mellommåltid på tur

Enkelte dager er alt jeg ønsker å hvile beina i fem minutter, mens jeg putter noe i magen slik at jeg slutter å være sulten. Andre dager gjør det godt å sette seg ned og nyte en varm lunsj etterfulgt av mange kopper kaffe.

I løpet av turdagen har jeg som oftest å ha to matpauser. En pause der maten ikke krever tilberedning, og en lengre pause med litt varm mat. Er det drittvær dropper jeg gjerne varm lunsj, og spiser i stedet noe lite slik at jeg slutter å være sulten.

Som varm lunsj er det mat med enkel tilberedning. Helst slik at jeg kan koke opp nok vann til maten og en kopp kaffe mens maten trekker. Da er det gjerne nudler, pastagryte eller en Knorr kremet suppe som står på menyen.

Til et enkelt mellommåltid som ikke krever oppvarming liker jeg noe som metter godt. Sjokolade og kjeks er enkelt, men metter litt lite. Bigbar fra Proteinfabrikken (når de er på tilbud) metter en del mer. Om vekten ikke prioriteres liker jeg ting som polarbrød eller wrap med ost og spekepølse.

Kjeks, Polarbrød og wrap er også bedre når det er så varmt at sjokolade begynner å smelte.

Energiinnhold til lunsj blir 700-1000 Kcal/dag.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg med litt mer variasjon til turlunsjen.

Middag på tur

Forhåpentligvis blir det fisk til middag om fiskestanga er med. Likevel har jeg med middag for hver dag. Blir det fisk blir det enten to middager, eller så blir det med en porsjon turmat hjem.

For turmat er det enkelt å ha med en porsjon frysetørket middag. Variasjon er den beste kokk, så jeg bruker å kjøpe 3-4 porsjoner av hver smak når jeg finner turmat på tilbud. Da har jeg et alltid et lite lager klar for neste tur.

Favoritten er Summit to Eat og Real Turmat på grunn av smak og kaloriinnhold. Men Real har en tendens til å være litt dyrere, og en del av porsjonene er for små for en voksen turgåer. Det siste gjelder også en del andre produsenter, så pass på at du ikke ender med en alt for liten porsjon.

Når det er fisk på menyen prøver jeg å variere tilberedning og tilbehør slik at jeg ikke blir for matlei. Til stekt fisk bruker jeg meierismør og en krydderblanding med sitronpepper og salt. Variasjonen går i potetmos eller brød som tilbehør, eller å lage en fiskesuppe (bruk gjerne litt ekstra tørrmelk i fiskesuppen).

Totalt energiinnhold til middag er ca. 1000 Kcal/dag.

Snaks på tur

Til kvelden eller bare litt ekstra i løpet av dagen er det med litt forskjellig snaks. Da blir det gjerne en spekepølse eller småposer med potetgull for saltsmaken, nøtter, kjeks og lignende. Spesielt salte Cashewnøtter faller i smak og gir godt med ekstra energi. Nøtter inneholder også en del protein.

Sammen med drikke utgjør snaks omtrent 500 Kcal/døgn.

Mat for 8 dager i Dividalen

Utgangspunktet for denne artikkelen er at jeg lovet å lage et innlegg med hva jeg hadde med på en av turene i sommer. Sommerens første lange tur gikk i Dividalen. Da pakket jeg for 8 dager. Listen nedenfor er hva som ble pakket med i sekken.

Vekt i gram er ca. vekter inkludert emballasje og pakkposer.

Mat for 8 dager. Vekt og enkel tilberedning ble prioritert.

Jeg kan jo avsløre at det ble fisk hver dag og turen ble bare 5 dager. Det var med andre ord ikke noe problem å spise seg mett, og mye av maten ble med på neste tur.

Turen i Dividalen kan du lese mer om her.
Blir det litt kjedelig med frysetørket turmat har jeg tidligere skrevet noen tips for litt mer smak og variasjon.

Trollkyrkja og Trolldalsvatna er en av de faste turene nå på senhøsten. Grunnen er ganske enkel. Du kan gå inn i et mørkt hull i bergveggen, og så kravle rundt inne i fjellet. Grotter er kult!

I fjellet ved Trollkyrkja er det en stor kalksteinsåre, der en tålmodig elv har brukt noen tusen år på å grave ut Sør-Norges lengste kalksteinsgrotter. Grottene er lett tilgjengelige, og mye besøkt, så beste tid for en tur er nå på senhøsten. Da er det både god plass på parkeringen, og lite turister. Anbefalt utstyr er fjellsko, og hodelykt for den som vil inn i fjellet.

Turen starter fra godt skiltet parkeringsplass på Freneidet mellom Moen og Eide. Derfra er det ca. 3 kilometer i jevn stigning opp til grottene. Turen tar alt mellom 45 minutt og 1 ½ time alt etter tempo og antall pauser på veien opp.

Etter 400 høydemeter var jeg fremme ved nederste grotte. Der var det bare å finne frem hodelykten og gå inn i mørket. Inne i fjellet kunne jeg høre det tordnet fra fossen lenger inn. Så etter å ha fulgt den svingete grotta var jeg fremme ved selve hovedattraksjonen. En høy foss som tordner ned gjennom en sjakt og danner en kulp innerst.

Fast plass for en drikkepause etter halve turen opp.

Stien begynner å bære preg av at Trollkyrkja er en populær turistattraksjon.

Inn i fjellet.

Grei takhøyde inne i grotta.

Lagunen innerst i den nederste grotten. – Bilde fra tidligere tur.

Mellom nederst og grotte nummer to. Elva fosser ut av grotte nummer to og ned sjakten til den nederste grotta. Fossen er vel et sted mellom 15-20 meter.

Derfra fulgte jeg en trang åpning opp, og ut i frisk luft før jeg gikk opp til neste grotte. Grotte nummer to er åpen, slik at det ikke er nødvendig med lykt. Der går det en stige ned, og så er det et stor rom med en liten foss innerst i veggen.

Trollkyrkjevatnet og Trolltindane

Etter turen gjennom grotten fortsatte jeg opp på platået, og til det største vannet. Der passet det godt å sette seg ned med matpakka mens jeg kikket opp på Trolltindane.

Ned fra de spisse Trolltindane ligger noe av det beste terrenget for skikjøring i ytre Romsdal. Med gode stabile forhold kan rennene by på rå og luftig skikjøring. Til høyre er det mer moderat bratt terreng, og til venstre er det enkelt skiterreng ned fra Tverrfjella.

Trollkyrkjevatnet.

Trolltindane.

Skikjøring fra Trolltindane.

Kan ikke annet enn å si at jeg gleder meg til snøen legger seg på toppene igjen.

Det har blitt noen fine sjøørreter og litt laks i løpet av sesongen. Noen av fiskene har blitt vakuumpakket og lagt i fryseren for å bli røykefisk til jul. Men først må det bygges røykovn for å røyke fisken i.

I fjor prøvde jeg å røyke fisk selv for første gang. Da tok jeg turen til Onkel Hans og Tante Solveig på Eide for å røyke fisken. Hans har bygd sin egen røykovn, og Solveig stod for oppskrift på salting og klargjøring av fisken.

Resultatet i fjor (Tegning i toppen er røykovnen til Hans).

Fra årets fangst.

I fjor endte det med et svært velsmakende resultat. Det ga naturlig nok mersmak, så jeg passet på å sikre meg både tegning av ovnen og oppskrift på salting før fisken skal røykes. Så i løpet av uka satte jeg i gang et lite Gjør-det-selv prosjekt med å bygge egen røykovn.

Enkel røykovn

Røykovnen jeg bygger er ikke avansert. Det trenger den heller ikke å være. Prinsippet for å røyke fisk er ganske enkelt at fisken skal henge i røyken, så da trengs det noe som lager røyk, og en kasse som samler røyken. Så henges fisken i kassen.

Materialet jeg har brukt er ubehandlet, og noe som ble til overs etter bygging av en bod. Materialet, samt at jeg ville bygge en ovn som er flyttbar og mulig å «flatpakke» styrte resten.

Selve konstruksjonen er en kasse som er 55 cm bred, 44 cm dyp og 110 cm høy. På toppen er det et lokk som er litt større enn kassen. På fronten er det montert et termometer for å kontrollere at det ikke blir for kaldt eller varmt under røyking. I bunn har kassen fått bein, slik at den kan plasseres hvor som helst uten å bli stående rett på bakken.

Litt effektivt verktøy er kjekt å ha.

Materialet ble ti lovers da boden i bakgrunnen ble bygget.

Enkel konstruksjon, og mulig å «flatpakke».

Stort enklere kan det ikke gjøres.

Nå er ikke kassen helt klar for testing enda. Jeg har vært innom Jakt og Fiske spesialisten i Molde for å kjøpe røykovn. Den måtte bestilles, så neste uke satser jeg på å montere en Smokai 1l røykgenerator og teste ovnen.

Jeg har også tanker om å etterhvert sette inn ventiler på toppen for å kunne styre trekk. Helt nødvendig er det ikke med ventiler, så foreløpig blir jeg å styre trekken med å ha en liten glipe på lokket.

Senere er det også mulig jeg lager en luke i front for å kunne sette inn en rist eller to (litt som en stekeovn). Fisken blir hengt inn fra toppen, så rist vil være for eventuelt å røyke mindre ting senere.

Del 2: Test av røykovn

Til uka satser jeg på at Smokai røykgeneratoren er på plass slik at jeg kan teste røykovnen. Da blir det et første forsøk med en liten sjøørret eller to, før laksen og sjøørreten som venter i fryseren skal røykes.

En arbeidstegning og oversikt over materialer og verktøy kommer også etterhvert. Men den nevenyttige klarer sikkert selv å se på bildene hva som er nødvendig.

En tur ved fjorden for å se om det blir en test fisk eller to for røykovnen.

En av ukas små sjøørreter i fjorden.

Jeg er spent på resultatet, og vil du vite hvordan det ender så havner selvsagt del 2 her på bloggen så snart det ryker ute i hagen..

I dag kom det en Smokai røykgrenerator i hus. Da tok det ikke lang tid før det var fyr i ovnen. For første test ble et par små sjøørret fileter hengt i røyken.

Før helga var jeg innom Jakt og Fiske Spesialisten i Molde og bestilte en Smokai 1l røykgenerator. Så jeg var litt usikker på når den ville komme. Likevel begynte jeg å gjøre klar en liten sjøørret på mandagen.

Smokai Røykgenerator med luftpumpe og en sekk med flis av or.

Den minste av disse to ble plukket ut for å teste røykovnen.

Salting av fisk

Å finne en oppskrift på hvor mye salt og sukker som skulle på fisken, og hvor lenge den skulle ligge var ikke helt enkelt. Ingen av oppskriftene jeg kikket på var enige. Og da mener jeg ingen! Her er det tydeligvis mye smak og behag ute og går. Så her er det bare å prøve seg frem noen ganger for å finne en favoritt.

Etter at sjøørreten på 600g var filetert saltet og sukret jeg derfor på to ulike måter. På den ene brukte jeg en blanding av grovsalt og sukker i forhold 1:5, og på den andre fulgte jeg Tantes oppskrift (et lite dryss sukker, og ett stort dryss bordsalt). Så fikk fisken ligge i blandingen i 17-18 timer. For større fisk ville jeg brukt et døgn.

Klar for å skylle saltet av. En med grovsalt og en med bordsalt.

Etter 17-18 timer ble saltet skylt av, og fisken prøvesmakt før den ble lagt til tørk i et døgn. Før røykgeneratoren kom i hus og røykovnen ble fyrt opp endte det med 27 timer tørking.

Røyking med Smokai røykgenerator

Så snart røykgeneratoren var hentet boret jeg et passe tykt hull i siden på røykovnen, monterte Smokaien og fylte opp med flis. Det fulgte to poser med flis med Smokaien, men siden de ikke hadde Bøk inne endte det med at jeg brukte Or på første forsøket.

Å fyre opp var en enkel sak. Den lille luftpumpen som er med ble satt i kontakten og stilt på maks. Så brukte jeg en stormlighter for å fyre opp. Det tok ikke mange sekundene å få bekreftet at det ble produsert røyk.

Deretter ble luftpumpen justert til ca. halv effekt, før fisken ble hengt inn i røykovnen. Under lokket la jeg en liten trebit for å sørge for passe gjennomtrekk.

Smokai montert på røykovnen.

Noen never med flis.

Fungerer dette.

Flis gløder i røykovnen, og så sørger den lille luftpumpen for trekk og at røyken blåses inn i kassen.

Klart for å henge inn fisk.

Deretter var det bare å vente i 5-6 timer mens fisken ble røkt. En gang i halvtimen kikket jeg innom for å se at alt gikk greit for seg. Temperaturen var ingen problem. Røykgeneratoren hevet temperaturen med kun 1-2 grader i den lille ovnen, så med en grei utetemperatur er det ingen problemer å kaldrøyke kjøtt og fisk.

Mens jeg var ute og kikket til ovnen passet jeg også på å kakke litt forsiktig i Smokaien slik Sindre ga tips om. Det er for at flisa skal synke ned etterhvert som det brenner opp under. Etter 3-4 timer så det ut til at det var et godt tips, som gjerne deles videre.

En liten smak

Etter litt over 5 timer i røyken hentet jeg inn fisken og slukte røykovnen. Før fisken er ferdig skal den fortsatt henge et par dager til tørk for å få frem den gode røyksmaken. Men en liten smak på hver av sidene ble det.

Det smakte røkt sjøørret. Den ene var litt saltere enn den andre, men begge smakte godt. Så gjenstår det å la fisken få henge ferdig før jeg konkluderer med hvilken oppskrift som fungerte best.

Dagens resultat rett fra røykovnen.

I dag var bare et første forsøk for å bli kjent med Smokaien og se at alt virker. I neste uke blir det å røyke større fiskesider. Da blir jeg også å prøve meg litt frem til jeg finner oppskriften som faller best i smak personlig.

Men før den tid er det overnattingstur til helga sammen med Andres Eriksen, sist sett på Gamelsetervatnet i februar. Kanskje jeg greier å lure han til å prøvesmake dagen testfisk…

November så langt har vært tørr og mild på Nord-Vestlandet. Det er ikke mye som minner om vinter, så i påvente av skisesongen fant jeg frem hagla igjen. Det var tid for en tur på fjellet der jeg gikk mine første jaktturer etter rype.

Det første fjellet jeg jaktet rype på var Kvannfjellet i Fræna. Det begynner å bli noen år siden, men hagla er fremdeles den samme gamle Star Baikla hagla. Den gang som nå var det på Kvammen (Bunnpris på Sylte/moen) jeg kjøpte jaktkortet. Jaktkortet dekker Sylte og Malme grunneigarlag sitt terreng, som innkluderer Kvannfjellet, Urdfjellet, Butippen, Bjørnen og Luten for å nevne noen fjell.

Trondalen, Luten, Bjørnen og litt av Butippen sett fra Kvannfjellet.

Der jeg stod i kortermer i 14-15 grader den 15. november vurderte jeg Kvannfjellet eller Luten fra Trondalen. Det måtte selvsagt bli Kvannfjellet, selv om fjellet er litt for nærme Molde, og litt for tilgjengelig. Jeg forventet ikke å få være alene i det flotte rypeterrenget.

Den første rypa

Jeg startet turen fra Syltesetra, og fulgte stien opp til det begynte å bli brattere. Litt oppe i siden begynte jeg å skrå mot Kvannfjellbotn. Det gikk ikke lang tid før jeg så den første hvite flekken som var litt hvitere enn de andre hvite flekkene.

«Rype.»

Rolig gikk jeg litt opp for å komme i riktig posisjon. Rypa rørte seg ikke. Snart var jeg på skuddhold, fortsatt uten at rypa rørte på seg. Den lå mistenkelig stille, så jeg gikk frem med hagla klar i skuddposisjon.

Fremme ved rypa så jeg at den var død. Rypa hadde ingen skuddskader, og rundt lå det skit etter flere andre ryper. Jeg løftet på rypa, og så at det var rypeskit der den hadde ligget også. Merkelig.

Den døde rypa jeg fant på vei opp. Enten skadeskutt eller selvdød. Merkelig.

Vind i høyden

Litt lenger opp i fjellet fikk jeg øye på to andre jegere. De gikk omtrent der jeg hadde tenkt å gå, så det endte med at jeg gikk litt lavere. Først krysset jeg over hele fjellet til siden mot Rødalen og tok en tur opp på Måna. Deretter gikk jeg tilbake på fremsiden av Kvannfjellet.

Oppe i høyden blåste det frisk fra sør-vest, men likevel var det enkelte søkk der rypa kunne finne ly. Jeg kikket litt ekstra i søkkene. Etter å ha krysset det meste av fjellet på tilbaketuren så jeg brått en rype rett foran meg. Den satt på passe skuddhold, og like over stakk så vidt halsen på en til opp.

Jeg siktet godt og løsnet skudd. 8 ryper tok til vingene, og en ble liggende igjen.

Utsikt mot Frenfjorden og Elnesvågen fra Måna.

Fra Kvannfjellet mot Gjengkleiva og Romsdalsfjella i det fjerne.

Rype i sekken.

8 hvite flekker på avstand. Ser du de?

Med øynene så jeg at resten av flokken landet noen hundre meter unna. Så med en rype i sekken begynte jeg å følge terrenget dit fuglene landet. På 50 meter så jeg hvor de satt, og så samtidig at de to andre jegerne gikk litt lenger fremm på nordsiden av fuglene.

Forsiktig trakk jeg meg tilbake og gikk litt lenger ned for å få en trygg skuddlinje. Der hadde jeg også skjul til 20 meter fra rypene. Med godt skjul og vinden susende rundt ørene skulle det mye til for at fuglene skulle oppdage meg der jeg snek meg frem. Likevel ble rypene støkt, trolig av de to jegerne på andre siden.

Flere rypeflokker

Flokken med rype fortsatte over kanten og forsvant et sted i bratthenget mot nord. Så jeg begynte på turen ned fra fjellet i stedet.

Et stykke lenger ned hørte jeg skudd lenger opp. I det jeg snudde meg fikk jeg se en flokk med rype som hadde delt seg i to. En fløy mot nord og en mot sør. Like etter hørte jeg skudd igjen, og så de to andre ta opp enda en stor flokk med rype.

Dagene i midten av november er ikke lang nok til at jeg kunne gå etter Rypeflokkene. Likevel var jeg fornøyd med bare å se at det faktisk var litt rype på mine gamle jaktmarker.

Det begynner etterhvert å bli noen turer sammen med sunnmøringen Anders. Fellestrekket har vært enkle overnattingsturer med kaffekjelen over bålet. Denne gangen ble det en novembernatt i gapahuk, og med to kaffekjeler på bålet.

Tidlig i oktober begynte vi å diskutere en tur i november. Å planlegge tur i november er imidlertid ikke så enkelt. Ville det være skiføre eller barmark? Mulighet for å fiske, eller islagt vann? Det eneste vi kom frem til var at det skulle bli tur, og så fikk vi bestemme oss for type tur og sted når det nærmet seg.

En mild november ga mulighet for noen kast i isfritt vann.

Så med en mild november og et langtidsvarsel som ikke meldte så mye som et snøfnugg måtte det bli barmarkstur. Siden det ikke er insekter i november ble vi enige om gapahuk, og at fiskestanga skulle bli med i tilfelle mulighet for noen kast.

Fullpakket sekk

Med ambisjoner om en enkel overnatting under en presenning/tarp skulle alt ligge til rette for en liten og lett sekk. Slik ble det selvsagt ikke. Vi diskuterte riktignok om vi skulle fordele hva vi tok med av fellesutstyr, men endte likevel opp med hver vår kaffekjele og brenner.

Og siden kveldene er lange, vi bare skulle være ute en natt og det var snakk om bål måtte det selvsagt med litt mat. Dermed var det ikke aktuelt å bruke 50 liter sekken jeg normalt har på en 4-5 dagers tur. I stedet ble 75 liter sekken pakket full, og med presenning og ene liggeunderlaget hengende på utsiden.

Halvparten av innholdet i sekken var mat og drikke. Sannsynligvis nok til både tre og fire dager. Anders ville nok heller ikke blitt vesentlig magrere etter tre dager med det han hadde med.

Fremme ved turens mål

Tarpen oppe og fyr i bålet.

Pizzaruller til lunsj – tortillalefser, pizzasaus, kjøttboller, chorizo pølse og ost. Stekt med overvarme.

Sekkene så med andre ord respektable ut da vi startet turen inne ved Fosterlågen. Det gjorde ikke så mye for vi skulle ikke mer enn et par hundre meter opp til et lite vann. 1 time i slak motbakke, før vi kunne fyre opp et lite kaffebål og sette oss ned med en sen lunsj før vi sanket mer ved og satte opp tarpen.

En bålkveld

Etter å ha prøvd noen kast med fiskestanga, og fylt på med mat og kaffe var det tid for å finne litt ved til kvelden. Det tok ikke lang tid før vi hadde en god haug med ved.

Mørket kommer tidlig i november, så resten av kvelden gikk med til å legge på mer ved, sage opp ved, og generelt følge med på at veden brant opp. En rolig kveld i lyset fra flammene.

Bålkaffe.

Kveld i lyset fra bålet.

Lek med kamera og lang lukkertid.

Ikke lett å ta bilder av en turfotograf som ikke står stille.

Tåke, morgenkaffe og fast fisk

Ut på kvelden kom det sigende tåke, og neste morgen kikket vi inn i en grå vegg.

Anders var først ute av soveposen og fikk fyrt opp bålet. Ikke lenge etter freste det i bacon i panna, og første kjele med kaffe var klar. Bålkaffe er imidlertid godt, og for å være sikker på at det ble nok satte vi over en kjele til.

Mellom koppene med kaffe benyttet jeg muligheten for å teste fiskestanga til Anders også. Det endte med en liten ørret på kanskje 200 gram. Den ble sluppet ut omtrent samtidig med at sola brøt gjennom og jaget tåka ned i dalen.

Tåke og nattefrost gir litt dugg på soveposer og utstyr.

Selvsagt må en ha to kaffekjeler når to personer skal ha morgenkaffe…

Egg og bacon.

Sola bryter gjennom.

Novembermorgen.

Tid for å pakke sammen.

Omsider pakket vi sammen, tok sekkene på ryggen og ruslet ned i tåka.

Les også

Februarturen sammen med Anders – Isfiske og bål ved Gammelsetervatnet
Enkel Pizza på tur – oppskrift
Steking med overvarme – Turtriks

Anders har et mål om minst en tur med overnatting i alle årets 12 måneder. Turene kan du lese om på Turhistorier.no

Sist uke gjorde jeg noen siste modifiseringer av røykovnen før de første fiskesidene ble røkt. Det ga mer erfaring med salting, tørking og røyketid. Det første forsøket gjorde ikke skam på laksen fra Målselva, som selvsagt ble servert sammen med litt eggerøre.

Det skal nok mer enn et forsøk til for å kunne lage den perfekte røkelaksen, om den perfekte røkelaksen eksisterer. For mens jeg har kikket på tips til saltmengde, tørking og røyking har jeg knapt kommet over to like fremgangsmåter. Eneste de er enige om er at fisken skal saltes, gjerne med litt sukker, tørkes og så røykes.

De mange fremgangsmåtene handler selvsagt om hvordan en selv liker at resultatet skal smake. Noen liker fisken salt, mens andre vil ha mindre salt. Noen vil ha ekstra fast konsistens, mens andre igjen vil ha en kraftig røyksmak.

For å få litt egen erfaring prøvde jeg å røyke laks, regnbueørret, speket rypebryst og torsk i uka som gikk. Jeg prøvde også ulike saltemetoder.

Stekeovnsinspirert dør på fremsiden gjør det lettere å komme til inne i røykovnen.

Frostvakt fra Clas Ohlson

Før røykingen gjorde jeg også noen modifiseringer på røykovnen. På fremsiden laget jeg en dør, for å lettere komme til inne i ovnen. For å kunne holde riktig temperatur i ovnen når det er kaldt ute plasserte jeg en frostvakt inne i røykovnen.

Røyking av regnbueørret og laks

Til det første skikkelige forsøket med å røyke laks og ørret kjøpte jeg inn en «treningsfisk» fra frysedisken på Rema, som ble røkt sammen med en filet av egenfisket laks fra Målselva.

Halvparten av denne laksen fikk en tur i røykovnen.

Etter å ha tint opp ørreten ble den filetert, renskåret og sidebeina ble fjernet. Ørreten fra frysedisken var også særdeles feit, slik at jeg tørket av godt med olje før den ble sukret og saltet. Laksen var filetert før den ble fryst, så der fjernet jeg bare sidebeina.

For alle tre filetene startet jeg med å strø på sukker. Det ble ca. en spiseskje på hver av fiskesidene. Så fikk fisken ligge en halvtime mens sukkeret løste seg opp.

Etter at sukkeret var løst opp var det tid for å salte fisken. For laksen brukte jeg vanlig finsalt. 2 spiseskjeer med finsalt ble fordelt jevnt på fisken, og 2 spiseskjeer ble fordelt på de tykkeste delene av fisken. For ørreten brukte jeg grovsalt. Første et jevnt dryss med grovsalt over begge fiskesidene, og så en neve fordelt over de tykkeste delene.

Deretter fikk fisken stå med salt i 1 døgn, før den ble skylt og tørket med kjøkkenpapir. Til slutt ble fisken tørket 1 døgn før røyking. Røyketiden for både laks og ørret ble rett over 6 timer. Til slutt fikk fisken henge kjølig (rett over null grader) i 1 ½ døgn.

Ferdig røkt.

Prøvesmaking.

Konklusjon og «min oppskrift»

Fisken fra første røyking i den egenbygde røykovnen ble prøvesmakt til frokost sammen med en generøs porsjon eggerøre. Etter min smak var den akkurat passe salt, og med en god smak av røkt fisk. Mer enn godkjent med andre ord. Særlig fornøyd var jeg med laksen, men om det er saltingen eller råvarene som gjorde utslaget gjenstår å se.

Min oppskrift på å røyke fisk blir da (filet på 750-1000 gram):
– Fileter fisk og fjern sidebeina
– Fordel en spiseskje sukker på hver fiskeside
– La fisken stå en halv time til sukkeret har smeltet og trukket inn i fisken
– Strø ca. 4. spiseskjeer finsalt på fisken- 2 fordelt jevnt over hele fisken, 2 fordelt på de tykkeste delene.
– La fisken stå ca. 1 døgn
– Skyll av saltet, tørk med kjøkkenpapir og la fisken tørke i 1 døgn
– Røyk fisken i 6 timer i 15-25 grader.
– La fisken henge til tørk/lufting i 1 ½ – 2 døgn etter røyking.

Forholdet sukker til salt er ca. 1:4, og mengden varierer etter størrelse på fisken. Saltetid og røyketid vil også variere med størrelsen på fisken.

Lettrøkt speket rypebryst

Det er artig å eksperimentere litt. Da jeg i fjor speket rypebryst ble jeg tipset om at det var mulig å røyke de spekede brystene for en ekstra spiss på smaken. Det ville jeg prøve.

Lettrøkt speket rypebryst.

Brystfileter av en rype ble speket. Fremgangsmåten er å lage en krydderblanding med sukker, salt og einer som strøs forsiktig på brystene. Deretter legges de på et lag av grovsalt, og dekkes helt med grovsalt. Så står brystene i salt i 3-4 timer, før saltet tørkes av og brystene legges til tørk. Tørkingen skjer under et bomullsklede i romtemperatur 3-4 dager.

Etter at rypebrystene var ferdig speket ble de røkt i 3 timer, før de fikk henge kjølig et døgn.

Konklusjon: Røykingen setter en ekstra spiss på smaken.

Lettrøkt torsk

Når jeg først skulle fyre opp røykovnen for å røyke rypebryst fikk jeg lyst til å prøve å lage lettrøkt torsk. En frossen torskefilet ble hentet opp fra fryseren og saltet frossen. Deretter fikk fisken stå på kjølerommet over natta. For tint fisk ville saltetiden vært kortere. Neste morgen ble saltet skylt av og så lå fisken på rist for å tørke i to timer.

Etter tre timer i røykeriet ble torskefileten hengt kjølig 1 døgn.

Konklusjon: Lettrøkt torsk med potet og eggesmør til middag er godt. Jeg ble faktisk overasket over hvor saftig torsken fra røykeriet ble sammenlignet med røkt torsk kjøpt på butikken. Det blir nok ikke siste gang det blir røkt torsk. Anbefalt.

En artig hobby

Å bygge et lite røykeri og gjøre litt ekstra ut av egen fangst har vist seg å være en trivelig hobby. Ikke er det hverken komplisert eller dyrt heller. De første forsøkene har gitt resultater som var mer velsmakende enn jeg hadde trodd på forhånd. Særlig fornøyd var jeg med resultatet av den lettrøkte torsken.

Det skal selvsagt enda mer prøving og erfaring til for å få resultatet akkurat slik jeg ønsker. Men det er halve moroa, og det er fortsatt noen fileter av sjøørret og laks som venter i fryseren.

Å lage noe ekstra ut av fangsten gjør det enda artigere å fiske sjøørret

Vinteren har latt vente på seg på Nord-Vestlandet i år. Så skiene har fått stå ubrukte i desember. I stedet har det blitt vedlikehold av slitt utstyr og noen korte turer med fiskestanga.

Fangsten ved sjøkanten er ikke mye å skrive om i desember. Noen små sjøørreter, lyr og en del tang. Så det har ikke blitt noen oppdateringer på bloggen heller. Uansett, her er noen bilder fra årets siste måned.

Gråværsdag på berga

Småørreten i fjorden er bitevillig det meste av året.

Ett eller annet stemte ikke inne i snella, så den måtte åpnes. Tips til utstyr er forstørrelsesglass og små fingre…

Mange smådeler inne i snella gitt. Dette fra spoleakselen.

Korte dager i desember, så sola rekker knapt å vise seg over fjellene før den er på vei ned.

Duct tape holder som nødrepp av stangringer (ett år…), men uten snø ute var det tid for en mer permanent fiks. Først litt trening på en knekt stang, så ny surring på speedmaster stanga.

Ferdig surret. Ikke som fra fabrikken, men fungerer lenge til aktivt bruk.

En finværsdag på Atlanterhavsveien.

Som tidligere år er det tid for å se tilbake på turåret på årets siste dag. 12 turmåneder med mange turer og ulike aktiviteter. Her er en liten bildekavalkade fra noen av høydepunktene.

Vinter

Vinteren startet med toppturer og årets første telttur under stjernene på Nord-Vestlandet. Da kalenderen skiftet fra Februar til mars gikk turen hjem til Indre-Troms, hvor det var en vinter med uvanlig lite snø. I nord ble det flere skiturer, en liten jakttur og koietur i Ånderdalen nasjonalpark.

Vinternatt

Vår

Våren, eller vår-vinteren i nord bød på noen isfisketurer og rastløs venting på at det skulle bli forhold for sjøørretfiske i fjorden. Så i mai var sjøørreten endelig på plass og fiskesesongen i gang. Det ble en hel del fisk, og noen havnet også på film.

Fiske på vårisen.

Sommer

Sommeren i nord kom med en kald juni, mens folk sør i landet svettet i varmen. I år hadde jeg med packraft på tur for første gang, så etter noen småturer på våren var det endelig isfritt. På første fiskedøgn i Målselva ble det pers med en laks på 5 kilo (og en støing på nesten 5).

På tur med packraft.

Etter at leirskolesesongen var over ble sekken pakket for turer på fjellet. Første høydepunkt ble en tur med feber og bitevillig fisk i Øvre Dividal nasjonalpark. Deretter ble det tur med packraft i Junkerdalen nasjonalpark, og flere teltturer på fjellet før leirskolen startet opp igjen i august.

Midnatssol ved Moarsejavri

Høst

Sommeren går fort i nord, så plutselig var det høst igjen. Så snart det begynte å bli mørkt om natta viste nordlyset seg over teltet, og i midten av september ble teltet satt opp et sted inne i fjellet for den første jakthelga.

Jaktsesongen varte frem til leirskolesesongen var over i slutten av oktober. Siden snøen lot vente på seg i nord, gikk turen sørover for en gapahuktur sammen med Anders og noen flere fisketurer før året var omme.

Høst i fjellet.

Kort oppsummert

Når jeg ser tilbake på bildene ser jeg at 2018 ble et bra turår. Det ble vel som vanlig et sted mellom 200-250 turdager, så jeg var ikke så flink til å skrive på bloggen. Siden mange av turene var like ble de heller samlet i en liten oppsummering. Neste år får jeg være litt flinkere til å variere turene og skrive litt oftere på bloggen.

Planer for 2019 begynner å ta form. Det blir som vanlig en blanding av toppturer, ski, fjellturer, fiske, jakt og padling. Jeg blir også å prøve nye ting, men noen detaljerte planer eksisterer ikke. De finner veien ned på notatboka når turåret er i gang.

Så da ønsker jeg alle lesere takk for i år, og et godt nytt år om noen timer

I dag kom det en ny fiskestang i hus.  En 9 fots Speedmaster DX for bruk til sjøfiske fra land og lett laksefiske med sluk.

Jeg har de siste årene manglet en egnet fiskestang for å fiske i sjøen fra land. En stang for å kaste litt tyngre sluker enn det sjøørretstanga takler. Så da mildvær og regn la sitt preg over romjula og begynnelsen av januar begynte jeg å kikke på ny fiskestang.

Til sjøørret har jeg brukt en Shimano Speedmaster CX 300M noen år. En fiskestang jeg liker svært godt. Så da jeg så at Shimano hadde kommet med en oppdatert versjon av Speedmaster serien falt valget på den.

Speedmaster DX er ikke tilgjengelig hos norsk importør enda. Stanga kommer sikkert til Norge i løpet av våren, men da ikke i den vektklassen jeg ville ha. Så denne gangen bestilte jeg fra en utenlandsk nettbutikk.

I forhold til CX modellen er det noen endringer på DX. Stanga har fått hel kork i stedet for delt. Stangingene er av en ny type, og ellers er det litt forskjell i utseende.

Med minusgrader og skiføre utenfor døra er det ikke godt å si når stanga blir prøvd. Men det blir nok ikke så veldig lenge til første tur for å se om det er liv i sjøen.

Mer info om Speedmaster DX serien kan du se hos Shimano Europa. Den kommer forhåpentligvis hos Normark Norge og norske nettbutikker også etterhvert.