Det er ikke alltid jeg vet hvor jeg skal på tur når jeg pakker sekken og finner frem skiene. Det eneste jeg vet er at jeg skal på ski. Bare surre litt rundt på fjellski. Lystgåing på ski.

En seig forkjølelse har satt sitt preg på de siste ukene. Frisk luft er imidlertid aldri feil, selv om energinivået ikke tilsier lange toppturer. Så det har blitt noen skiturer uten andre mål enn å bli litt svett på ryggen.

Jeg liker slike turer. Å bare surre frem og tilbake mens jeg tråkker mitt eget spor.

Et skispor.

Et passende sted for en kaffekopp og et par kjeks.

Flatt lys

Vinterskog

Opptur.

I uka som gikk ble det to toppturer på Kvannfjellet (980 moh) i Fræna. På fredagsturen fikk også Gopro kameraet bli med på tur. Det endte i en liten videologg.

En topptur starter fra Parkeringen på Syltesetra, og går først opp en mark, og så forbi et plantefelt. Etter at det flater ut er det en flat transportetappe videre mot sør, før stigningen fortsetter forbi tregrensa og mot toppen. Alternativ tur er å følge ruta til toppen av plantefeltet, og så skrå nordover mot Kvannfjellbotn. Den er best når det er mye snø på fjellet.

Med 5 minutter kjøring til turstart er Kvannfjellet perfekt for raske toppturer. Etter noen gode snøbyger i høyden klarnet det opp utpå dagen på tirsdag. Da tok det ikke mange minuttene før jeg stod klar med ski på beina. På turen blåste det godt på toppen, så jeg snudde på 700-800 moh og koste meg i skogen i stedet.

På fredagen var det fokksnø over skoggrensa, så jeg gikk opp mot Kvannfjellbotn for variasjonens skyld, og å sjekke om det kanskje lå igjen litt løs snø der. Det endte med å ta skia på ryggen, og gå opp framsida, og så fortsette mot toppen. Ned gikk etter normalruta, med litt skogkjøring på slutten.

Her er et litt langt (4 minutter) klipp fra fredagsturen.

I år viste det seg at Andres og jeg har samme turporsjekt. Minst en overnattingstur i alle årets tolv måneder. Da var det naturlig at vi slo oss sammen på en skikkelig lavterskel februartur.

Minst en natt i soveposen i alle årets tolv måneder høres kanskje ikke så veldig ambisiøst ut. Det er det heller ikke. Det er tross alt bare å putte soveposen i sekken, rusle ut en formiddag, og pakke sammen neste dag.

Likevel er det helt greit å ha et lite lavterskel turprosjekt. Det er en god påminnelse om å ha gode turopplevelser i alle årstidene.

En enkel turplan

Februarturen havnet på kalenderen allerede tidlig i januar. Der stod datoen merket, uten at vi planla så veldig mye. Vi har hatt slike turer før, så egentlig planla vi ikke noe som helst. Vi ble enige om hvor vi skulle møtes, og hvor vi skulle dra.

Flyttelasset klart for en natt ute.

Så på fredag formiddag stod vi klare med hver vår pulk på slep. Overlessede pulker. Kort sagt så hadde vi begge med det vi ville hatt om vi var på tur alene, pluss litt ekstra. Det eneste vi hadde samarbeidet om var isfiske. Anders hadde isbor og mark, jeg hadde maggot og trua på småfisk.

Ukjente i terrenget satte vi i vei med stor optimisme. Noen minutter senere var slitet over. Da hadde vi tilbakelagt en drøy kilometer. Ikke i luftlinje, riktignok, men vi måtte innom et par steder før vi fant en passende leirplass. Et flatt område for teltene, og en bålplass der vi kunne spenne opp hver vår tarp om det skulle komme nedbør.

Lunsj og isfiske

I det teltene ble satt opp kikket jeg over på Anders og hans noe falmede Allak telt. En gang var det like skinnende rødt som mitt Kaitum, men overdreven eksponering for sol, vind og frisk luft har satt sine spor. Et telt som kan fortelle sin historie om utallige netter ute.

Med teltene oppe fikk vi gravd en «sofagruppe» med hvert vårt lille bord foran teltene. Nå viste det seg at vi måtte samarbeide om turen skulle ende med katastrofe. Kaffevannet var varmt, men jeg hadde glemt pulverkaffe. Heldigvis hadde Anders med en stor boks, så fikk heller bålkjelen og kokekaffen vente til kvelden.

Lett å kjenne igjen teltet til Anders på fargen. Godt utstyr tåler mye bruk.

Etter lunsj tok vi med pilkestikkene og isboret ut på isen. Det tok ikke lang tid før Anders hadde fisk på kroken. En liten tass av en ørret som ikke var stor nok til å komme med på et bilde.

I hullet mitt var det litt mer utfordrende å få fisk. Fisken nappet og prøvde sitt beste for å bite på. Men den lille kroken var nok for stor. Til slutt var det en som greide å gape høyt nok. En liten tass av samme størrelse som Anders fikk.

Bålkveld

Med hver vår lille ørret var vi fornøyde med isfisket. Det var tid for å samle sammen litt ved for en kveld foran bålet.

Området var valgt på grunn av ubegrenset tilgang på tørr furu uten at vi måtte drive snauhogst. Det var bare å plukke all den tørrveden vi trengte, og sage opp noen kubber fra en liten veltet furu.

Snart putret bålkjelen over et sprakende furubål.

Vedsjau.

Innsats

Bålprat

Vi ble sittende ved flammene til vi lot bålet dø ut sent på kvelden.

Morgenstund i stua.

Fordelen med tunneltelt og stort fortelt er, som mange vet, god plass. I forteltet er det plass til å grave en god arbeidsgrop og lage en kjøkkenkrok. Jeg liker også å lage et lite trinn innenfor døren, slik at det ikke er så langt ned i arbeidsgropen.

Så da Anders kom på besøk for en kaffekopp på morgenkvisten plasserte jeg et av de tre (!) liggeunderlagene jeg hadde med i trappa. Det fungerte som en gjestesofa, og multifuelen kunne stå og summe på kjøkkenet mens vi slo opp kaffe.

Og for å avslutte med en siste klisje: Det var helt greit å våkne opp ute på tur.

Les også om januarturen: Uten en vinternatt.
Anders sin januartur kan du lese om på Turhistorier.no

Trolltindane er det mest spennende toppturmålet i Fræna kommune. Området byr på alt fra bratt rennekjøring, til snille nedkjøringer. Ofte kan det også være gode snøforhold selv om det er avblåst og hardt på de andre toppene i området.

Etter et lett snøfall på natta fristet det med en tur til Trolltindane 13 februar. Der ville det ligge løs snø, selv om det blåste fra sør-øst. Målet var den nordligste av toppene i Trolltindane (847 moh).

Dagens mål i det fjerne

Turbeskrivelse

Turen til Trolltindane starter fra parkeringen til Trollkyrkja. Parkeringen brøytes noen ganger om vinteren, men det kan lønne seg å ha med en snøskuffe i bilen. Særlig etter snøvær er det som regel nødvendig å måke plass til bilen selv.

Vinterturen går i starten langs stien til Trollkyrkja. Er det lite snø lønner seg ofte å gå langs stien til den tar av fra traktorveien. Deretter gå på nedsiden av granfeltet, og over elva fra Trollkrykja. På motsatt side av elva går en gammel traktorvei som følges oppover. Er det solid is på elva er det mulig å gå rett ned til elva fra parkeringen, krysse elva, og gå over myra i retning Trollkyrkje dalen. Til sporet kommer inn på traktorveien videre oppover.

Ruta videre går oppover dalen i retning Trollkyrkja. Et stykke nedenfor Trollkyrkja er det mulig å ta av mot venstre (sør), for å gå opp på Tverrfjella. Den ruta er også et alternativ for de som vil gå traversen over Trolltindane (krever stegjern og øks).

Trolltindane fra Tverrfjella Hening pker på topprenna.

Etterhvert krysses elva fra Trollkyrkja, og ruta går videre oppover litt på nordsiden av sommerstien. Ruta gir seg naturlig i terrenget. Omtrent på høyde med Trollkyrkja legges kursen i retning Stordalstinden/Blåfjellet, og etterhvert opp siden mot skaret mellom Stordalstinden og Trolltindane, og videre til toppen. Ruta ned velges etter snøforhold og ønsket bratthet.

Skredfare: Ruta til Tverrfjella går i snilt terreng som ikke er over 25 grader. Ruta mot 847 toppen er rundt 30 grader på det bratteste, så rute bør vurderes etter snøforhold. I topprenna og siden fra tindene og mot Trollkrykja er det mellom 30 og 45 grader, og bør kun kjøres på stabile forhold. Det samler seg også ofte mye snø i siden opp fra Trollkyrkja.

Tur 13. februar 2018

På turen fulgte jeg normalruta opp til 847 toppen. Sola varmet godt i bratte solhellinger, slik at snøen ble fuktig. Lenger opp lå det løs puddersnø med solid såle. Bare de øverste 40-50 meterne var det fokksnø og vind. Rett og slett drømmeforhold.

Mot Trollkyrkja

Påskeforhold i februar.

Det var flere som hadde valgt samme turmål.

Stordalstinden og Blåfjellet fra 847 toppen. Nordmørsfjell i bakgrunnen.

Topptur med fjordutsikt.

Video fra Trolltindane

Flere turer fra Trolltindane

Rekognoseringstur til Trolltindane i Fræna
Bratt moro i Romsdalsfjell – Topprenna
Ettermiddagstur til Trolltindane

For hver dag varmer sola mer og mer. Midt på dagen begynner det å dryppe forsiktig fra istappene. Speilblanke fjorder frister til å prøve fiskelykken. April er den lange ventetida til første sjøørret sitter på kroken.

I løpet av uka har det blitt noen turer for å se om en enslig sjøørret har latt seg vekke av vårsola. Det har vært turer både på Senja, i Balsfjorden, og selvsagt en tur innom fredagsplassen. Felles for turene har vært at de har startet med å vasse gjennom dyp snø for å komme ned til fjæresteinene.

Tranøybotn

Balsfjorden

Fredagsplassen

Fangst har det også blitt. Sammenlignet med uka før kan jeg til og med skryte av storfangst. Forrige uke ble det en liten sei på størrelse med sluken. Denne uka ble det hele tre seier, og ene var til og med dobbelt så stor som sluken. Men sjøørreten har jeg ikke sett skyggen av. Ikke så mye som ett forsiktig vak.

Og før mor begynner å bekymre seg over at fiskefeberen begynner å bli for høy, kan jeg trøste med at jeg ikke er den eneste. Jeg har faktisk sett to andre stå nede i fjæresteinene, og spor etter enda flere. Så jeg er ikke alene om å være utålmodig og ubegrunnet optimist.

Når vil den første sjøørreten vake?

Ikke sjøørret denne gangen heller.

Som vanlig går det rykter om at noen andre, på et hemmelig sted, ikke langt unna, har fått årets første fisk. Så vi er optimister. Og en dag. Om ikke lenge. Kanskje i morgen. Da sitter årets første sjøørret på kroken.

Akkurat det siste tror jeg ikke på selv. I vertfall ikke de neste 2-3 ukene. Men kanskje…

Etter mange år i lave telt med en stang kjøpte jeg et Hilleberg Niak. Et kuppeltelt med god takhøyde, og et noe trangt fortelt. En av de tingene jeg var mest spent på med det nye teltet var hvordan det ville takle skikkelig vind og regn på fjellet.

En kveld på fjellet i Kvænangen fikk jeg svar på mine spørsmål. Plutselig mørknet skyene rundt meg og vinden tok seg opp enda et hakk. Jeg stupte inn i teltet. Like etter åpnet himmelen seg. Neste morgen var jeg ikke lenger usikker på om teltet tålte drittvær på fjellet.

Her er mine erfaringer med teltet etter en sesong på tur.

Konstruksjon og oppsett

Niak er et delvis selvstående kuppeltelt med lite fortelt, skjørteventilasjon og plass for 1-2 personer. Teltet har to utvendige stangkanaler, 6 pluggfester og fire barduner.

Oppsettet er raskt og enkelt. Innertelt og yttertelt settes opp samtidig. Teltet står av seg selv når de to teltstengene er tredd i kanalene, og for å spenne ut forteltet trengs totalt 6 teltplugger. I tillegg har teltet fire barduner for at teltet skal stå stabilt i vind.

Med kuppeltelt er det lett å plassere teltet, og å riste ut rusk før det pakkes.

Etter at teltet er satt opp er det mulig å åpne helt opp og feste forteltet på siden for god utsikt og lufting på varme dager.

Innerteltet har god passform og blir spent opp stramt. Bunnen til innerteltet er solid og går langt opp langs sidene. I fronten er det myggnett i teltdøren, uten bakstykke med mulighet for å lukke som på tyngre telt. Veggene i innerteltet er bratte, det er plassert to utstyrslommer på veggene og i telttaket er det hemper for mulighet til å feste en kort tørkesnor.

Totalinntrykket er et lettvektstelt med solid konstruksjon, stramt innertelt, gode barduner og topp kvalitet.

Plass i teltet og detaljer

For en person har Niak et hav av plass. To personer er mulig, men det blir fort lite komfortabelt siden forteltet er lite og det bare er en åpning. I innerteltet kan jeg med mine 177 cm sitte oppreist på et tykt liggeunderlag uten å ta i taket. Liggelengden er også god for en person på 180-190 cm.

Arealet til forteltet er stort, og det er god plass til sekk og utstyr. Men forteltet skrår mye, slik at takhøyden blir lav i store deler. Konstruksjonen er også slik at det er langt å strekke seg etter glidelåsen for å åpne teltet, noe jeg ikke er like begeistret for. Lav takhøyde i forteltet gir også utfordringer med å koke inne, noe jeg beskriver lengre ned.

God plass til utstyr i forteltet.

I teltet er det to utstyrslommer på innerteltet. Disse er plassert slik at teltdøren kan puttes ned i den ene, mens den andre er plassert på veggen innerst i teltet. Plasseringen er sannsynligvis med tanke på at to personer skal ha hver sin lomme, samtidig som de ligger hver sin vei i teltet.

Jeg kunne godt tenkt meg at en av utstyrslommene var plassert rett innenfor glidelåsen til innerteltet. Det ville gjort det mulig å stikke hånden inn for å hente småting som kopp eller hodelykt, uten å måtte åpne hele døren og slippe inn mygg.

Ventilasjon

Niak har skjørteventilasjon. Det vil si at ventilasjonen er i form av at teltduken ikke går helt ned til bakken, med unntak av forteltet. Dette gjør at nederste del av innerteltet kan bli eksponert for nedbør, og bunnduken på teltet går derfor lengre opp langs siden av innerteltet.

Ventilasjon nederst langs teltduken har sine svake sider. Den ene en antydning til trekk langs gulvkanten ved lave temperaturer og litt vind. Dette er muligens en opplevd trekk, og ikke reell trekk, på grunn av kald duk som følge av kjølig temperatur ute.

Den andre utfordringen med skjørteventilasjon er vind som får tak under bunnen av innerteltet og løfter denne opp som en ballong. Et par ganger har jeg måtte plassere balast i form av utstyr langs kantene for at teltbunnen skulle holde seg nede. Det blir også litt trekk i forteltet når det blåser godt ute.

Skjørteventilasjon sparer litt vekt, og sørger for god luftsirkulasjon.

Bakdelen med skjørteventilasjon er at vinden kan komme under teltbunnen.

En ting jeg har sett flere beskrive er trekk i innerteltet på grunn av skjørteventilasjon og kun myggnetting i teltdøren. Dette har jeg ikke opplevd selv. At jeg ikke har merket dette kan muligens ha en sammenheng med plassering av teltet i forhold til vind, eller at det ikke er så stort som beskrevet. Jeg plasserer alltid teltet slik at vinden enten kommer fra fotenden eller litt skrått bakfra. En gang snudde vinden i løpet av natten og kom rett mot forteltet. Siden forteltet går helt ned til bakken merket jeg ikke trekk da heller.

Et kondensproblem

To morgener har jeg våknet opp med kondens på innsiden av innerteltet i fotenden. Siden det ikke var nedbør noen av nettene, så er det ikke gjennomslag av regn.

De to nettene jeg opplevde kondensen i teltet var vindstille og høy luftfuktighet. Ene natten var det tett tåke ute. Dette er forhold som gir kondens i alle telt, uansett hvor god ventilasjonen er.

Forhold der det vil bli kondens i alle telt.

Kondens i fotenden inne i innerteltet.

Min teori er at årsaken til kondensen er at fotenden på soveposen har kommet i kontakt med teltveggen. Siden jeg ikke har opplevd dette med telt der ytterduken går helt ned til bakken tror jeg det har en sammenheng med skjørteventilasjonen.

Regn og vind

En av de tingene jeg var mest spent på med teltet var hvordan det ville fungere i vind og regn. En kveld og natt på fjellet i Kvænangen fikk jeg svar på mine spørsmål. Plutselig mørknet skyene rundt meg, og jeg stupte inn i teltet. Like etter åpnet himmelen seg.

Når slike skyer kommer rasende over himmelen er det tid for å søke dekning.

Men regnet trommet mot teltduken la jeg merke til hvor lite lyd det var. Det suste i bardunene men var svært lite blafring. Med kuling og pøsregn ute krøp jeg like godt ned i soveposen og merket ikke mer til været.

Neste morgen var det ikke en dråpe fukt i innerteltet, og jeg bekymret meg ikke mer for hverken vind eller gjennomslag av regn.

Regnværsdagene viste imidlertid en annen svakhet med konstruksjonen. Om forteltet åpnes helt opp når det regner kan det dryppe på innerteltet. Det er to måter å løse dette på, som begge er tungvinte. Den ene er å ikke åpne helt og krype inn. Den andre er å stikke inn hånden og løsne hjørnet på innerteltet. Da blir det plass i forteltet til å ta av våte klær, før innerteltet åpnes.

Matlaging i teltet

På regnværsdager er det godt å kunne fyre opp brenneren i forteltet og lage mat inne. Den lave takhøyden i Niak gjør imidlertid dette til en utfordring. Selv med en lav gassbrenner blir det for lavt under taket til at jeg anser det som trygt å fyre opp i forteltet.

Dette har jeg løst på to ulike måter. Den første metoden jeg prøvde er velkjent for de som bruker Hilleberg Unna uten fortelt. Det er å løsne innerteltet i hjørnet og trekke det litt unna. Da blir det plass til matlaging på en noenlunde trygg måte.

Den metoden jeg etterhvert likte best var å plassere en flat stein i åpningen til innerteltet. Da kunne brenneren plasseres lenger inn, og takhøyden ble ikke noe problem.

Konklusjon

Hilleberg Niak er et solid lettvektstelt for bruk på barmark. Teltet har plass til to personer som ligger trangt, men er best egnet for en person som vil ha ett romslig telt. Det er ikke det letteste teltet på markedet, men er et godt kompromiss mellom vekt, smarte funksjoner og solid konstruksjon.

Etter en sesong liker jeg teltet til tross for enkelte svakheter. Så lenge jeg kan sitte oppreist inne, og stoler på at teltet ikke svikter en vindfull natt, kan jeg leve med lav takhøyde i forteltet og litt kondens om jeg ikke passer på.

Liker

God sittehøyde
Enkel oppsett og lett å plassere
Stabilt i vind
God ventilasjon

Liker ikke

Kondens på innerteltet ved høy luftfuktighet
Lavt fortelt
Regn på innerteltet når forteltet åpnes helt.

Her er et enkelt fisketips som kan være nyttig nå på våren. Et enkelt tips som sørger for at sene ikke sliter på første kast, og samtidig sparer deg noen kroner. Tipset er rett og slett å snu snøret på spolen, slik at den ubrukte enden er ytterst.

Under fiske så vil enden på sena som er ute i vannet mest bli slitt i kontakt med tang, steiner, fisk. I motsatt ende av snøret er sena beskyttet innerst mot spolen, og får bare se sollys de få gangene en skikkelig storfisk tømmer spolen.

Før fiskesesongen starter bruker jeg derfor å snu snøret. Da vil den nesten ubrukte enden av snøret være den som sørger for at fisken ikke slites vekk. Samtidig spare jeg noen kroner, og får slitt ut hele snøret.

Enkleste måten å snu snøret er ved å sveive den rett over på en ny spole. Det kan enten være en ekstra spole til snella som er i bruk, eller en snelle nummer to. Jeg har kjøpt ekstra spole til snellen, og bytter rett og slett spole når jeg snur snøret.

klar til å snu snøret

Fremgangsmåten da er å skru spolen av snella, og sette på den nye. Så klipper jeg av 5-10 meter av den slitte enden for å fjerne det som er mest slitt. Deretter knytter jeg sene på den nye spolen og sveiver over. Husk en liten tape bit, eller bit av monofilament innerst slik at multifilamentsnøret ikke sklir på spolen.

Har du ikke ekstra spole kan du ta av sena ved å legge den rundt en tom brusflaske eller lignende. Ok, dette er en litt tungvint metode, siden du må flytte den over på enda en tomflaske for å få riktig ende ytterst. Deretter er det bare å sveive sene tilbake til spolen, og du er klar for fisketur med snøre som takler storfisken.

Bonustips

Jeg bruker å kjøpe multifilament i ruller på 250 meter. Ikke hele rullen får plass på snella, så jeg sitter igjen med litt under 100 meter. Etter hvert som snøret blir slitt klipper jeg av 5 meter for å unngå at det ryker. Det betyr at etter å ha snudd snøret en gang, og fisket enda flere spreke sjøørreter, ørreter og røye begynner det å bli ledig plass på spolen. Da skjøter jeg snøret med resten på rullen, og fyller spolen på nytt. Uniknuten fungerer bra til dette.

Bruker du begge tipsene her. Først å snu snøret, og så å skjøte på resten fra rullen, er det nesten som om du bruker samme snøre tre ganger før du må i butikken igjen. Det sparer noen kroner.

Den siste uka har det ene vårtegnet etter det andre dukket opp i fjæresteinene. Med varmende vårsol blir det mer og mer liv for hver dag. Børstemakken svermer, tobisen går i store stimer, niser som jakter og fugleflokkene er tilbake. Og på fredag mellom 11 og 12 sitter første sjøørret på kroken.

I april skjer ting fort i naturen. Den ene dagen ligger nysnøen dyp, og så får sola overtaket. Med lyse kvelder våkner det også til liv ute i fjorden. De første vårtegnene i fjorden er flokker med fugler og niser som jakter rett utenfor marbakken. Det er de første gjestene til vårfesten.

Nysnø og vinterstemning sist helg

Vinter/vårsluken.

Noe er i ferd med å skje ute i fjorden.

Fiskesuppe til middag

Lenger inn mot land er det stimer med sil, tobis, som ligner på mørke skyer i vannet. Småfisken lokker også større fisk inn mot land. Det er bare å la sluken synke noen sekunder, og så er torsken til fiskesuppa sikret. Med en litt lettere sluk høyere i vannet sikres litt småsei som også skal i fiskesuppa.

Torsk og sei i fiskesuppa er godt det. Men det er sjøørreten vi alle venter på. Helst den velfødde ørreten som har holdt seg i fjorden hele vinteren. En dag på denne tiden trekker den inn i fjæresteinene på jakt etter sil og svermende børstemakk. Men selve hovedgjesten til vårfesten er også den siste som er på plass.

På fredag sitter årets første sjøørret

Isen ligger fortsatt på elva, og snøsmeltingen har ikke påvirket vannstanden enda. Så det er noen uker til den store utvandringen av sjøørret som har overvintret i elva. Men hvert år er det noen som står over å gyte, og holder seg i fjorden hele vinteren. Fisk som har matvett, og når det er dekket til vårgilde i fjæresteinene kommer de. Det er garantert.

Så for hver time stiger fiskefeberen og optimismen.

Et tydelig vårtegn ved fjorden.

Fugleflokkene er på plass.

Bifangst.

Skal jeg komme med en kvalifisert gjetning sier jeg at årets første sjøørret kaster seg over wobbleren/sluken en gang mellom 11 og 12 på fredags formiddag. Da stemmer alle faktorene på fredagsplassen. Etter en passe lav fjære har sjøen snudd og begynt å stige. En nise jager utenfor marbakken, og småfisken søker tilflukt inne på grunnere vann. Der jakter sjøørreten på småfisk, og rett foran nesen lander sluken.

Nå krysser jeg bare fingrene for at vi er effektive med å forberede leirskolesesongen i løpet av uka, slik at vi kan stå klare til å kaste ut kroken.

Sørpå har jeg en gammel nabo som lager egne wobblere. Som regel når jeg er hjemme på ferie går jeg meg på Frode der han står med fiskestanga. For noen år siden begynte han å lage wobblere, og har en gruppe på Facebook der han viser frem produksjonen. Og fangsten…

Etter å ha fulgt med på Facebook gruppen til flwobbleren (et passende navn når håndverkeren heter Frode Lothe) var jeg nysgjerrig. I sesongen dukket det opp bilder av laks med wobbleren i kjeften, og om vinteren tok nye mønster form. Til slutt lot jeg meg lure til å kjøpe et par. De kommer helt sikkert friste storlaksen i Målselva.

Etter en liten diskusjon med Frode om farger som fungerte i elva, og mye annet jeg egentlig ikke har greie på var vi enige. Jeg kjøpte to wobblere. Frode hintet om at han kanskje kom til å legge med et par ekstra.

Her om dagen dukket det opp et brev i postkassa. Ut ramlet 9 skinnende wobblere. Et par ekstra? Det er mulig Frode ikke helt hadde trua på mine fargevalg, så han ville gi meg litt bedre ods. Så jeg takket og bukket, og begynte å klø meg i hodet.

Å velge mellom to er enkelt. Det er bare å gi de en halvtime hver. Men 9? Hvilken skal få åpne sesongen i Målselva, og hvilken skal få prøve seg på sjøørreten de kommende ukene?

Reklame for venn: på Facebook gruppen til flwobbleren ser du flere bilder av håndlagede wobblere.

Hvilken wobbler ville du prøvd først etter sjøørreten?

Ett stikkord for sommeren 2018 er «villmarksliv i nord». På noen av turene blir det med en packraft i sekken. Men først må ryggsekkbåten prøves. Min første tur i en packraft.

På mandag kom det en packraft i posten. En Kipara Char 220 som er på utlån fra forhandler. Packraften skal testes på noen av sommerens turer. Etter sommeren kommer det en testrapport, før packraften sendes tilbake. Men før det er tid for langtur må ryggsekkbåten selvsagt prøves.

Packraft, spruttrekk, 4-delt padleåre, pakkpose og pumpepose.

Så jeg pakket ut packraften, puttet den i sekken og tok turen til en stille bukt nede ved fjorden.

De første padletakene

Etter å ha sett noen videoer på nett, var det en enkel sak å gjøre packraften klar for sjøsetting. Først pumpe den opp med pumpeposen, så noen ekstra innblåsninger, og til slutt noen innblåsinger for å fylle sete og ryggpute. Drøyt 10 minutter tok det før jeg var klar for padletur.

Førsteinntrykket da jeg satte meg i båten var at den var overaskende solid. Riktignok ikke en isbryter, men betydelig mer solid enn «eggeskall» beskrivelsene jeg har hørt. Så det var bare å stikke padleåra i vannet og finne ut hvordan den oppførte seg.

Stabil og manøvrerbar er to stikkord som beskriver det å padle packraft. Siden du sitter i bunn, og den er relativt brei sammenlignet med en kajakk virker den umiddelbar stabil. Det skulle heller ikke mange padletak til for å konstatere at den er lett å manøvrere. Packraften minnet litt om en elvekajakk. Lett å svinge, og en ikke helt snorrett kurs fremover.

Klar for prøvetur

De første padletakene.

Passe fornøyd over å prøve noe nytt.

Med litt fart på båten gikk det greit fremover, og jeg antar det blir mindre vingling med litt vekt foran.

En liten video

Jeg tok like godt med kamera på prøveturen og klipte sammen en liten videosnutt. Nyttig for min egen del for å se litt på hvordan padleteknikken må justeres. Gir kanskje et lite inntrykk av prøveturen, og hvordan packraften oppfører seg på vannet. Ikke heng deg opp i at jeg har padleåren opp ned…

Etter turen

Førsteinntrykket viste at det er behov for litt justering av åreføringen. Siden du sitter lavt og packraften er relativt brei må åren løftes mer enn i kajakk for ikke å subbe i båten. Det må nok et par turer til før teknikken sitter skikkelig. Siden åren løftes relativt høyt blir det også en del drypping ned i båten, så spruttrekket blir med på neste tur.

Nå er det bare å vente på at isen skal gå på elvene og på fjellet, slik at packraften kan prøves i sitt rette element. Før det blir det noen flere turer ved fjorden, og for å gjøre det enda enklere å komme på vannet har jeg skaffet en liten elektrisk luftpumpe (typen for å blåse opp sovemadrasser).

De siste ukene har jeg begynt å tvile på egne fiskeferdigheter. Selvsagt kunne jeg skylde på at det var for tidlig, for kaldt, is på elva, og alt det der. Men likevel satte tvilen seg. Kan jeg egentlig å fiske sjøørret?

For en drøy uke siden nesten garanterte jeg at en glupsk sjøørret ville kaste seg over sluken på fredag formiddag. Alle tegnene tydet på det. Så kom fredagen med regn og 2-3 grader i lufta. Selvsagt prøvde jeg. Time etter time.

Og alt som lot seg lure var småsei og et par torsk. Småsei etter småsei.

Slikt er til å bli deprimert av for en overivrig fisker etter en lang vinter. Så på lørdagen brukte jeg heller tiden til å tørke klær og bytte kroker på gamle sluker før jeg forsøkte på nytt på søndagen. Mer småsei.

Gråvær på fiskeplassen

Leirskolesesongen er i gang, så det ble ikke tur hverken mandag eller tirsdag. Men leirskolesesong betyr også at det er sesong for en onsdagstur ned til fjorden, og da vet jeg akkurat hvor.

En liten matbit etter at vi var ferdig for dagen satt jeg i bilen. En rød og svart atomsild var snart på svøm ute i fjorden. Det ble ikke fisk på første kastet. Hverken torsk, sei eller noe annet. Så etter noen flere kast var det motstand.

Snart lå en passe feit og passe stor sjøørret på land. Fem dager på overtid, men hvem bryr seg om det når første fisk er sikret?

Dagens porsjonsfisk.

Ikke vanskelig å se hva som lokker sjøørreten inn i fjorden på denne tiden av året.

Lekker feit vinterørret.

Uten vekt gjettet jeg 0,7 kilo på den 42-43 cm lange fisken. Knall rød i kjøttet, og akkurat det jeg trengte til middagen i morgen.

Kanskje kan jeg litt om å fiske sjøørret likevel, eller kanskje det bare var flaks. Den neste måneden får gi svaret, for nå er sesongen i gang!

Den siste uka har sjøørretfisket vært treigt. Usigelig treigt. Time etter time uten å se et eneste vak. Så da passer det å avsløre hemmeligheten bak å få mye fisk.

Ok. Det er ingen stor hemmelighet jeg skal avsløre. Den er veldig enkel. Bomturer.

Fisken biter når kroken er i vannet, og har du en krok i vannet ofte, så blir det mye fangst. For den som har velutviklet fiskefeber vil det si å være ute med fiskestanga oftere enn vi vil innrømme. Ikke alltid er fisken bitevillig, noen ganger er vi på feil sted til feil tid, og andre ganger stemmer alt.

En liten snutt fra mandagsturen:

Fortsatt vinter i fjellet, og smeltevann i fjorden.

Greit å være rustet for ulike forhold.

Selvsagt tror jeg hver gang jeg finner fem fiskestanga at i dag stemmer alt. Minnet om hylende snellebrems er for sterkt til at jeg aksepterer blikkstille vann uten et eneste vak. Sluk, wobbler og flue blir prøvd. I time etter time.

Selvsagt burde jeg ikke skrive om bomturene. Det blir nok turer med fangst til at jeg kan late som om det alltid blir fisk. Men slik er ikke virkeligheten. Den siste uka har det blitt 5 turer i tre forskjellige fjorder, uten en eneste matfisk. Jeg mistet et par fine, og slapp uten en liten tass under minstemålet. Ikke det mest spennende resultatet å skrive om.

Likevel har timene ved fjorden sin sjarm. Når fisken uteblir blir det mer tur og mindre fisking. Kaffekoking og å kjenne sola endelig varmer.

Ikke så mye som et lite vak å se.

Middagspause.

Kveld ved fjorden.

Men, det er tross alt sprek sjøørret på kroken jeg drømmer om, så i morgen. I morgen. Da vaker det bitevillig fisk. Det er jeg helt sikker på…

I vår har jeg en Solo Stove Titan vedbrenner til test. Kan en vedbrenner erstatte gassbrenneren i sekken? Her er noen tanker etter å ha hatt vedbrenneren med på tur i et par uker.

I teorien er det mulig å spare noen gram på en ukestur med vedbrenneren sammenlignet med gassbrenner på tur. Brenneren jeg har er en Solo Stove Titan, sammen med en Solo Stove Pot 1,8 l gryte. Totalt veier brenner og gryte 880 gram. Til sammenligning Optimus Vega gassbrenner, Titankjele og stor gassboks som jeg normal bruker på en 5 dagers tur veie 1030 gram. Det vil si 150 gram spart på 5 dager. På lengre turer er det behov for 2 gassbokser, så da blir det enda mer vekt å spare.

Totalvekt for Solo Stove Titan med gryte er 880 gram.

Vektreduksjonen er imidlertid i teorien enda. Senere i sommer vil jeg finne ut om jeg er villig til å bytte ut enkelheten med en gassbrenner med sjarmen til en vedbrenner. Det er for eksempel ikke mulig å fyre med ved inne i teltet, så jeg må ut av soveposen for å koke kaffe om morgenen.

Første turer med vedbrenner

Første turen med Solo Stove Titan ble en tur ned i gapahuken for å koke litt vann, mens jeg prøvde brenneren. Med tørr ved gikk det overaskende raskt å koke opp 0,6 liter vann. Fra jeg begynte å legge i ved, til vannet kokte tok det litt over 10 minutter. Selve koketiden med full fyr på brenneren ble i underkant av 5 minutter. Det må sies å være godkjent.

Brenner og gryte står stabilt under bruk.

Enkel mating av ved mens kjelen står på brenneren.

Totalt tok det rundt 20-25 minutter å samle noen tørre greiner, koke vann og å vente på at brenneren kjølte seg ned. Det vil fungere til en lang lunsjpause på fjellet.

Neste tur overbeviste ikke brenneren like mye. Da var det en del vind og litt fuktig ved etter noen regndråper tidligere på dagen. Brenneren likte ikke vind for å si det slik, så tok over en halv time fra jeg fyrte opp til det var kaffe i koppen.

Vedbrenner eller gassbrenner

Mens jeg har vært på tur har jeg hatt både gassbrenner og Solo Stove brenneren i sekken. For en rask kaffekopp har jeg som regel valgt gassbrenneren. På tørre dager med lite aktivitet på fisken har jeg funnet frem vedbrenneren. Da har det blitt en god og lang pause med sprakende flammer.

Konklusjonen så langt er at Solo Stove Titan fungerer akkurat slik den skal. Den er enkel i bruk, og effektiv med tørr ved. Med fuktig ved eller i vind overbeviser den ikke like mye. Da er det enklere med gassbrenner og vindskjerm.

Middagspause ved fjorden.

Med litt ekstra ved i brenneren er det mulig å grille på minibålet.

Fortsatt er jeg ikke sikker på om jeg velger den sjarmerende tungvinte vedbrenneren, eller gassbrenner på de fleste turene i sommer. Så langt holder jeg Optimus Vega som førstevalget på fjellet, og vedbrenner som et godt alternativ på rolige dager under tregrensa..

Vedbrenneren jeg har til test er en Solo Stove Titan kombinert med en 0,8l Solo Stove Pot. Brenneren er levert av Gadgy.no. En full test vil bli publisert i løpet av sommeren.

I helga pakket jeg packraften i sekken og kjørte innover til Rostadalen. Kanskje var det litt isfritt rennende vann i enten Fjellfroskelva eller Rostaelva, slik at jeg fikk padlet litt. Isen er imidlertid seig i år, så jeg var ikke sikker.

Turen gikk først til Fjellfroskelva. Der bruker det å være isfritt ganske tidlig. Bilen ble parkert, og med sekken på ryggen gikk jeg oppover langs elva. Jeg trengte imidlertid ikke gå langt før jeg snudde. Selv om elva og lombolaen var åpen på midten lå det is langs land. Det ville bli særdeles vanskelig å komme seg på land om det skulle være nødvendig.

Neste forsøk var ved Rostaelva. Der satte jeg fra meg bilen ved veien og gikk ned til elva. På det lille strekket jeg så lå det litt is langs land, men ikke mer enn at det burde være greit å komme seg opp.

Så med sekken på ryggen gikk jeg inn til utoset av Rostavannet og pumpet opp båten. Fra uoset var forholdene fine med rolig elv og lite is i starten. Endelig tur.

Så var det å få festet sekken …

Rostavannet – Isfritt ved utoset.

Endelig rolig rennende vann

Å få festet sekken ble en liten utfordring. Selvsagt hadde jeg glemt å tenke på reimer for slikt. Reima jeg har rundt packraften når den ligger i sekken gikk akkurat på ene siden, og for å få festet sekken på andre siden måtte jeg ty til buksebeltet.

Turen ned elva ble relativt kort. Etter knappe 500 meter kom jeg rundt en sving, bare for å oppdage at isen stengte hele elva. Ikke lange biten, men nok til at jeg måtte padle litt tilbake for å komme på land og bære rundt. Heldigvis er båten lett, så ikke lenge etter kunne jeg padle rundt neste sving for å bli stoppet av isen der.

Nytt forsøk

Stoppet av isen.

Det var rett og slett to dager for tidlig til å padle turen. Men 500 meter sammenhengende padling er bedre enn ingenting. Så fornøyd kunne jeg pakke sammen, og noterte samtidig bak øret at neste gang må jeg huske reimer til sekken (de ligger i posen nå).

Tradisjonen tro pakkes fiskestangen på sekken, og kursen settes mot Dividalen når kalenderen viser mai. Så også i år blir det noen førerapporter fra Indre Troms mens jeg leter etter isfritt vann å prøve fiskelykken i.

Årets første tur med fiskestang på sekken ble søndag 13. mai. Etter en varm uke hadde jeg tro på å finne en åpen råk nederst i dalen. I det jeg passerte Råvann så jeg at det lå litt is på halve vannet. Sist helg var hele vannet dekt, så optimismen steg.

Jeg fant isfritt vann til slutt, og årets første ørret tok på andre kastet.

Dødesvatnet

I år startet jeg i høyden og kjørte helt opp til Dødesvatnet. Godt med vann i bekker, men ikke fult så mye vann i Dødesvatnet. Der var det nedtappet, så det nesten bare var en liten pytt nederst i et stort hull. Is på vannet, og lite snø å se i fjellet for å være så tidlig. Riktignok litt mer snø på vestsiden av dalen, men ikke lenge til fjellskoene igjen kan få seg en tur inne på fjellet.

Full vårløsning på veien opp til Dødesvatnet.

Dødesfjellet. Snart snøfritt i fjellet.

Lite vann i Dødesvatnet.

Brennskogtjønna

På vei ned fra Dødesvatnet stoppet jeg ved Brennskogtjønna. Der lå det kun en gråsvart issørpe. Kun langs ene siden lignet det på is, mens resten av vannet var dekt av et lag med pjolteris. Jeg prøvde å kaste en liten stein ut på isne, og den forsvant rett gjennom uten motstand.

Trolig har vinden på fredag/lørdag fått isen til å gå fullstendig i oppløsning, slik at det nå bare skal et lite vindpust til for å fjerne resten.

Brennskogtjønna

Knust is ga lite motstand for en stein. Det betyr at det bare er snakk om timer eller dager før det er isfritt.

Veslevatnet

Etter stoppen ved Brennskogtjønna var jeg ganske så optimistisk for Veslevatnet. Der ble jeg møtt av et vann som var 2/3 isfritt. Etter en rusletur i området, ble stanga montert, og en 12 grams spesial i kobber/rød ble som vanlig valgt for årets første kast.

På andre kast ble det motstand, og snart lå en liten ørret på 300-400 gram på land. Flott steikefisk.

Siden jeg begynte å bli sulten, og det var tid for middag fant jeg frem steikepanna og la på ørreten. Endelig kunne jeg legge ryggen inntil en stor stein mens jeg satt i sola og så ørreten krølle seg i panna. En bedre start med fiskestanga i Dividalen er ikke mulig.

Veslevatnet.

Første kast.

Knall rød og klar for middag.

Krøllfersk ørret krydret med sitronpepper.

Skitt fiske om du vil ut med fiskestanga i 17. mai uka!

Med vårløsning og sommerlige temperaturer i fjellet mente Cato det var en god ide med litt isfiske på vårisen. Røya under isen på Garasjavri lokket. Jeg var ikke like sikker på føret, men det fristet å legge seg ned på en barflekk. Så atter en gang pakket vi sekken for en isfisketur.

Med 23 grader i dalen var det varmt i bakkene opp langs Kvernbekken. Med truger på sekken i tilfelle mye snø, kjentes vekten godt på ryggen. Likevel var det godt å endelig gå på beina langs en tørr sti mens en flomstor bekk suste i bakgrunnen.

Opp skogen.

Vår på fjellet.

Med truger på sekken.

Flomstore bekker over skoggrensa

Over skoggrensen møtte vi på de første snøflekkene. Råtten snø. Bare noen få steder hadde snøen nok hold til at vi ikke tråkket gjennom – tre skitt oppå snøen, og så uten forvarsel stod vi med snø til lårene. Men det var langt mellom snøflekkene, så det var likevel lettere å gå på beina enn med truger.

Etter å ha tråkket gjennom snøen et utall ganger i kortbukse passet jeg på å ta på bukse i neste kaffepause. Videre rant det små bekker over alt, og var vi uheldige rant det en liten bekk under snøen akkurat der vi tråkket gjennom.

Råtten snø.

Greit med langbukse over snøflekkene.

Garasjavri

I det jeg tråkke gjennom snøsørpa og stod med smeltevann til knærne for sikkert 20 gang, kunne Cato høre noen velvalgte ord bak seg. «F***! Hvem i H*** var det som mente dette var en god ide? Å bytte ut 23 grader i dalen med snøsmelting i fjellet». Cato bare humret, og gikk raskere. Han så sikkert allerede for seg den første røya komme opp av et hull i isen.

Kveld ved Garasjavri

Etter 4-5 timer langs barflekker og over råtten snø var vi fremme. Isen hadde flåtna, og rundt vannet var det rikelig med barflekker for å sette opp teltet. Det gjorde godt å få på tørre sokker og få tilbake varmen i tærne. Et par sokker ble puttet på beina før skoen kom på og det var tid for å se om fisken var bitevillig.

Etter en liten halvtime uten å ha sett fisk fikk vi opp teltet. Brenneren ble fyrt opp og snart kulle vi ligge mette og fornøyde på liggeunderlaget i kveldssola. Rundt oss hørte vi rypene rape, og med litt kald drikke nøt vi turlivet.

Cato var raskt ute på isen.

Fortsatt var det en god halvmeter is på vannet.

Luksusbolig på fjellet.

Rypene ble aktive på kvelden.

Grytidlig morgen

Klokka halv fem begynte Cato å røre seg i soveposen, og stod snart utenfor teltet. Det var tydeligvis morgen og morgenbett. Halv fem! «Kaffe», mumlet jeg i halvsøvne, før jeg lurte på hva som foregikk. Å stå opp halv fem?

Cato hadde tydeligvis bestemt seg, og ikke lenge etter hørte jeg brenneren bli fyrt opp. «Du sa jo kaffe», hørte jeg som forklaring. Dagen hadde tydeligvis startet, så jeg tok med liggeunderlaget ut.

Etter en kaffekopp var det igjen tid for en tur på isen. Samtidig kom det også to fra samebyen ved cievccajavri for å prøve fisket. Det ble en skikkelig trivelig prat med svenskesamene før en krok med maggot ble sluppet ned i hullet.

Et sted nede ved bunnen kjente jeg noe som smakte på maggotten. Men fisken lot seg ikke lure. I neste hull derimot var fisken med på leken, og brått kom en røye på 2 hg opp hullet. Neste var knapt 1 hg, så den ble sluppet tilbake.

Morgenstund

Cato mener tydeligvis det er morgen.

Morgenbettet slo omsider til.

Før vi gikk på land for å lage frokost lot jeg snøret stå ute. Det kunne jo hende at en røye svømte forbi og lot seg lure.

Frokoststund og retur

Som vanlig på tur disket Cato opp med egg og bacon til frokost. En solid porsjon, som innbyr til en liten frokostblund etter maten. Så mens Cato lukket øynene lurte jeg meg inn i teltet og krøp ned i soveposen. Klokka var tross alt ikke passert 8 enda.

Et par timer senere ble jeg vekket. Cato hadde vært en ny tur på isen, og hadde tatt opp en ny røye på 2 hg på snøret jeg lo stå ute. Siden det var han som røktet ståsnøret mens jeg sov, ble det dermed en fisk på hver av oss.

Turkokken disker opp med Egg og bacon.

Frokoststund.

Turens fangst. En på hver.

Første vad på returen.

Siste flomstore bekk vades.

Mer fiske ble det ikke, og etter lunsj pakket vi sammen og startet på turen tilbake. Denne gangen ble ruta lagt høyt i terrenget for å unngå de våteste snøflekkene. Så fikk vi heller vade bekken/elva når vi kom lavere i terrenget.

En liten filmsnutt fra turen:

På mandagen tok jeg som vanlig en tur ned til fjorden etter arbeid. Det gikk ikke mange kast før en liten sjøørret tok sluken. Noen kast senere tok en liten sei kroken, og jeg sveivet raskt inn. Så ble det bråstopp.

Siden seien søker ned tenkte jeg at den hadde satt seg fast i litt tang. Så jeg strammet snellebremsen og skulle dra den løs. Så skjedde dette…

Snøret begynte å gå ut og ned i vannet. Med stram skrikende snellebrems tok jeg godt tak i stanga og begynte å løfte fisken inn. Sakte men sikkert kom en tung seig fisk nærmere land.

Omsider fikk jeg sett hva som var i andre enden av snøret. En torsk i 10-kilos klassen rullet i overflaten med seien som var på kroken så vidt synlig i gapet. Den hadde rett og slett latt seg friste av et enkelt måltid, og skjønte vel lite når seien viste seg å være overaskende lite samarbeidsvillig.

Med stram snøre manøvrerte jeg torsken gjennom tangbeltet og var nesten klar til å løfte den på land. Det ble for mye for slukhempen. Torsken ble for tung for en #10 hempe, som rettet seg helt ut og jeg så torsken ligge fortumlet 2 meter fra land.

Motstand i snøret (bilde fra videofil).

Et lite glimt av torsken under snella (bilde fra videofil).

Like etter fikk jeg enda en sei. Denne hadde bitt og skrapemerker langs siden etter at noen hadde smakt på den. (bilde fra videofil).

I sjokket over at hempa røyk kastet jeg stanga fra meg og hoppet etter fisken. Det var tross alt min siste 25 g atomsild i hvit og rød. Med vann til knærne fikk jeg akkurat tak i halen da torsken skjønte den var fri. Med et kraftig slag med sporen sprutet den vann i trynet på meg og forsvant ut på dypet.

Noen mandager er lettere å huske enn andre…

I dag skal jeg ikke fiske. I dag skal jeg ikke fiske. Det var det jeg sa til meg selv da jeg gikk fra jobb på onsdag. Det hadde blitt mange turer med fiskestanga i det siste, og jeg burde vaske kopper. En time senere stod jeg selvsagt med fiskestanga i hånda. Igjen.

Det har blitt mange turer etter sjøørreten de siste ukene. Slik er det hvert år når stor sjøørret er bitevillig. En rask matbit etter jobb, og så står jeg nede ved fjorden. Neste morgen kjenner jeg at «jammen hadde det vært godt med en fridag», så jeg lover å ikke dra på tur den kvelden.

Men å ta fri er ikke så lett når fiskefeberen har tatt overhånd. Et par minutter etter at jeg setter meg i sofaen slår rastløsheten inn, og før jeg får tenkt meg om står jeg nede ved fjorden. Slik var det også denne onsdagen.

Atomsilda 25g har fått litt oppfriskning.

Turen gikk til en av godplassene. Sluken ble kastet ut i motvinden, og ikke lenge etter hugg det til i snøret. Et grovt rykk i stanga, som fikk pulsen til å skyte i været.

Snellebremsen begynte å synge, i det en sjøørret startet på det første utraset. Så ett til. Etterhvert fikk jeg manøvrert fisken i håven. En blank og passe feit sjøørret på 2 kilo. Det passet bra, for Cato hadde bestilt en sjøørret på 2 kilo.

To kast senere var neste fisk på. Etter noen minutter viste det seg at denne var i 2 kilos klassen. 1,9 for å være nøyaktig. Det samme gjentok seg på omtrent annethvert kast.

Fisk i håven.

Kveldens første på land. 2 kilo.

Ikke vanskelig å få sjøørretfeber i Troms. 1,9 og 2 kg.

Det var tid for å vise måtehold, og slippe ut fisk. Noe som ikke var lett, for sjøørreten var glupsk og omtrent inhalerte sluken. Dermed ble det en kort tur. Med fire blanke sjøørreter på land var kvoten full.

En helt vanlig onsdag. En onsdag jeg absolutt ikke skulle fiske etter jobb. Så på torsdagen lovet jeg meg selv enda en gang at jeg ikke skulle fiske. Men det er en annen historie…

Det er ikke mange ukene til sommerferie og årets første langtur på fjellet. Da skal packraften være med på tur gjennom Rohkunborri nasjonalpark. Så 25. mai tok jeg med packraften til småvatna ved Dødesvatnet for å trene på å fiske fra båten.

Våren er tidlig ute i fjellet i Indre Troms i år. I høyden er det fortsatt is på vannene, og snø i fjellet. Under skoggrensen var det isfritt allerede rundt 17. mai. Så både fluestang og slukstang fikk bli med til Langkjostjønna 25 mai.

Det er sjeldent det blir fangst i småvatna i Dødesskogen. Området er mye besøkt, og fisken er dertil vanskelig å lure. Så noen fangst å skrive hjem om kan jeg ikke skryte av. Det ble heller ikke så mye fiske, for tiden ble mest brukt til å ligge i lyngen og padle rundt i packraften.

Å fiske fra en packraft viste seg å være overaskende lett. Håven ble festet i et av festepunktene i baugen, stanga tredd gjennom reima når jeg ikke brukte den og padleåra sikret med en dødmannssnor fra Biltema. Siden jeg ikke hadde med sekk ute på vannet ble slukboks og flueboks plassert under låret i bunn av packraften. Alt i alt fungerte det svært bra å fiske fra båten.

Langkjostjønna.

Noen har tydeligvis sett for mange bushcraft videoer på Youtube… Skulle tro det var nok plast i naturen, så hvorfor ikke ta med tauene tilbake og rydde opp etter seg?

Lite tjønn.

Middagspause før packraften settes på vannet.

Noen flere treningsturer nå, og så er det bare å vente på ferien. Da blir det lengre turer. Første tur jeg har planer om er en langtur fra Altevatnet og gjennom Rohkunborri nasjonalpark med packraft. Returen har jeg ikke tenkt så mye på enda, men muligens blir det innom noen gode vann i Øvre Dividal nasjonalpark på nordsiden av Altevatnet.

* annonse *

De siste forberedelsene til sommerens lange fjellturer er godt i gang. Så med en regnværssøndag og vennefest hos XXL tenkte jeg å benytte anledningen til å skaffe ny snelle og litt tilbehør til fisketurene.

I sommer blir det flere gode turer. En fellesnevner for de første turene er «villmarksliv i nord». Det blir turer med telt, packraft og fiskestang i flere nasjonalparker og områder med stor ørret og røye. For fiske tar jeg med to stenger og sneller.

Siden Shimano Stradic 2500 FK HG snella jeg bruker til sjøørret begynner å lage litt ulyder trengte jeg en ny snelle i samme størrelse for bruk på fjellet og som kan være reserve til sjøørret.

Hvordan velge snelle til ørretfiske

Siden XXL har vennefest med 25 % i helga benyttet jeg muligheten. Siden jeg kjenner Shimano best stod valget mellom Nasci, Ultegra og Stradic CI4+.

Nok en ørret berget på land med Shimano Ultegra 1000 FB

Shimano Nasci: Snella jeg vil anbefale for den som vil ha en god snelle til en svært snill pris.
Shimano Ultegra: Jeg har en Ultegra 1000, og det er snella jeg vil anbefale til de aller fleste. En svært god og pålitelig snelle for den som fisker en del.
Stradic CI4+: En lett og svært god snelle. For den som fisker mye og gjerne fisker lenge om gangen er Stradic det beste valget. Når den er på tilbud er Stradic CI4+ er svært godt kjøp.

Størrelse: Mine valg når det kommer til størrelse på snella er 1000 til lett fiske og 2500 til alround fiske. Det vil si 1000 på en stang med kastevekter mellom 2-15 gram og 2500 på en stang med kastevekt mellom 7-30 gram.

Om de ikke er utsolgt før jeg rekker å bestemme meg, så ender det nok med en Nasci 2500 FB eller Ultegra 2500 FB som snelle på fjellet i år, og som reserve om Stradic snella skulle ta kvelden før sjøørretsesongen er over. Det gir jo muligheten for å bruke snellene over litt tid og se hvor godt den holder sammenlignet med Stradic snella.

PS: XXL har vennefest 3-5 juni på nett med 25 % på det aller meste. For å få rabatten må du ha kundekonto og være registrert for nyhetsbrev.