Sannsynligheten for at jeg står nede ved fjorden med fiskestanga når du leser dette er stor. For sjøørretfeberen har grepet hardt i år. Så hardt har den herjet at hver gang jeg har forsøkt å skrive om turene har jeg plutselig stått med fiskestanga i hånden.

Mai og juni er de store sjøørretmånedene i Troms. Da går fisken ut av elvene, og etter noen uker begynner den å bli blank og feit. Grove ørreter som får snellebremsen til å skrike og pulsen til å hamre. Det er ikke lett å sitte hjemme når det er fisk i fjorden.

Perfekt sjøørret fra Troms – 2 kg.

Så turene har blitt mange. Både bomturer og dager med drømmefiske. For sesongen sett under ett har vært litt underlig. I perioder har fjordene vært helt døde, før det plutselig er fisk på annethvert kast. Kanskje er det været, kanskje er det bare timing.

Men uansett om det har blitt bomtur eller fisk på kroken har det vært gode uker for en sjøørretfisker. Her er noen høydepunkter fra turene.

Mainatt i Troms.

Atomsilda rød/svart har lurt en sjøørret på 1,9 kg.

Det obligatoriske «Fornøyd fisker med passe stor sjøørret» bildet.

Sjøørrettaco.

En onsdag etter jobb ga disse to på land, og et par som ble satt ut.

Sild på Atomsilda er ikke hverdagskost.

Når silda tok kroken tenkte jeg å ta med et par hjem til steikepanna. Så jeg la den første på en stein. Det fikk denne måken med seg…

Greit med alternativ. Sluk om fisken er langt ut. Flue om den går helt inne ved land.

Ingredienser til en god fiskesuppe.

En av vårens siste solnedganger.

Matpause en kveld fisken ikke ville bite.

Sikkert valg i Troms.

En sjøørret har latt seg lure av flua.

Enda et fornøyd fisker bilde.

Nymalt atomsild som har vist seg svært effektiv.

Jeg praktiserer måtehold, så ikke ofte jeg tar så mange fisker med hjem. Et par av disse skal blir røkt, og resten blir gode middager.

Perfekt porsjonsfisk på 0,7 kg.

Sesongen går mot slutten

For min del er sjøørretsesongen i ferd med å gå mot slutten. Til uka åpner laskefiske i Målselva, og på fjellet er vannene i ferd med å bli isfrie. Det er også bare en uke igjen av leirskolesesongen, og tid for å starte på årets lengre turer. Om bare været snur, for de siste ukene har det sluddet og snødd på fjellet…

Sommer på stranda i Troms – 4. juni.

Om sommeren kommer blir det «Villmarksliv i nord», ispedd noen turer ellers i landet. En grov turplan kommer snart på bloggen. Det blir teltturer på fjellet med og uten packraft. Fiskestanga blir med og noen av de mest spennende områdene av landet skal besøkes.

* annonse *

Borte ved veggen står tre stenger klare for å åpne sesongen i Målselva om noen få minutter. I år skal storlaksen på land, så egnet stang er kommet i hus, sluker har fått nye skarpe kroker, flueboksen er klar og wobblerskrinet fullt av uimotståelige fristelser. I år mener jeg alvor.

I fjor var første sesongen jeg prøvde meg som laksefisker på alvor. Det endte med flere flotte lakser på land og noen gode erfaringer. Men storlaksen klarte jeg aldri å lure. Jeg så den hoppe på sin vei opp elva, men å få den på kroken var ikke så lett.

Det er selvsagt lett å skylde på utstyret. Jeg gjør ikke det. Riktignok brukte jeg utstyr for kraftig sjøørretfiske, så det var nok ikke det beste for flomstor elv. Men jeg fikk både sluk og flue ut dit laksen svømte. Likevel har jeg i år skaffet meg utstyr som er egnet for stor laks.

Spinnstang, haspelstang og fluestang klar for sesongåpning

Det vil si en 13 fot stang med ambasadørsnelle, kraftig sene, litt tyngre sluker og noen håndlagede flWobblere det skal bli spennende å prøve.

Utstyr for laksefiske

Utstyret jeg har skaffet foran årets sesong er ikke det dyreste på markedet. Det er jo greit å ha noen kroner igjen til sluker og noen godsaker for pausene ved elvekanten. Stang og snelle ble kjøpt som sett fra Skittfiske.no.

Stang: Berkley Lightning HT 13′ 20-75g
Snelle: Ambassadeur 7000i Salmon Spesial

Wobblerne jeg har fylt skrinet med er laget av en gammel nabo jeg vokste opp sammen med på Nord-Vestlandet. I fjor så jeg Frode legge ut den ene fangstrapporten etter den andre av fine lakser tatt med flWobbleren. Så jeg endte opp med å kjøpe etter par for å se om også Målselvlaksen lar seg lure. Frode har forresten en egen Facebookside for wobblerne han lager.

Skal tro om denne fanger fisk?

Eller denne?

Storlaks på første kast

Sesongen i Målselva starter 15. juni. Det er om en halv time når dette skrives. Det vil si at det er gode muligheter for at jeg står nede ved elvekanten med en 12 kilos laks på kroken. For erfarne laksefiskere sier at det er storlaksen som først går opp i Målselva.

Ok. Jeg skal være ærlig. Jeg tror ikke selv det blir fangst i natt. Men for første gang skal jeg prøve meg ved elvekanten på åpningsnatten. Og man vet jo aldri…

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Laksefiske er kjedelig. Ja, helt til det brått og helt uten forvarsel så absolutt ikke er kjedelig. Som, for eksempel, når en fem kilos laks fra Målselva plutselig bestemmer seg for å gape over kroken.

Første helga av sesongen i Målselva ble mer moro enn jeg hadde forventet. For å være ærlig hadde jeg ikke store forhåpninger om fisk på land. Det er tross alt ikke så mye fisk på vei opp elva enda. Men man vet jo aldri.

Så mens jeg stod der nede ved elvekanten på første kvelden ble det plutselig motstand i snøret. Tung motstand. Ett eller annet sted dypt nede i av elva var det noe som la seg på strømmen og nektet å bli med til land.

Etter 5 minutter fikk jeg første glimt av fisken. En blank laks som snudde i overflaten før den bestemt gikk ned på dypet igjen. Først etter 10-15 minutter kunne jeg ta et fast grep om halerota og løfte fisken på land. 5 kilo og ny pers var et faktum.

Motstand i snøret

Middag for noen dager.

Dagen etter ble det en lørdag med andre gjøremål, ispedd noen lufteturer ned til elva for noen kast. Resultatløse kast. På søndagen ble det igjen en liten tur ned til elva for en luftetur. En halvtime med stanga før det var tilbake til skrivebordet for å bli ferdig med turplanene for sommeren.

I enden av snøret hang en flwobbler, og plutselig ble snøret slakt. Så jeg var rast til å sveive inn slakken, og skjønte det var en laks som hadde tatt wobbleren, og bare fortsatt oppover elva. At jeg strammet snøret likte den tydeligvis ikke, for brått bråsnudde fisken og dro ut 10 meter med snøre.

Denne gangen var det imidlertid en roligere fisk. Først et par korte utras, før den la seg på strømmen uten å by på den helt store motstanden. Tydelig tegn på støing/gjeldfisk, så jeg strammet bremsen og hadde den på land etter kort tid.

Med et fast grep om halerota ble laksen på 4-5 kilo tailet, et raskt smil for kamera, og så fikk den friheten tilbake.

Laks på flwobbleren.(Bilde fra videofil)

Tailing av laks.(Bilde fra videofil)

Fast grep om halerota.(Bilde fra videofil)

Smil til kamera.

Og så tilbake i elva.

Alt i alt en god start på sesongen.

Om en ukes tid bærer det til fjells med packraft i sekken. Før jeg var klar for å putte rygsekkbåten i sekken var det imidlertid en ting jeg måtte prøve. Å lande fisk fra packraft.

Det har blitt noen småturer med packraft i det siste. Mye takket være et lite tjuvtriks – en elektrisk pumpe fra Biltema. For med packraften liggende klar og en luftpumpe tar det ikke mer enn 5-10 minutter før jeg sitter klar på vannet.

Med den oppladbare pumpen fra Biltema tar det rundt ett minutt å blåse opp packraften.

Klar for fisketur fra ryggsekkbåten.

Men småturer til tross, å lande fisk hadde jeg ikke prøvd. Så jeg tok båten i sekken og ruslet til en stille vik i fjorden. Der visste jeg det var både småsei og sjøørret, så fangsten var garantert.

Allerede på første kast var det fisk på kroken. En sei på rundt kiloen snudde båten rundt, før jeg begynte å sveive inn. Akkurat punktet med å få fisken opp i håven var jeg litt spent på i forkant, og hadde tørrtrent for å finne ut hvilken side som ville være enklest, og hvordan feste håven.

Når fisken først var på kroken derimot tenkte jeg ikke så mye. Det var bare å dyppe håven ned på siden av båten, og manøvrere fisken rolig inn i håven. Enkelt som bare det. Sånn for sikkerhetsskyld trente jeg med en håndfull fisker til før jeg var fornøyd.

Fisk på kroken.

Alt er festet med strikk eller snor når jeg fisker fra packraft. Så det er bare å legge ned stanga og bruke begge hender når fisken skal av kroken.

Erfaringen var at å fiske fra packraft er enkelt som bare de så snart du blir vant med sittehøyden. På de første kastene tok flua ned i bakslengen et par ganger, deretter helt greit. Med slukstang var det mye enklere, selv om det ble litt slitsomt for armer og skuldre å sitte lenge siden stanga må løftes litt høyere enn jeg er vant med. Absolutt godkjent med andre ord, og så kommer du til steder det ikke er mulig å kaste mot fra land.

Vel hjemme stappet jeg litt ting i sekken jeg blir å bruke på sommerens første tur. Det er jo greit å teste hvordan det er å feste stor sekk på båten, og prøve å rusle litt rundt med packraften ferdig oppblåst på sekken.

Feste av storsekk på packraften.

Og for å bære rundt et stryk er det bare å gå i land og ta sekken og båten på ryggen uten å løsne festene.

Sommeren står for døra og til helga er det tid for tur. Den røde tråden for sommerens turplaner er «Villmarksliv i nord».

Sommeren er så alt for kort, dermed er det mange flere turdrømmer og planer på blokka enn det kalenderen tillater. De turene som er spikret er en packrafttur i Rohkunborri nasjonalpark og en tur nord i Kvænangen. En tur til Sørøya er også tilnærmet spikret. Deretter er det mer åpent, så tiden vil vise hvor kursen settes.

Her er et utvalg av sommerens turplaner og alternativer:

Med packraft i Rohkunborri nasjonalpark

Sommerens første tur blir en langtur med packraft i Indre Troms med start St. Hans helga. Turen starter fra Altevatnet og går gjennom Rohkunborri nasjonalpark på sørsiden av Altevatnet til Leinavatnet. Fra Leina blir returen i Øvre Dividal nasjonalpark på nordsiden av Altevatnet.

Kart Rohkunborri nasjonalpark og Øvre Dividal nasjonalpark.

Siden dette er første langtur med packraft er jeg litt usikker på tidsbruken. Jeg planlegger derfor med 7 dager, og er forberedt på at det kan bli 10 dager.

Gjensyn med Sørøya

Helt siden første tur til Sørøya i 2015 har jeg hatt lyst på en ny tur. Så i år blir det ny tur til øya på Finnmarkskysten. For å gjøre det enkelt er planen å kjøre til Dønnesfjordbotn og starte derfra. Dette blir en rolig tur uten planlagt rute.

Kart omtrent område for turen på Sørøya.

Et sted jeg håper å besøke i løpet av 5-7 dager på Sørøya er Mattisvatnet, siden det lå snø i høyden sist jeg var der. Kanskje finner jeg også en av de åpne gammene på øya. Ellers blir det å loffe fra vann til vann for å lure en ørret til middag.

Nord i Kvænangen

I fjor var jeg en tur på fjellet i Kvænangen kommune. I år er planen å fortsette å gjøre meg bedre kjent i eget fylke, så denne gangen går turen til et område på grensa mellom Troms og Finnmark helt nord i Kvænangen kommune.

Starten på en 5-7 dager lang tur blir fra Bognelvdalen i Finnmark og sørover mot Baddervatnet. Packraften blir med på turen, så muligens blir jeg å bruke litt mer tid rundt Jonlarsavassdraget i stedet for å gå helt sør til Baddervatnet.

Andre turplaner

Det er 3 turer i nord som er de mest sikre for sommeren. Villmarksliv i nord. Etter det er turplanene mer åpne, med mange spennende alternativ. Hvilke av turen som blir valgt er ikke avgjort enda. Mest sannsynlig blir det en tur i Junerdalen nasjonalpark og en tur i sørnorge, i tillegg er det mulighet for en tur i Finnmark og noen kortere turer på 2-3 dager.

Med packraft i Junkerdalen nasjonalpark

Området rundt Sulitjelma og Junkerdalen nasjonalpark er spennende for en tur med ryggsekkbåt. Så tanken er å følge Rosna vassdraget fra Fisklausvatnet og ned til Balvatnet med noen avstikkere i området.

Med packraft i Femundsmarka

Før jeg flyttet til Troms ble det etterhvert en årlig tradisjon med en tur i Femundsmarka. Kontrastene mellom Femundsmarka og kystfjellene og høyfjellet på Nord Vestlandet lokket hver sommer. Nå er det tre år siden sist jeg var på tur med MS Fæmund II.

Det er med andre ord store muligheter for at jeg tar packraften i sekken og setter kursen mot Femundsmarka for en ukestur i sommer. Da blir det trolig tur nord for Røa, der jeg går oppover langs Mugga, over til Revsjøen, for så å følge vannveiene ned Røa til Femunden og avslutte turen med en båttur tilbake til Synnervika.

Padletur i Fræna

I løpet av sommeren må jeg selvsagt få tid til noen feriedager hjemme hos mor i Fræna. Da håper jeg å få til en tur med packraft, der jeg følger Hustadelva vassdraget fra Skjellbreia til det ender opp i havet.

En alt for kort sommer

Sommeren er alt for kort. Det er mange halvferdige turplaner å plukke frem om det blir tid. Skulle det bli tid på slutten av sommeren, f.eks. om jeg dropper en tur i Femundsmarka eller Junkerdalen, ligger Børgefjell eller Rago nasjonalpark og lokker. Noen dager i Sunndalsfjella-Dovrefjell nasjonalpark frister også. For ikke å nevne Hardangervidda eller turer i Finnmark…

Sunndalsfjella

Uansett hvor turen går, så blir det mange lange teltmorgener til sommeren.

Turene som er spikret er packrafttur i Rohkunborri nasjonalpark og en tur nord i Kvænangen. En tur til Sørøya er også tilnærmet spikret. Deretter er det mer åpent, så tiden vil vise hvor kursen settes.

I løpet av sommeren blir det mange smakebiter fra turene, og etterhvert vil det komme lengre turhistorier og kanskje også noen turvideoer.

Kanskje vi ses på tur?

Sommeren i nord startet litt tregere enn jeg hadde håpet. Å kalle det sommer er forresten en stor overdrivelse. For da sekken var pakket og jeg var klar for tur lå nysnøen langt ned i fjellet og værmeldingen meldte storm. Plan Å måtte finnes frem.

Planen var å stikke på fjellet søndagen etter St. Hans. Sekken ble pakket med mat for 8 – 10 dager. Med packraft og gass endte vekten på 21 kilo. Da jeg kikket ut døra på søndags morgen hadde nysnøen krøpet godt ned i fjellet, og værmeldingen lovte storm noen dager senere. Sekken fikk stå ferdig pakket i hjørnet i påvente av bedre vær.

Fiskestanga ble funnet frem for en tur etter sjøørreten som alternativ for tur på fjellet. Jeg skal innrømme at humøret ikke var på topp der jeg stod nede i fjæra. Med tykk ullunderbukse og skjorte, varmejakke, goretex ytterst og ullua trukket langt ned over ørene endte det med stive fingre. Det varmet litt da en sjøørret på 3,3 kilo bestemte seg for å muntre meg opp.

Friskt ved fjorden.

3,3 kg.

Hjemme kikket jeg på værmeldingen. Igjen. Langtidsvarlset for Troms, Finnmark, Nordland, Femundsmarka og Hardangervidda ble studert. Skulle jeg snu planen opp ned, pakke bilen, ta på kortbukse og T-skjorte og kjøre sørover til det ble behagelig å gå ut av bilen?

En stormfull dag

Tirsdag morgen hadde jeg enda ikke bestemt meg. Det lå bedre utsikter på slutten av langtidsvarslet. Men ute bøyde trærne seg, og det var ikke nødvendig med timelaps for å få fart på skyene.

Så jeg fant et sted noenlunde i le for å fiske litt torsk og sei. Fisken var bestilt av et par av damene som jobber på Haraldvollen, og jeg kunne like godt gjøre litt nytte for meg i stedet for å være værsjuk.

Å finne et sted i le var ikke like lett. Flere ganger snudde vindretningen litt, slik at jeg måtte følge med for ikke å miste fotfestet. Friskt, og litt hjemmekoselig. Om det hadde vært okotber…

Matfisk.

Når rota på bjørka blir revet opp i vindkastene er jeg komfortabel med å utsette turen noen dager.

Fisk ble det, og på vei hjem la jeg merke til at ikke alle hadde fulgt oppfordringen om å sikre løse gjenstander. Hagemøbler og levegger lå strødd, enkelte trær hadde veltet med rota og et drivhus flagret i vinden. Det var helt greit å ha utsatt det å sitte i en packraft oppe på fjellet.

Endelig tur

I dag er det fredag, og sekken står enda pakket borte i hjørnet. Fortsatt er ikke sommeren her. Temperaturen nærmer seg riktignok tosifret antall grader, men skyene henger lavt. Men værmeldingen lover lettere forhold i indre strøk, og på søndagen da skal sommeren komme.

På søndagen. Det er to dager til, og meteorologene kan ha skiftet mening mange ganger før den tid. Men nå blir det tur. Endelig.

Sommerens første tur i Indre Troms ble preget av nordavind, fravær av mygg og bitevillig røye. Nå er nede fra fjellet for å lufte, tørke og vaske utstyr før neste tur. Her er en kort bilderapport og liten videosnutt fra turen.

Den opprinnelige planen var å gå og padle rundt Altevatnet. Gjennom både Rohkunborri nasjonalpark og Øvre Dividal nasjonalpark. Andre dagen måtte jeg endre på planen.

Da jeg sola vekte meg inne ved Voumma andre dagen var det en slapp turmann med feber i kroppen som myste mot sola. Jeg kikket på kartet, og innså at det ville bli for langt å gjennomføre den opprinnelige planen. Så jeg la i stedet opp til korte dager med sekk på ryggen, og en tur innom et lite vann for revansje på Storrøya som røyk for fire år siden.

Ruta ble dermed i stedet å gå fra Vuomma i retning Irgas og Moarsejavre øverst i Dividalen, og så vurdere hvor turen gikk videre. Det ble en tur der det ble mer enn nok røye til maten, selv om jeg satte ut det meste.

Fjellivet.

Packraften var med på tur, men det ble lite padling på grunn av mye vind.

Ingen problemer å holde seg med fersk fisk til middag.

Midnattssol en stille kveld ved Moarsejavri.

Mye av turen ble preget av nordavind og dårlig padleforhold.

Fiske fra teltåpningen.

En lengre historie med flere bilder og film fra turen kommer senere. Nå er det tid for å gjøre klar for neste tur. Da satser jeg på litt variasjon i kostholdet, og tar med telt og sekk til et område med ørret. Stor ørret også, i følge ryktene…

Det finnes mange «tester» og kåringer av Norges beste sluker. Disse kåringene er selvsagt bare tull. De har tross alt ikke min favorittsluk øverst. Ja noen ganger er ikke en gang favorittsluken med i testen. Så i år har jeg tenkt å gå systematisk til verks, og finne ut en gang for alle hva som er Norges beste sluk til ørret og røye.

Alle har sine egne favorittsluker. Sluker som av erfaring fanger mye fisk, og derfor alltid er med i slukboksen. Min favorittsluk har i mange år vært spesial 12 gram i kobber og rødt. Den har jeg mange av i slukboksen, og i boden ligger et lite beredskapslager. For uten favorittsluken kan jeg like godt legge igjen fiskestanga hjemme.

Et problem med favorittsluken

Det er imidlertid et problem med å ha en favorittsluk. Som regel starter jeg å fiske med favorittsluken, og om fisken ikke er bitevillig prøves andre. Det vil si at favorittsluken får desidert mest fisketid, og andre sluker får muligheten under vanskelige forhold.

En av mange hundre ørreter som har latt seg lure av spesial i kobber/rød.

Selvsagt er det sluken som det fiskes mest med som gir mest fangst. Dermed bekreftes sannheten om at favorittsluken er den beste. Og siden andre sluker først får muligheten når

Som regel startes fisket med favorittsluken, og om fisken ikke er bitevillig prøves andre. Da gjerne med sluker som tidligere har vist seg å fungere, slik at det skal mye til for at nye sluker får prøvd seg når fisken er bitevillig.

Hvilke sluker fungerer?

Jeg har alltid sagt at de hundrevis av ulike slukene i butikken, i alle fantasifulle farger, stort sett fanger fiskere bedre enn fisk. Deretter har jeg plukket med meg to av favorittsluken og gått på fjellet og fått fisk.

Så for å gi noen nye sluker muligheten til å kjempe om plass i slukboksen har jeg derfor tenkt å gjøre ting litt annerledes i år. Favorittsluken blir riktignok alltid med på tur, men for hver tur tar jeg med noen nye sluker. Og for å ikke gi favoritten en urettferdig fordel, så får den ikke lov å starte en fiskedag.

Fangstene noterer jeg ned i en fangststatistikk. En ganske detaljert statistikk i et excel dokument, og en forenklet statistikk på nett. Når isen legger seg til høsten kan vi kanskje kåre en vinner av Tursiden høyst uvitenskapelige test av «Norges beste sluk til ørret og røye».

I slukboksen

Hva som er i slukboksen varierer fra tur til tur. Her er det som er i boksen før en tur i Junkerdalen nasjonalpark til uka. Normalt ville jeg også tatt med noen tyngre sluker som Stingsilda i 18g og møresilda 22g. Nye sluker på denne turen er Aura flake rød, Møreungen Nordlys i to farger og to flwobblere.

Hva er din favoritt?

Har du en favorittsluk du mener fortjener en plass i slukboksen? Foreslå gjerne nye sluker å teste ut ved å kommentere her eller send en melding på Facebook. Så tar jeg med sluken/spinneren og starter neste tur med den på stanga.

For hver tur gjennom sommeren tar jeg med 2-3 nye sluker/spinnere i slukboksen og gir de godt med fisketid. Men la det være sagt med en gang. Inntil det motsatte er bevist, er Spesial 12 gram i kobber og rødt Norges beste sluk!

Fangststatistikken gjennom sesongen finner du her.

Jeg ble spurt om å legge ut en oppdatert pakkeliste. Siste liste er tross alt 4 år gammel, og mye på listen er utslitt og byttet for lengst. Nå står sekken ferdig pakket for en tur med packraft i Junkerdalen nasjonalpark.

Pakklisten har jeg som et excel dokument. Der har jeg en basisliste, og så kopierer jeg den til et nytt ark for hver tur. Deretter velger jeg utstyr ut fra forholdene jeg forventer, og hva slags tur jeg skal på. Den endelige listen er selvsagt ulik for en fisketur i Femundsmarka, packrafttur i Sulitjelmafjellene eller jakttur på høsten i Indre Troms.

Nå er sekken pakket for 4-5 dager i Sulitjelmafjellene med packraft. Listen lenger ned er det jeg har med på turen. For turen er det meldt bra vær, men jeg er forberedt på at det fort kan slå om til regn og vind. Utstyrsvalgene er med andre ord med tanke på alt fra sol og 20 grader til 3 grader, regn og nordavind.

Kommentarer

Tur med packraft betyr litt større sekk og litt mer vekt. Totalt blir det 6-6,5 kg ekstra vekt.
Arc’teryx Altra 75l sekken jeg bruker er forøvrig ikke en anbefalt sekk!

For å spare litt vekt velger jeg lett fiskeutstyr på denne turen. Det vil si at jeg kun tar med en beastmaster 240/270l for lette sluker. For fiske fra land bruker jeg leddet som gir 9 fot stang, og ved fiske fra packraft bruker jeg leddet som gir 8 fot stang.
Uten packraft ville jeg tatt med en stang til for fiske med tyngre sluker. Da er valget en Speedmaster 10 fot 7-28g med Stradic 2500 snelle.

Telt blir Hilleberg Niak

For spesielt interesserte skal jeg prøve å huske å lage et innlegg om hva som legges i proviantposen en gang etter turen.

Sist jeg la ut en generell pakkeliste var i 2014, og mye av utstyret er selvsagt utslitt og byttet ut. Når jeg en gang får tid til det skal jeg legge ut en oppdatert liste for teltturer på barmark, med det som er mine vanligste utstyrsvalg gjennom hele barmarkssesongen.

Sommeren kom i Sulitjemafjellene. Varme dager på fjellet, som skapt for å følge Rosnavassdraget med rolige padletak i en packraft.

Turen i Sultitjemafjellene startet fra Balvatnet en sen kveld. Først godt over midnatt var jeg fremme ved Nedre Sølvvatnet. Etter at teltet var satt opp ble det likevel tid for en liten runde med fiskestanga. Det endte med en ørret rett over halvkiloen og noen mindre.

Neste dag gikk med til en lang runde innom de mange vannene i området. I nordavinden og stekende sol var fisket tregt. Noen få ørreter lot seg likevel. Dagen etter pakket jeg sammen og satte meg i packraften. Rosnavassdraget ble fulgt ned til Stor Rosna, og dagen etter videre nedover elva. Fisket var fortsatt like trått som dagene før, men det ble ørretmiddag alle dager. Turens største, rett over kiloen, lot seg lure nedenfor et stryk i elva, og endte opp som middag før jeg pakket sammen båten og startet på returen.

Her er noen bilder fra turen. Resten av bildene, video og en liten historie får vente til jeg er hjemme ved EDB maskina mot slutten av sommeren.

Sommer i Sulitjelmafjellene.

Fiskelausvannet.

Med packraft på Nedre Sølvvatnet.

Middagstid.

Klar for tur.

Pause langs elva et stykke ovenfor Lille Rosna vannet.

Ørret fra Rosna.

Fuglevannet.

Blant høye fjell og urørte daler ligger opplevelsene og venter i Indre Troms. Utallige små og store vann der bitevillig røye og ørret venter. Det er bare å dra en strek på kartet og pakke telt i sekken.

Etter en kald juni viste værmeldingen at sommeren kanskje ville komme til Indre Troms i det kalenderen byttet til juli. Bare noen dager tidligere hadde nysnøen krøpet langt ned i fjellet, så det skulle bli godt å endelig få varmen i frosne fingre. Jeg våget til og med å brette opp ermene på skjorta i det jeg tok sekken på ryggen ved veienden i Dividalen.

Sekken kjentes godt på ryggen siden den var pakket med packraft og mat for årets første lengre tur i Indre Troms. Første dag skulle jeg gå inn til Vuomma. Deretter var planen å gå og padle i fjellene rundt Altevatnet.

Turen inn til Vuomma tok et par timer lengre enn den bruker. Jeg avskrev det med at kroppen var uvant med tung sekk siden det var sommerens første lengre tur. Dessuten gjorde packraften sitt til at det var 5-6 kilo ekstra på ryggen.

Divielva langs stien mot Ole-Nergådbua, Anjavatnet og Vuomma.

Fremme ved første telplass og Dunjakka var det første jeg tenkte på.

OK melding sendes og SPOT kartet på Tursiden oppdateres.

Det gjorde godt å få av sekken i det jeg kom frem til teltplassen. Sommeren skulle ikke komme før dagen etter, så den siste timen hadde jeg frosset selv med ullskjorte under skalljakka. Det første jeg tenkte var å få på dunjakka. Først når jeg hadde fått på jakke, tykk ullue og hansker kunne jeg tenke på å slå opp teltet.

Packraft på Vuomma

Neste morgen var det behagelig å kjenne sola varme på teltet. Varmende sol. Endelig. Med teltdøra åpen kunne jeg ligge og se ut over vannet mens kaffevannet kokte.

Sammen med Anjavatnet er Vuomma muligens det mest kjente vannet i Indre Troms. Populære vann sommer som vinter, så jeg var ikke overasket over å se telt på motsatt side av vannet. Nedenfor Vuommahytta så jeg også noen som var ute med fiskestanga.

Etter frokost var det min tur å montere fiskestanga. Deretter klargjorde jeg packraften for noen timer rundt vannet.

Packraften klargjøres.

Fiske og padling på Vuomma.

Sommermorgen i Indre Troms

Rundt vannet vekslet jeg mellom å dorge og kaste med stanga. Som froventet var det lite liv i vannet. Vuomma er rett og slett et vann der en enten må ha flaks eller tålmodighet skal det bli fisk på stang. Ingen av de andre jeg traff på runden rundt vannet hadde heller kjent napp den dagen.

Revansje i «hemmeligvatnet»

Kvelden før og mens jeg padlet på Vuomma kjente jeg at formen ikke var helt på topp. Dagen før kjentes beina tunge, og jeg både svettet og frøys i løpet av natten. Det hadde vært en slapp turmann med feber i kroppen som myste mot sola tidligere på morgen. Å ta runden rundt Altevatn ville fort ta 2-3 uker i det tempoet jeg greide å holde. En endring i turplanen måtte til.

Men jeg padlet hadde jeg bestemt meg for en liten endring i planen, så over en matbit kikket jeg på kartet. Det fikk heller bli en rundtur i Øvre Dividal nasjonalpark med korte etapper. Mer fiske og mindre tid med sekk på ryggen. De ville også gi en unnskyldning for en tur innom «hemmeligvannet», der en stor røye stakk av med sluken min for 4 år siden.

Etter en matbit pakket jeg sammen og padlet en liten kilometer ned elva fra Vuomma. Litt bæring og litt rolig padling. Så var det bare en kort tur opp i fjellet for å komme til «hemmeligvannet.»

Turen videre går med sekken på packraften en kort bit.

Når det er kort mellom vann ruller jeg sammen packraften og feste under sekken i stedet for å pakke ned i sekken.

Kaffepause ved «Hemmeligvannet».

I det jeg kom over kanten før vannet så jeg at det vaket fisk i vannet. Teltet kom opp i en fart, og snart suste en spesial kobber og rød ut i vannet. Samme sluken som storrøya stakk av med for 4 år siden.

På andre kastet var det fast fisk, og en halvkilos røye endte på land. Like etter kom nok en røye på land. Og en til, og… Snart hadde jeg fire røyer kalre for middag, og enda flere som ble satt tilbake. Jeg hadde kommet frem i rett tid, og truffet på røya når den var skikkelig i bettet. Med noen flere neste morgen, ble det totalt 14 røye i «hemmeligvannet», fra ganske liten til 0,8 kilo. Ikke like stor fisk som den som glapp i 2014, men likevel en smakfull revansje.

Fisk på andre kast.

4 røyer klare for middag.

Røyefest.

En varm dag

Etter en formiddagsøkt med fiskestanga pakket jeg sammen og begynte på turen ned mot vannskillet mellom Moarsejavri og Irgas i Dividalen.

Sola stekte fra skyfri himmel. Temperaturen nærmet seg sikkert 20 grader. I vertfall over 15. Ganske så uvant for en som stod med hansker og stive fingre noen dager tidligere. Jeg benyttet muligheten til å pakk ned skjorta og gikk med t-skjorte for å flytte solskillet fra håndleddet til over albuen. Jeg dristet meg også til å ta av beina på buksa for å la sola slippe til på kritthvite legger, noe jeg senere på dagen ikke var like sikker på var en god ide…

Første stopp ble ved et godt røye vann for en liten pause. Etter noen kast skjøt pulsen i været da noe stort fulgte etter spinneren. «Oi, oi, oi…», mumlet jeg mens hendene begynte å skjelve. Spinneren ble kastet dit fisken forsvant, og umiddelbart kjente jeg det rykke i kroken, og så det hvite i fisken i det den ombestemte seg.

Fiskefeberen var imidlertid vekket, så det som skulle være en kort stopp ble litt lengre enn planlagt.

Flere fisk lot seg lure av en blank sluk, men ikke de store. Største ble en røye på akkurat kiloen. Omsider ga jeg opp og pakket ned en røye på en halv og en på kiloen for å ha til middagen senere.

Hvite legger får kjenne årest første solstråler.

Lett å få fiskefeber i Indre Troms.

Nok en røyemiddag er sikret.

Røyesnadder på menyen.

Pause ved elva.

Turen videre ned mot Moarsejavri var like lang og tung som jeg husket den fra da jeg gikk opp noen år tidligere. Nede ved skoggrensa var kroppen sluttkjørt. Jeg måtte sette meg ned ved elva for en lang pause før jeg kunne gå videre. En time senere begynte en tablett febernedsettende og varm mat og drikke å gjøre sitt. Energien var plutselig tilbake og sekken kjentes lett på den korte biten som var igjen til Moarsejavri.

Midnatssol og værskifte i Dividalen

Moarsejavri er et vakkert lite vann helt øverst i Dividalen. I det jeg kom frem litt før midnatt vaket fisken og sola speilte seg i en blikkstille vannflate. Lav midnattssol som farget naturen med et varmt mykt lys. Jeg ble sittende foran lenge foran teltet og kikke på vakende ørret.

Neste morgen var det ikke mye igjen av idyllen fra natta. Himmelen hadde skyet over og nordavinden var tilbake. Først litt sur vind, før den etterhvert tok seg opp slik at jeg måtte legge store steiner på teltpluggene for at de ikke skulle dras opp fra bakken.

Midnatssol ved Moarsejavri

Morgenstund og værskifte.

På tide å forsterke pluggfestene.

Nordavind.

Å fiske viste seg snart å bli en utfordring. Nordavinden gikk langs vannet og etterhvert som den tok seg opp forsvant alt snøre av snella før sluken landet. En ørret på 0,3 lot seg likevel lure før jeg ga opp.

Jeg bestemte meg for å pakke sammen og flytte til et lite vann i nærheten der jeg visste det ville være mulig å finne ly.

Stor fisk fra teltåpningen

Vannet jeg tenkte på ligger slik i terrenget at det er en liten flate langs vannet på nordsiden, med litt høyere terreng mot nord. Akkurat nok plass til å sette opp teltet i le for vinden.

Med teltet helt nede i vannkanten kunne jeg sitte i teltåpningen og kaste ut sluken. Først var det en fisk som fulgte etter sluken inn til land, og like etter var det fast fisk. Skikkelig motstand.

Utrasene til røya er i en klasse for seg selv. Der ørreten ofte ruller i vannflata og gjør seige tunge utras, setter røye i vei med hissige utras som får snellebremsen til å hyle. Jeg måtte stramme bremsen litt ekstra for å få manøvrert fisken inn mot land. Snart kunne jeg styre den rett i håven, og en feit kilosrøye var sikret. Snart fikk den følge av en halvkilosfisk før jeg sa meg fornøyd for dagen.

Fiske fra teltåpningen.

Røya er fjellvannenes spreke fargeklatt.

Et siste glimt av sol og blå himmel.

Allerede høst?

Neste morgen dro jeg opp glidelåsen for å se hvordan forholdene var utenfor. Svaret var: Ikke noe særlig. Nordavinden regjerte fortsatt, og sammen med lett yr og et beskjedent antall grader var det lite som minnet om sommer. «Ja, ja, så varte sommeren to dager i år før det var høst», tenkte jeg.

Slik er det på fjellet i Nord. Selv om det står juli på kalenderen og værvarlset lover gode varme dager gjelder det å være forberedt på det meste. Selv i juli kan det sludde langt ned i skogen, så det kunne alltids vært verre. Ikke det at tanken på at det kunne vært verre varmet noe særlig der og da.

Feberen hadde fortsatt ikke gitt seg, så jeg bestemte meg for å rusle videre og kikke innom Havgahytta i løpet av dagen. Men før jeg dro hetta over hodet og tok på sekken måtte jeg gjøre et kast til med stanga. Det endte med nok en røye på halvkiloen.

Inne i Dividalen har lauvmakkangrep ført til flekker med død bjørkeskog.

Lauvmakk.

Lave skyer over myrene.

Hetteliv og høstlige forhold.

Vading før Havgahytta

Havgahytta er en liten åpen hytte langs stien der elva fra Havgajavri (Gjeddevannet) kommer ned i dalen. Bare ene enden av hytta er åpen, og tilbyr 3 sengeplasser og en usedvanlig effektiv ovn inne i det 7 kvadratmeter store rommet. Med 6 grader ute, etter at temperaturen hadde steget litt i løpet av dagen, fyrte jeg opp noen få småkløyvde kubber i ovnen.

Snart ble det behagelig varmt i hytta, i 5 minutter, før svetten begynte å renne. I det jeg gikk for å åpne døra og lufte litt så jeg at det var 35 grader inne. Snakk om effektiv ovn i et lite rom. 2-3 kløyvde kubber i ovnen for å tenne opp og temperaturen steg fra knapt tosifret til 35 grader inne. Absolutt et sted egnet for kalde vinternetter.

Havgahytta.

Kjølig ute og effektiv ovn inne.

Hyttekos.

Etter noen timer på Havgahytta var jeg fornøyd med turen. 5 dager med fiskelykke og feber i kroppen i Indre Troms fikk holde for denne gangen. 5 dager der jeg fikk med meg 3 årstider, padlet og fisket. Nå gjenstod bare noen timer langs stien forbi Dividalshytta og tilbake til bilen.

Furuskogen i Kvænangen kan minne litt om Femundsmarka. Ja, bortsett fra at det er litt villere, litt brattere, litt mer multe og mye mye mindre folk. Og fra en høyde er det utsikt ut fjorden, og på fjellet ligger rekker med spennende fiskevann.

Med en litt for god værmelding tok jeg turen nordover til Kvænangen. Planen var å finne frem til noen kryss jeg har på kartet. Kryss som markerer tips om spennende vann der det skjuler seg stor ørret.

Etter kjøreturen nordover tok jeg med meg teltet inn til et lite vann i skogen første natta, for å fortsette opp på fjellet neste morgen. En halv times rolig gåtur i varmen innover langs Kvænangselva, før teltet kunne settes opp i furuskogen.

Spor av tilerettelegging.

Kvænangen.

Fremme ved vannet.

Midnatt og tropenatt.

Fiskesuppa ble tynn…

I den varme sommerkvelden var det ikke antydning til vak på vannet. Bare yngel fulgte nysgjerrig etter inn til land, ellers var det dødt. Kanskje ikke så rart, for med lunkent vann midt på sommeren står fisken dypt og gidder knapt å snu på hodet om en sluk kommer forbi.

Utslått av varmen

Etter en klam og svett natt oppe på soveposen våknet jeg neste morgen etter noen få timer med søvn. Sola stekte, og temperaturen var raskt oppe i 25 grader. Langt over både min og ørretens komforttemperatur. Utslått av varmen var det eneste jeg giddet å sitte i trekken oppe på en høyde og kikke ut over landskapet.

For en utsikt. I en grop lå det lille vannet omgitt av gammel furuskog. Et kupert skogkledd terreng der det stakk opp lave høyder, og Kvænangselva buktet seg ned mot fjorden. I horisonten strakte fjorden seg ut mot havet og over skogen lå høyfjellet.

Å fiske i slike temperaturer var nytteløst, så jeg ble sittende lenge og bare kikke ut over landskapet.

Morgen i furuskoen.

Lykken er en topp med et lite vindpust.

Multa ble fort moden i varmen.

En neve niste underveis.

Omsider måtte jeg bestemme meg for om jeg skulle fortsette opp på fjellet. Opp i høyfjellet med 25 grader i den ikke eksisterende skyggen, og bare noen timer uten stekende sol. Umulig å sove, og fisk som sturer på bunn mens den gisper etter oksygen. Værmeldingen lovde også enda varmere temperaturer de neste dagene.

Omsider bestemte jeg meg. Grunnen til å dra opp på fjellet var noen kryss ved vann der det skjulte seg stor ørret. I en slik varmebølge ville det være nytteløst å fiske, og for å være ærlig var det for varmt for meg også. Fiske på fjellet fikk vente på kjøligere vær, for eksempel i august, så jeg gikk tilbake til bilen og satte aircondition på maks.

Det ble for varmt å være på fjellet, så her er et bilde fra fjorårets tur med litt bedre turvær.

Med en værmelding som varslet sommer i Sulitjelmafjellene gledet jeg meg til å dra på tur med packraften. Bare gå inn i fjellet, og så nyte varme dager på fjellet mens jeg beveget meg sakte mellom små og store vann. Kanskje kunne jeg også greie å lure en av de skikkelig store ørretene i området.

For det er stor ørret i Sulitjelmafjellene. Ørret så rød i kjøttet at det nesten ser unaturlig ut.

Niennajavrre er et av mange vann i Sulitjelmafjellene.

Ørret så rød i kjøttet at det nesten ser unaturlig ut.

Startsteder og fiskekort

Junkerdalen nasjonalpark ligger i fjellene sør for Sulitjelma og nord for Junkerdalen. Fra Sultjelma går det vei inn til Balvatnet som er et godt startsted for turer i nasjonalparken. Ved Balvatnet er det gode muligheter for parkering, og infotavle for nasjonalparken.

Andre steder å starte er fra Jakobsakken eller langs veien inn til Balvatnet. For den som er glad i å starte med en lang motbakke er det også mulig å starte fra Avilonbrua nede i dalen. Sørfra er det mulig å starte fra Junkerdal turistsenter eller Trygvebu, men da blir det lengre avstand før en kommer inn i gode områder for fiske.

Balvatnet med parkeringen på andre siden av demningen.

Infotavla ved Balvatnet.

I nasjonalparken og området rundt er det utallige små og store vann med fisk. Alt dekkes av Statskog sitt Norgeskort.

En sen start

Klokka nærmet seg 11 på kvelden da jeg var klar for å starte Balvatnet. På sommeren er det uansett lyst hele natta, så jeg tok sekken på ryggen og satte krusen over Skoddfjellet i retning nedre Sølvvatnet.

Over fjellet passerte jeg mange små vann der det vaket fisk. Vann er muligens en overdrivelse, for ofte var det i små pytter det viste seg en vakring eller to. Jeg greide så vidt å motstå fristelsen til å stoppe for å gjøre noen kast. Det fikk vente til neste dag.

Noen timer senere nærmet jeg meg nedre Sølvvatnet. På vei ned mot vannet så jeg fisk som vaket utenfor en liten bekk, og styrte naturlig nok fjellskoene i den retningen. Teltet ble satt opp ved en passende strand, og snart kunne jeg gjøre mitt første kast.

Klar for tur.

Telt ved Nedre Sølvvatnet.

Første fisk på land.

Det gikk 3 kast før det var fast fisk. Først et par små ørreter på et par hekto, så en halvkilosfisk. Det fikk holde. Ørreten ble spart til lunsj neste dag, og snart lå jeg og snorket mens jeg drømte om flotte dager på fjellet.

Rundtur på vannskillet

Sola skinte fra skyfri himmel da jeg myste ut av teltet neste morgen. Ute lå vannet blikkstille, og summingen over hodet avslørte at myggen også hadde våknet for lengst. Blodsugerne ble jaget på dør, og etter en rask kaffekopp ruslet jeg en tur med fiskestanga.

Noen småørreter på 2-3 hekto senere pakket jeg sekken for en dagstur på vannskillet. Øvre, og Nedre Sølvvatnet der jeg lå er starten på Rosna vassdraget som renner mot Balvatnet. Rett ved siden ligger Fisklausvatnet, Niennajavre og Beritvatnet som renner mot Kjellvatnet. Planen var en tur innom 2-3 av vannene før jeg dagen etter skulle følge Rosnavassdraget nedover med packraft.

I varmen midt på dagen var fisken treig. Kun småfisken var bitevillig. Det gjorde egentlig ikke så mye. Jeg hadde allerede hatt ørret til lunsj, og det ville sikkert bli mer aktivitet senere på kvelden.

Morgen ved nedre Sølvvatnet

Prøving av ny sluk uten resultat – eneste som virket var spinnere og sluker med kobber.

Fisklausvatnet med Nordre Saulo som veiviser i bakgrunnen – høyste toppen i området.

Ørretmiddag.

Sigdbrudd

Landskapet var preget av tydelige spor etter isens bevegelse under istiden. Strødd rundt på nakent fjell lå det store flyttblokker. I berget var skuringsstriper og sigdbrudd tydelige og viste hvilken retning isen hadde beveget seg. Et flott landskap for en som er litt steingal.

Det ble en lang og rolig tur før jeg ut på kvelden var tilbake ved teltet.

Et stort vak

På morgenen hadde jeg lagt merke til at det var lite luft i liggeunderlaget. En lekkasje så liten at det tok flere timer før underlaget ble slapt. Så jeg benyttet muligheten for å kjøle beina mens jeg tok med underlaget ut i vannet. Under vann var det mulig å se hvor det piplet ut luft, og så snart det tørket kunne jeg lappe hullet.

Packraften ble også satt på vannet, og mens jeg padlet mot ene enden av vannet så jeg noe stort som vaket på andre siden. Og når du ser fisken plaskvake på en kilometers avstand vet du at den bikker halvkiloen med god margin. Så stor fisk var det i vannet.

Lekkasje lokalisert.

Ingen problem å lappe hull i liggeunderlaget med medfølgende lappesett.

Badebåt.

feit som en sjøørret.

Nøyaktig registrering av fangst.

Å lure storfisken er imidlertid ikke alltid like enkelt. Utallige kast senere var største fisken jeg hadde fått en ørret på 0,65 kilo. Den var kort og feit som en velfødd sjøørret fra Målselva.

Padling ned en stille elv

Neste dag var det tid for å begynne på turen ned til Stor Rosna. Sekken ble spent fast fremme på packraften, og så kunne dagen starte med å padle en drøy kilometer langs vannet.

Ut fra nedre Sølvvatnet var det ikke mye vann i bekken, så sekk og båt måtte på ryggen mens jeg fulgte bekken nedover. Etterhvert samlet flere bekker seg, og ble til en liten elv. Så etter et par kilometer var elva dypt nok, og rolig nok til at det var mulig å padle.

Med lite snø i fjellet var vannstanden imidlertid lav, så to tre ganger måtte jeg bære over små stryk som var for grunne til å padle.

sommerstemning.

Sulitjelmafjellene er perfekte for turer med packraft.

Klar for tur.

Ikke mye vann i bekken ned fra vannet.

Ryggsekkbåt.

Endelig nok vann i elva til å padle.

Utforsking med packraft.

Mror å se ørreten svømme under packraften.

Etter å ha subbet over sandbanker og padlet slalåm mellom steiner nærmet jeg meg Lille Rosnavatnet. Der gikk elva over til å ligne et delta med siv langs kanten, små øyer og en liten smal avstikker inn til Nilstjønna. Avstikkeren måtte utforskes, og sakte gled jeg frem langs sivet. Under båten pilte ørreten unna. Mest småfisk på 2-3 hekto, men pulsen gjorde et lite hopp da en fin fisk holdt på å svømme på padleåren.

Ørret i stryket og lite vann i elva

Etter å ha passert Lille Rosna gikk jeg i land for å se på elva nedover mot Store Rosna. Det var for lite vann til å padle strykene. Det betydde at båten måtte bæres et lite stykke til, men først måtte jeg selvsagt sjekke om det stod fisk i kulpen under strykene.

Etter et par kast var det skikkelig motstand i snøret. En flott ørret viste ryggfinnen i det den nærmet seg land, før den gjorde et slag med sporen og spyttet ut sluken. Moro likevel.

Sekk og båt ble tatt på ryggen igjen og jeg fortsatte nedover langs elva. Planen var å sette opp teltet og ta kveld på samme plass som jeg lå året før. Der stod det imidlertid allerede et telt.

Teltplassen fra 2017

Utenfor teltet satt den første personen jeg hadde sett på fjellet så langt på turen. En trivelig turkar, som akkurat hadde fått en fin ørret på land. Det ble en hyggelig prat før jeg satte båten på vannet og padle videre.

Blikkstille kveld på Store Rosna

Stor Rosna lå blikkstille på kvelden. Med rolige padletak kunne jeg virkelig nyte sommerkvelden ute på vannet. Utenfor rekkevidde for myggen. Det endte med at jeg padlet ut og inn bukter, og endte til slutt opp i sørenden av vannet.

Ført langt på kveld gikk jeg i land. Packraften ble tømt halvt for luft for at det ikke skulle bli for mye trykk når sola varmet neste morgen. Så ble den stroppet til bakken for natten i tilfelle vind før teltet ble satt opp.

Kveld utenfor teltet.

Tørking av packraft. Båten veier ikke mange grammene og har godt vindfang, så husk å «fortøye» godt.

Lyden av sommer…

Uten et eneste vak på vannet ble jeg i stedet sittende foran teltet og nyte turlivet. En kveld med lave skuldre og lav sol.

Vindfull morgen ned Rosna

I løpet av natten begynte det å blåse litt. Langt ute på det store vannet brøt bølgene, mens det gikk greit å padle nærme land. I tillegg var det medvind, myggen hadde søkt dekning i lyngen.

Snart kunne jeg padle ned i elva mot Fuglevatnet. Et parti av elva med store rolige partier, små stryk og akkurat nok vann i elva til at strykene kunne padles. Etter strykene passet jeg på å svinge inn i bakevjer for å gjøre noen kast før jeg fortsatte.

Sannsynligheten for at det står en ørret nedenfor et stryk er ganske stor. Så i et av strykene var det fast fisk. Først kraftig motstand, før fisken ble medgjørlig å kom svømmende rett mot meg til den var en meter fra båten. Da ombestemte den seg imidlertid og bråsnudde så vannet sprutet i ansiktet på meg.

En kort kamp senere lå en ørret på 1,2 i håven.

Siste ørret på turen.

En siste ørretmiddag

Da jeg begynte å nærme meg strykene før brua der T-stien krysser elva gikk jeg i land. På flyfoto før turen hadde jeg sett at strykene muligens ble litt for tøffe å padle, så jeg ville se på elva videre nedover. To svinger på elva lenger ned så jeg en foss på 10 meter litt ovenfor brua. Det var slutt på padlingen for denne gangen.

Før jeg puttet packraften i sekken for å gå tilbake til Balvatnet var det tid for middag. Dagens fangst ble filetert og lagt på stekepanna, før jeg stapp mett kunne slå opp en kopp kaffe.

Fersk fisk til middag.

Fuglevatnet.

Turen i Sulitjelmafjellene hadde absolutt ikke skuffet. Selv om fisket var tregt i varmen var det ikke problem å holde seg med maten. Jeg hadde vært innom utallige vann, padlet, og forspist meg på feit ørret. Alt som gjenstod var noen kilometer langs stien tilbake til parkeringen.

Kalenderen viser at høsten banker på døra, og det betyr slutt på laksefiske og ny leirskolesesong på Haraldvollen leirskole. Sist uke ble derfor brukt til klargjøring før leirskoleelevene kommer, og noen siste kast etter laksen. Gjerne på en gang.

Med fiske på timeplanen

Laksefiske i Målselva ble avsluttet 17. august. Etter at laksefisket er over er det fiske etter sjøørret og innlandsfisk som harr frem til 15. september. Så på høsten har vi fiske i Målselva på timeplanen. Da må vi selvsagt ha fiskeutstyr på leirskolen som er egnet til å fiske harr, og som tåler en sjøørret om vi er riktig heldige.

Utstyret vi bruker til fiske er rimelige allround fiskestenger med slukvekt 5-20 gram, sneller i størrelse 2500 og «vanlig» sene (0,25 mm monofilament). Det fungerer bra til små sluker, gjerne fra europris siden det hender rett som det er at sluken ender i bunn. Med mye bruk blir også utstyret slitt etterhvert. Så i år kjøpte vi inn 3 nye Shimanosett Catana allround-/sjøørret sett.

Ofte ender det en 300-400 gram stor harr på stormkjøkkenet når leirskolen fisker.

Med nye sett og nytt snøre på de andre snellene er det viktig å «fiske inn» utstyret. Både for å være sikker på at det ikke er tvinn på sena, at spolen ikke er overfylt, og selvsagt også for å ha en unnskyldning til å gjøre noen kast selv. Det er jo greit å være sikker på at utstyret virker.

Prøvekastene med stengene endte med to sjøørreter på land, og fersk fisk til middag etter jobb. Begge sjøørretene tok på sluker fra europris. Dermed er fiskeutstyr og stormkjøkken klart til nye leirskoleelver skal få prøve fiskelykken i høst.

Catana settet ferdig innfisket.

Leirskolestang med smakfull steikfisk.

Laks på tampen av sesongen

Fredag 17. august var siste dag av laksefiske nedenfor Målselvfossen for i år. Det ble mange kast siste uka, men fisk på land kunne jeg ikke skryte av. En liten unnskyldning er at jeg knakk et ledd på fluestanga litt tidligere.

Kontakt med fisken ble det riktignok. I tillegg til fluestanga jeg bruker til sjøørret og laks, har jeg et billigsett med en #5 stang for bruk etter mindre fisk. Den tørr jeg ikke knytte på en lakseflue, for skulle det bite på en rugg blir stanga alt for svak. Men når fisken ikke biter hender det jeg knytter på en liten flue for å friste harren.

Knekt stangdel på fluestanga. Heldigvis er produsentene raske til å sende nye deler, og ofte til en snill pris.

Harren i Målselva er bitevillig, og sprelsk når den blir lurt av en liten flue.

Så etter å ha kastet litt med sluk tok jeg opp fluestanga for å se om harren som vaket villig lot seg lure. Som regel gjør den det. Jeg var i ferd med å trekke inn nymfa sakte og rolig da en blank fisk plutselig så sitt snitt til å gape over nymfa helt inne ved land. Laks.

Fingrene skalv og pulsen hoppet høyt da fisken hoppet en god halvmeter ut av vannet og satte fart. Snøret helt til backingen var ute på noen få sekunder, og så spyttet laksen ut flua. Heldigvis.

Men som sagt hadde det ikke blitt laks på land, og fluestanga var knekt. Først på fredag formiddag fikk jeg telefon fra butikken om at leddet jeg manglet var kommet. Så jeg hentet delen, monterte stanga da jeg kom hjem og gikk ned til elva for å prøve.

På første kast snappet en laks grådig til seg flua. Å kjøre laks på egnet utstyr er rett og slett moro. Glemt var alle resultatløse kast, og tanker om at laksefiske er kjedelig. Ufattelig kjedelig.

Etter en liten kamp ble fisken berget, og sesongen kunne avsluttes med en 2,5 kilos laks.

2,5 kg Laks på siste dag av sesongen.

Og så snart laksesesongen er over står sjøørreten klar til å bite på kroken.

Det er alltid hyggelig når Cato blir med på tur. All erfaring tilsier at da blir det egg og bacon til frokost, og gjerne noe godt tilbehør til middagen. Om vi da klarer å skaffe fisk til middagen.

Tidligere på sommeren snakket vi om en fjelltur tur i starten av August. Noen dager på fjellet med telt og fiskestang. Hvor vi skulle dra tenkte vi ikke så mye på, så dagen før tur satte vi oss ned med en bunke kart.

Valget falt på en rekke med vann langs grensa til Finnland fra Skibotndalen. En baktanke var selvsagt muligheten for å handle litt ekstra turproviant i Kilpisjavri før vi parkerte bilen ved Galggojavri.

Dalen fra Coahppeluoppal og i retning Gallajavri.

En sen middag

Turplanen var som vanlig svært enkel. Starte fra Galggojavri og følge elva sør-øst til Coahppeluoppal. 3 dager på tur med fiskestang. Jeg skulle ta med kjøkkenutstyr og telt, mens Cato tok med noen godt til frokosten og litt til.

Litt utpå kvelden satte vi opp teltet i vannkanten, og gikk oss en runde med fiskestanga. Det virket dødt. Etter en god stund med fiskestengene hadde vi hverken kjent eller sett skyggen av fisk. Så vi ga egentlig opp.

Av gammel vane tok jeg med fiskestanga da jeg skulle ned for å fylle vann. 3-4 kast, og så fylle vannflasken. På tredje kast snappet en røye i seg møresilda, og like etter var nattmaten sikret.

På tur inn på fjellet.

med to på tur er valget av telt enkelt. Hilleberg Kaitum 2 GT slik at vi får hver vårt fortelt å rote i

Røye så feit og rød i kjøttet som mulig til nattmat.

Vi anslo fisken til å være litt over 300 gram. Overraskelsen var stor da vekta på røya stoppet på 450 gram. En stut tjukk røye med form som en amerikansk fotball. Sammen med litt god drikke holdt det til å mette to voksne turkarer.

En sensommerdag på fjellet

Andre dagen våknet vi til en knalldag på fjellet. Sol fra skyfri himmel, og en liten bris som holdt myggen på avstand. En slik morgen der en gjerne blir liggende ekstra lenge i lyngen med et par kopper kaffe for å fordøye en litt for solid frokost med egg og bacon.

Etterhvert pakket sekkene for en dagstur videre innover fjellet, for å se om fisken var bitevillig. Det ble en lang dag uten ett eneste napp. Fisk vet jeg at det er i vannene fra en tidligere tur, men ingenting så ut til å lure den til bett.

Standard frokost når Cato er med på tur.

Innom et lite vann for å se om det er fisk, og selvsagt en liten kaffepause.

Snella begynner å bære preg av å ha vært med på mye moro.

Vedbrenneren var med på turen, og gjorde nytte som minibål for å holde myggen unna på kvelden.

Først tidlig på kvelden var vi tilbake ved teltet. Da stilnet vinden helt, og noen få sporadiske vak viste seg langt ute på vannet. Så langt ute at selv ikke med kraftig utstyr var det mulig å rekke ut med sluken.

Selvsagt hadde jeg tatt med packraften på tur. Da var det mulig å forsøke å smyge seg inn på fisk.

Mens jeg padlet ut på vannet så jeg hvorfor fisken ikke var bitevillig. Over alt fløt det innsekter, og bare noen få fisk tok seg bryet med å forsiktig slurpe i seg en godbit. Ikke rart fisken natta før hadde vært kulerund. De meste stod nok nede i dypet, for mette til å gidde å røre på så mye som en finne.

Det gjorde egentlig ikke så mye at fisken ikke var bitevillig siste kvelden. Vi var bare på tur, og hadde nok med god mat i sekken der vi satt utenfor teltet i en solnedgang så fargerik den bare kan være etter en lang sommer med midnattssol.

Cato var nysgjerrig på å se packraften i aksjon, så jeg demonstrerte litt. Det vil si jeg lekte meg mens han fikk låne kamera. – Foto: Cato Elvevold

Med packraft er det mulig å nå ut til fisk som vaker langt ute. – Foto: Cato Elvevold

Solnedgang etter en lang sommer med midnattssol. – Foto: Cato Elvevold

Sensommer på fjellet.

I Indre Troms er det mange små skogstjern. Små tjern der noen har sluppet ut en ørret eller to. Eller kanskje det renner en liten bekk, akkurat stor nok til at en fisk kan finne veien, mellom tjernet og et større vann. Det er alltid like spennende å finne ut hva som skjuler seg inne i skogen.

I helga kikket jeg på kartet og flyfoto over området mellom Fjellfroskvann, Rostavannet og Dividalen. Det er mange små tjern i området. Noen historier kan fortelle om 2 kilos ørret som gjemmer seg rett utenfor myrkanten, mens andre steder vaker småfisken.

Er det liv ute i det mørke tjernet?

Liten velfødd ørret fra en liten pytt.

Med skiftende bygevær og litt vind på fjellet passet det godt med noen dagsturer i beskyttet terreng. Så jeg pakket sekken og tok med fiskestang og kart for en tur i skogen.

Tjernene er mange, og litt av spenningen er å ikke vite hva som venter. Så jeg skal ikke være for detaljert. Bare si at jeg så både skikkelig stor fisk som vaket i et par, og ganske så mye småfisk som vaket andre steder. Et par av tjernene var det ikke livstegn, men i de aller fleste så jeg, eller kjente jeg fisk i vannet.

Det meste av fisken som kom på land var småfisk på 100-200 gram. Men matfisk ble det også. En ørret på rett over halvkiloen lot seg lure av en liten spinner med kobber skje. Det var riktignok i et lite vann, og ikke et tjern.

Et grunt tjern med akkurat nok vann til at fisken overlever vinteren. En liten flue lurte fisken.

Denne lot seg lure av opphengsflue foran en kobber sluk.

Vannspeilet dukker opp gjennom skogen.

Helgas matfisk.

Hva som vaket der ute på myra fant jeg aldri ut.

Et par av vakene jeg så tydet på kilosfisk. Så historiene jeg har hørt om 2 kilos ørret som har tatt rett utenfor myrkanten tror jeg på. Å lure en stor ørret i en liten svart pytt ute i myra er derimot ikke lett. Men det gjelder å prøve, og kanskje en dag er jeg på rett sted til rett tid…

Høsten kommer fort i Nord-Norge. Etter måneder med lyst hele døgnet, tar det bare et par uker før naturen skifter farge og natta er mørk. På slike netter frister det å ligge på en fjelltopp og se nordlyset danse.

Høsten er kort og det er mange turer som frister. I helga måtte jeg velge mellom tre alternativ, som alle fristet like mye. Jeg kunne pakke kanoen for en helgetur ned Målselva nå når sjøørretsesongen går mot slutten. Jeg kunne putte packraften i sekken og se hvor lang det er mulig å padle på Skakterelva, eller jeg kunne finne en teltplass ved et lite vann og se om nordlyset ville vise seg på himmelen. Jeg valgte det siste.

Oppe på Habafjellet er det flere små vann med fisk. At det ikke er så langt å gå fristet også, men jeg glemte at det er 700 seige høydemeter til toppen. Så med telt i sekken og fiskestanga i hånda startet jeg på stigningen.

Høst i fjellet

Toppen nås i det sola går ned.

Det tok et par timer før jeg var oppe, inkludert en stopp ved et lite tjern for å se om det var noe annet enn småfisk som var bitevillig. Småørreten nappet villig på sluken, men den eneste som greide å bite over kroken var en liten tass på et par hekto.

Nordlysnatt

Fremme ved vannet der jeg tenkte å sette opp teltet lot en røye på 400g seg lure av sluken på første kast. Mer fiske rakk jeg ikke, for mørket kom brått. Så snart teltet var oppe måtte lykta frem, og jeg kom på at det var lenge siden sist den var blitt brukt. Selvsagt hadde jeg glemt å skifte batteri. Det holdt akkurat til et svakt lys, og ute lyste månen opp.

Porsjonsrøye til kveldsmat.

Nordlys og måne på en gang.

God nordlysaktivitet tross månelys natt.

Mens jeg fikset middag klarnet himmelen helt opp, og et svakt slør av nordlys viste seg uten for åpningen. Etterhvert tok det seg opp, og nordlyset utkonkurrerte månen som lyste skarpt. Kameraet ble funnet frem for høstens første nordlysbilder, før jeg la meg i teltet, kikket ut på natta og gjorde ingenting.

En varm høstdag

Etter en natt hvor temperaturen akkurat holdt seg over frysepunktet beholdt jeg ullundertøyet og dunjakka på da tok med sekken for en dagstur neste morgen. Det tok imidlertid ikke mange timene før temperaturen skjøt i været. Først måtte dunjakka av, så stillongsen, så skalljakka, så ullskjorta.

Snart ruslet jeg i kortermer mellom vannene oppe på fjellet for å se hvor det var fisk. Først ut på ettermiddagen var jeg tilbake til teltet. Da hadde det blitt mange ørreter, men røya var umulig. Selv om den vaket villig, var det ikke noe i slukboksen som kunne lure den. Alt ble prøvd. Fra 6 grams spinnere til tunge sildesluker.

Skaret mellom Habafjellet og Skrubben, mot Dødesvatnet. I småvanna der nede er det ørret.

Gi vann litt tid, og slike formasjoner oppstår.

Liten pytt, der det gjemte seg en liten ørret.

Fast fisk

Tid for å vende hjem.

Omsider ble teltet pakket og kursen satt hjemover, mens temperaturen sank like raskt som jeg gikk ned fra fjellet. Høsten er fin slik. Kalde netter, varme dager, farger som forandrer seg for hver dag og luft som blir klarere og klarer.

Jeg satte meg ned for å skrive en testrapport for packraften jeg har testet i sommer. Etterhvert kom jeg til punktet om fiske fra packraft. Plutselig satt jeg ute på et lite vann i Dødesskogen.

Det høres kanskje ut som jeg er lett å distrahere. Og, jeg skal innrømme at det skjer. Men til mitt forsvar må jeg legge til at det var lørdag i september med sol, 20 grader, vindstille og høstfarget skog. Det var unnskyldning nok, så jeg lagret kladden og pakket sekken.

Inne ved småvatna i Dødesskogen fant jeg frem luftpumpa fra Biltema, og blåste opp packraften. Snart satt jeg ute på vannet med fluestanga. Rundt meg vake fisken totalt uinteressert i flua jeg presenterte så fint.

Fiskevak.

klar for tur.

Høstfarger i skogen

Fluefiske fra packraft.

Det er en god følelse å gli sakte over vannet og høre lyden av fiskevak.

Hva med sporløs ferdsel?
De to siste årene har det stadig dukket opp slike makkverk i skogen. Skamhogst av trær og snurret sammen med plasttau. Er det nødvendig?

Det gjorde egentlig ikke noe. At fisken ikke var bitevillig. Fisket var passe halvhjertet. Jeg bare gled sakte og lydløst over vannet, mens flua lå ute. Etterhvert prøvde jeg også slukstanga, uten at det gjorde noen forskjell.

Etter noen timer pakket jeg sammen og kjørte hjem i skumringen.

PS: I dag er det samme perfekte høstværet, og nede ved elva ligger en kano og frister. Det er stor sannsynlighet at testrapporten for Kipara pacraften ikke blir ferdig før neste uke…

I flere år har jeg vurdert å skaffe en packraft for å ha med på tur. En ryggsekkbåt som ikke veier for mye, og gir mulighet for å padle rolige elver og nå ut til fisk som vaker langt ute på et fjellvann. I sommer fikk jeg muligheten til å teste en Kipara Char.

Siden midten av april har jeg hatt en Kipara Char packraft til langtidstest. Pacraften er levert av Kipara.no, med avtale om retur etter endte testperiode. I testperioden er packraften benyttet til dagsturer og lengre turer på fjorden, ulike småvann, rolig elv og langturer på fjellet.

Om Kipara Char

I testperioden har jeg benyttet en Kipara Char 220. Den passer akkurat for meg med mine 177 cm. For de som strekker seg lengre over bakken eller vil ha mer plass til beina vil 250 eller 270 modellen passe bedre. Forskjellene er lengde og totalvekt.

Packraften leveres sammen med spruttrekk, sete, ryggstøtte, pakksekk, reppsett og pumpepose. Som padleåre har jeg benyttet Kipara sin 4 delte padleåre i glassfiber skaft og nylon blad.

Kipara Char 220 og utstyret som fulgte med.

Pacraften har 6 festepunkter. 4 foran på baugen, og 2 bak ryggen. Jeg har benyttet sea to summit pakkreimer på 2 meter til å feste sekken fremme på baugen når jeg har vært på lengre turer.

Vekt i sekken

En av packraftens store fordeler er at den er lett å få med seg i sekken, og da er selvsagt vekten viktig. Jeg valgte å teste Kipara Char siden det er den letteste modellen med spruttrekk. Vekten på utstyret er som følger:

Packraft med sete og ryggstøtte: 3000 gram
Spruttrekk: 400 gram
Pumpepose: 150 gram
Pakkpose: 150 gram
Reppsett: 50 gram
Totalt: 3750 gram (på kjøkkenvekta)

Padleåre: 1150 gram

I tillegg til utstyret levert av Kipara.no har jeg hatt med padlevest, dødmannssnor for å sikre padleåre, pakkreimer, og lim på tur. Totalvekten i sekken har da blitt ca. 5,5 kg ut over det jeg har med til vanlig. På dagsturer har jeg benyttet en oppladbar pumpe beregnet for luftmadrasser fra Biltema for å raskt blåse opp packraften.

Packraftens fordel er relativt lav vekt og lite volum. Her pakket i sekken for en ukestur.

Med en oppladbar pumpe tar det bare et par minutter å blåse opp packraften og gjøre klar for padling.

Førsteinntrykk og kvalitet

Som sikkert flere andre har jeg hørt utsagn som at en packraft er en spinkel farkost. Da jeg åpnet pakken ble det inntrykket justert betraktelig. Den virket mye mer solid enn det jeg hadde forventet av en lettvektsmodell.

En packraft er riktignok ikke like solid som en gummibåt for bruk med moter, men noe eggeskall eller den så absolutt ikke. Fra første prøvetur var jeg ikke nervøs for hverken å komme bort i stein eller å fiske fra packraften.

Generelt gir Kipara Char 220 et solid inntrykk. Konstruksjon, sveiser og materialer er av god kvalitet.

Det eneste jeg ikke var helt fornøyd med da jeg åpnet pakken var reppsettet. Det positive var at reppsettet inneholder en reserveventil, i tillegg til bunnmateriale og tubemateriale for å kunne reparere lekkasjer. Jeg kunne ønske at det også fulgte med en liten tube lim for reparasjoner og et lite ark med tips lignende det som følger med Exped liggeunderlag.

I praktisk bruk

Packraftens store fordel i forhold til kano og kajakk er at den er lett å pakke i sekken, uten at det blir for mye vekt. Med alt utstyr blir det drøyt 5 kilo ekstra når. Det gir store muligheter for å komme til på steder der det er vanskelig å bære en mer solid farkost.

Fra første åretak følte jeg meg komfortabel i båten. Siden du sitter dypt i båten, og har breie luftkanaler på utsiden er den stabil. Det gjør det enkelt å sette seg inn, og på vannet oppleves den trygg.

Første prøvetur.

Lavt tyngdepunkt gjør at packraften kjennes svært stabil på vannet.

Padleegenskapene til Kipara Char kan enkelt karakteriseres som lettmanøvrert og leken. Med flat bunn og kort lengde er den litt vinglete på flatt vann. Med last fremme er den litt mer retningsstabil, men vingler fortsatt litt. Med kajakkåre er det imidlertid ikke noe problem å holde retningen, og jo raskere fremdriften er jo bedre holder packraften retningen.

I elv der det er behov for rask styring er packraften leken og skikkelig artig å padle.

Vind er en utfordring med en så lett båt. Så snart det slappes av med padlingen snur båten seg etter vinden. Dette gjør at det er behov for kontinuerlig padling for å holde packraften på rett krus om det blåser litt.

For å feste sekk og utstyr på lengre turer er det 4 festepunkt foran og 2 festepunkt bak på packraften. Jeg har kun benyttet festepunktene foran for å feste ryggsekken. Jeg fester da sekken slik at om det er behov for en kort bæring på land kan jeg bare ta sekken på ryggen med packraften festet bak. Dette fungerer bra om det er vindstille, men det skal ikke mye trekk til før det store vindfanget gjør det upraktisk.

Under padling må åra må løftes en del høyere enn i kajakk. Dette fører til at det drypper en del fra åra, og spruttrekk er nødvendig under padling for ikke å bli våt.

Sekken festet på baugen.

Manøvrerbar.

Med sekk på baugen kan det være litt vanskelig å se rett foran packraften.

Packraften på ryggen for en kort bæring.

Jeg er ikke helt fornøyd med spruttrekket som fulgte med. Glidelås og borrelås er vanntett, men det trekker litt fuktighet gjennom sømmene. Dette har ført til at buksa noen ganger har blitt fuktig mens jeg padler. Selv har jeg løst dette med å tape sømmene på innsiden, noe som burde vært gjort fra fabrikk.

Fiske fra packraft

En av tingene som lokket med en packraft er å kunne fiske på steder det er vanskelig å komme til uten båt. Det kan være dager da fisken vaker langt utenfor rekkevidde fra land eller langs en rolig elv med kratt langs land. Med forsiktige padletak kan du snike deg lydløst inn på fisken som vaker. Fiske fra packraft er moro.

Første erfaring med fiske fra Kipara Char packraften ble på fjorden etter sjøørret. For å være sikker på fangst slik at jeg fikk prøvd å lande fisk valgte jeg et område der det også var en del småsei. Det tok ikke mange kast før det var fast fisk. En liten sei.

Selv med en liten fisk på kroken oppdaget jeg at den snudde packraften på et øyeblikk. Dette gjelder selvsagt ikke bare modellen jeg testet, men også andre lignende båter. At fisken snudde packraften gjorde det faktisk enklere å lande fisk. Men en større farkost må man ofte følge fisken rundt båten med stanga, mens med packraften snudde båten slik at det var bare å holde stangtuppen opp og sveive fisken kontrollert inn til siden der håven ventet.

Fast fisk, og packraften snur baugen mot fisken.

Med packraft kommer du ut dit fisken er.

Med større fisk på kroken greide fisken også å flytte litt på packraften. Det ble nesten som å ha en 2 kilos utenbords sjøørretmotor. Det er ikke den ørreten som ikke blir trettet ut ganske så kjapt når den må trekke på en packraft. Rett og slett moro fra første napp!

En utfordring med fiske er at det ikke skal mye vind til før det merkes. Selv ved det minste vindpust vil packraften snu litt på seg, slik at det må små korrigeringer til for å kunne kaste i riktig retning. Jeg har ofte tatt slike små korrigeringer bare med å holde stangtuppen ned i vannet, og «padle» med stanga.

For fiske med slukstang kan det bli litt slitsomt å sitte så lavt som i en packraft. Da må en gjerne holde stanga litt høyt, og det blir anstrengende med lange fiskeøkter. For fluefiske derimot er en packraft perfekt.

På første kast med fluestanga gikk bakslengen i vannet siden jeg satt uvant lavt, men etter noen kast gikk det greit. Når flua ligger på vannet er det behagelig å sitte i packraften mens flua flyter over fisken. Vaker det en fisk litt unna fungerer spruttrekket som linekurv mens du tar et par rolige padletak og sniker deg nærmere.

Packraften er svært godt egnet for fluefiske i vann med skog rundt bredden – så lenge det er vindstille.

Fiske fra packraften var en positiv opplevelse. Spesielt likte jeg fluefiske, mens øktene med slukstang ble relativt korte siden det er litt slitsomt å sitte lavt og kaste.

Holdbarhet og Slitasje

I løpet av testperioden er packraften brukt på fjorden, i små elver og fjellvann. Jeg har utsatt den for det jeg anser som normal bruk. I grunne stryk har bunnen noen ganger tatt ned i steiner, og ved sjøsetting/ilandstigning har den naturlig nok kommet i kontakt med bunn. Den har med andre ord blitt utsatt for bruk og slitasje som følger av 4-5 måneder med aktivt turbruk og fiske.

I løpet av testperioden har det blitt noen små skrapemerker i bunnen av packraften. Noe annet hadde overasket meg. Det er imidlertid ikke tegn til at det er slitasje som går på funksjon, men mer kosmetisk preg av bruk.

Ved en anledning padlet jeg på en spiss stein slik at det ble bråstopp. Selv ikke da ble det hull, selv om det ble et godt hakk i bunnduken. Sammenstøtet og bråstoppen i den skarpe steinen viste tydelig at bunnen er laget av solid materiale. Slike hakk/riper er forøvrig enkle å reparere med litt aquasure, PVC lim eller lignende.

Et svakt punkt jeg har merket er sømmen til feste for spruttrekk foran på høyre side. Når ryggsekken har vært festet på baugen har reimen som fester sekken presset ned mot spruttrekket. Dette første til at det ble en rift i sømmen. Riften ble reparert med tape på undersiden og lim på oversiden. Det kan være greit å være obs på dette punktet når sekken festes på packraften.

Kosmetiske skrapemerker under båten etter kontakt med stein.

Stroppen jeg festet sekken med ble presset ned mot spruttrekket slik at det revnet litt i festet – reparert med tape og lim.

Ut over skrapemerker på bunn og festepunktet for spruttrekket viser ikke packraften tegn på slitasje. Sømmer er solide og sveiser, limte festepunkt og rundt ventilen viser ingen tegn på å løsne i kanter. Den gir inntrykk av å være godt produsert uten svake punkt.

Liker

– Tåler bruken den er beregnet på
– Tar liten plass og veier lite
– Rimelig pris sammenlignet med konkurrenter
– Moro å fiske fra packraft

Liker ikke

– Spruttrekk er ikke helt tett
– Følger ikke med lim i reppsett
– Kunne ønske at det fulgte med tips for repp, padling og pakking

Etter en henvendelse til Kipara svarer Kolbjørn Kristiansen at det på nyere utgaver er kommet et sterkere spruttrekk som er tettere. Videre jobbes det med å få inn lim som del av reppsettet.

Konklusjon

Kipara Char er en lett packraft som gir mye padlemoro på tur. Den tar liten plass i sekken, og er enkel i bruk. På vannet er båten stabil og lettpadlet, og i rennende vann manøvrerer den lekent i strømmen. Packraften gir et inntrykk av å være solid og godt produsert, og etter 4-5 måneder med aktiv padling er det minimalt med slitasje.

Etter mange timer i packraften er jeg trygg på at Kipara Char er en modell det absolutt er verdt å vurdere for den som vurderer packraft. Prisen er gunstig sammenlignet med andre merker, og Char veier ikke for mye i sekken. En ekte ryggsekkbåt som kan ligge bak i bilen for spontanturer, og gir muligheter for å snike seg frem til fisk som vaker langt ute på et fjellvann.

Kaffepause på en rask dagstur med packraft og fiskestang.