På tirsdagsturen tok jeg med meg videokameraet på en topptur på Kvannfjellet (980 moh) i Fræna. Det ble det en liten Vlogg av.

Kvannfjellet er, sammen med Urfjellet, det mest besøkte toppturfjellet i Fræna. Så det er sjeldent behov for å tråkke eget spor opp på fjellet. Likevel er det som regel mulig å finne områder som ikke er oppkjørt over skoggrensen.

Turen er en lett topptur, med ca. 850 meter stigning. I normalnedkjøringen er det ikke skredterreng under vanlige forhold, og det meste er 20-25 grader eller slakere. Med andre ord ett lett fjell som inviterer til lange svinger i nedkjøringen.

På dagens tur var det noe fokksnø over tregrensen, og mye oppkjørt lenger ned. I starten var det litt vind, men rett før toppen ble det vindstille og nydelige forhold for en skitur.

Den nye fiskestanga har stått uprøvd siden jeg hentet den på mandagen. Slik kunne det ikke fortsette, så i dag var det på med noen lag ullundertøy og ut på tur.

En ting med å prøve en ny stang er jo at den helst må prøves med fisk på kroken. Så jeg fant veien til en plass der det skal mye til for at ikke en lyr lar seg lure. Ikke lenge etter at stanga var montert gikk første kast med en 40 grams stingsild. Ikke lenge etter var det fisk på, som selvsagt slapp rett før land.

Stanga er oppgitt med slukvekt på 21-56 gram. Fra sjøørretstanga visste jeg at noen gram over det stanga er oppgitt til fungerer fint, bare en ikke drar på med alt en har av kraft. Så jeg prøvde med en 60 grams stingsild. Det endte med to lyrer på noen kilo før jeg pakket sammen.

Speedmaster DX 270H 21-56 stanga jeg har kjøpt skuffet ikke. Sammen med en 5000 snelle er det en kombinasjon som passer bra for bruken jeg har tenkt: Å kaste sluker på 40-60 gram i håp om å dra på land litt god matfisk.

Stanga og snelle er lett og behagelig å fiske med. Aksjonen er rask slik at det er enkelt å gi liv til sluken. Som på CX stanga jeg bruker til sjøørret blir den litt for stiv for sluker ned mot oppgitt slukvekt, men klarer godt litt over det som er oppgitt. Det vil si at for sluker på 25 gram får en ikke spent opp stanga skikkelig. Sluker på 40 gram er midt i godsonen for stanga, og med sluker på 60 gram kan en fortsatt legge mye kraft i kastet uten at stanga kjennes for myk.

Det skal bli artig å ta den i bruk for alvor til våren i Troms.

På skitur oppe i åsen i dag kom jeg over et flott sted å fyre opp et lite bål. En stor furu, utsikt, og mye tørr ved. Det var noe kjent med furua og plassen.

Dagens skitur var av den enkle sorten. Ut bak huset og så oppover i åsen langs en gjengrodd skogsvei. Skogsveien fulgte jeg til den sluttet på en liten myr der det er god utsikt. På vei oppover så jeg noen store furutrær stå fremme på en kant.

«Hmm, kokte jeg ikke kaffe der oppe en gang?», tenkte jeg. Så oppe på myra bestemte jeg meg for å gå tilbake til furutrærne i stedet for å fortsette opp på toppen av Røsetåsen.

Det var spesielt en stor gammel furu jeg kjente igjen. Jeg var sikker på at jeg hadde et gammelt bilde av at jeg satt med ryggen mot furu og bålet foran meg. Også i dag fyrte jeg opp et lite bål og satte meg ned med ryggen mot furua.

Da jeg kom hjem kikket jeg gjennom gamle bilder og fant den samme furua. Jeg tror bildet er fra midten av 90-tallet. Etter snøflekkene å dømme enten i mars eller april. Trolig er bildet tatt 3-4 måneder før jeg reiste på opptak til befalsskolen for Kavaleriet.

Det har gått en del år siden jeg satt der sist. Opptaket på befalsskolen gikk bra, og jeg jobbet noen år som befal i oppklaringsavdelinger på Rena og Setermoen. Det har blitt mange dager og netter ute på tur, og skjegget har blitt gråere. Men fortsatt er det like avslappende å kikke inn i bålflammene.

Noe forandrer seg aldri.  

Søndagsturen gikk til Freneidet. Et område med åpne myrer og fin furuskog som inviterer til en skitur med innlagt bålpause.

På Freneidet, mellom Fræna og Eide (kommunene slår seg snart sammen til Hustadvika kommune), er det et flott turterreng der det sjeldent er folk å se. På Fræna siden av kommunegrensa er det som regel brøytet på snuplassen. Derfra er det bare å ta på skiene og gå i retning Sandnestindane. Så snart elva/bekken er krysset merkes lyden fra veien lite.

Etter å ha passert bekken fulgte jeg skogkanten noen kilometer til jeg fant et fristende sted å sette meg ned. Bålplassen ble gravd ned til bakken, svartkjelen hengt over flammene og ryggen plassert mot en furu.

Sist helg så jeg noen bilder fra isfiske på fjordisen ved Kleive. Frode hadde vært på isen, og fangst hadde det blitt. Isfiske på sjøen hadde jeg aldri prøvd, så da var planen for uka klar.

Det skulle gå noen dager før jeg kom meg ut på isen. En trøblete nakke – kink eller noe slikt – satte på en brems. Men jeg fant frem utstyr for fiske på sjøen for å være klar så snart nakken var litt bedre. På fredagen ble det tur.

Med fiskeutstyr, varme klær, øks og en god stol i pulken var det endelig tid for en tur på isen. Med et tynt lag snø på isen var det enkelt å finne frem til de gamle hullene. På hvit snø er det vanskelig å holde hemmelig hvor det er gjort opp fisk…

Øksa var med for å hugge opp et par av de gamle hullene, og så var det bare å finne frem fiskeutstyret og stolen. I boksen var det med både agnsnøre og pilk. Jeg satset på at det skulle la seg gjøre å få ett eller annet på pilk som kunne brukes som agn. Det skulle vise seg å ikke være så lett.

Etter en time uten antydning til liv i fjorden begynte østavinden å bli merkbart kald. Så jeg sjekket på nett når det var flo og fjære (noe jeg selvsagt burde gjort før turen). Det var full fjære akkurat da jeg jeg sjekket. Det vil si jeg startet å fiske en time før full fjære. Kanskje det var forklaringen på manglende liv i sjøen?

Tradisjonelt heter det seg i området at fisket i sjøen er best på stigende sjø. Fra noen timer etter full fjære og frem mot full flo. Så kanskje jeg bare var på rett sted til feil tid. Enten det eller så var ikke pilk en god løsning for å skaffe agnfisk den dagen.

Det ble ikke noe fisk den neste timen heller. Likevel var det som vanlig artig å prøve noe nytt. Kanskje blir det flere turer også om isen ligger en stund til. Da satser jeg på medbragt agn i stedet for bare pilk. Et par hull med en snik i hvert hull, og et hull for å pilke bør øke sannsynligheten for fangst betraktelig.

For litt siden spurte Anders om vi skulle ta en vintertur i februar. Jeg var ikke vanskelig å be, så det var bare å avtale et passende tidspunkt og sted. Etter litt diskusjon frem og tilbake stod vi turklare med hver vår pulk på Dovrefjell.

Mens vi planla var det mange områder som var oppe til diskusjon. Vi bestemte oss nesten for Hamsetjønnin nord for Strynefjellsveien. Men som alltid med vinterturer er det et spørsmål om været, så da det nærmet seg turtid endret vi plan. Langtidsvarslet viste mildvær og nedbør, men litt bedre forhold øst for Hjerkin. Så vi kikket på kartet og kom frem til at Hemtjønna fra Grønbakken var en passende tur. En mil inn på fjellet, Litt isfiske og ellers teltliv.

Da vi omsider stod klare til start i nærheten av Grønbakken var sola i ferd med å gå ned. Det gjorde ikke så mye siden månen allerede var oppe og sørget for et greit gå-lys oppover fjellet.

Snøforholdene bar preg av noen milde dager med litt vind i høyfjellet. I starten måtte vi snirkle oss mellom barflekkene, og etterhvert gikk det over til glasert knekkebrødskare over litt løsere snø. Av og til bar skaren. Av og til nesten. Og av og til ikke.

For ikke å gjøre en noe slitsom tur opp i høyden lengre enn nødvendig kan jeg nøye meg med å si at det tok 5 timer å gå 10 kilometer. Til sammenligning tok det to timer på returen.

Etter fem timer i månelys fikk vi satt opp hvert vårt telt på et egnet sted, og det tok ikke mange minuttene før det ble saget tømmer i begge teltene.

Isfiske på Hemtjønna

Neste morgen var det litt snø i luften og en liten trekk fra nord. Litt flatt lys, men likevel en fin dag på fjellet for litt isfiske. Men vi hadde ikke hastverk med å komme oss ut på isen, så multifuelen(e) fikk varme teltet mens den ene kaffekoppen etter den andre ble tømt.

Etterhvert ga den lille snøbygen seg og vi pakket med oss utstyret for litt isfiske. En rekke med hull ble boret på Hemtjønna, og kroken sluppet ned i mørket under isen. Anders prøvde seg med mark, og jeg prøvde med maggot.

Det skjedde ikke mye, før Anders helt uten forvarsel stod der med en ørret i nevene. Det ble også eneste fisken som lot seg lure, før termosen var tom og vi pakket sammen på Hemtjønna.

Månelys vinternatt

På returen gikk vi innom Fisketjønni for å se om det var liv der (nei), og gikk opp en liten rypeflokk. Været hadde også klarnet opp og temperaturen sunket betraktelig. Det lovet godt for en stjerneklar og månelys vinternatt.

Isklumper på beina

Etter en natt med vintertemperaturer var det et lett lag rim på telttaket og skiskoene var omgjort til isklumper. Akkurat slik det bruker å være på vintertur når temperaturene går opp og ned.

Først ble multifuelen fyrt opp for å få litt varme i teltet. Etterhvert som temperaturen steg passet jeg på å bruke skjærefjølen som isskrape for å fjerne rimet i taket. Det gjelder å time det slik at rimet begynner å bli mykt, og rett før det går over til dråper.

Så var det å fylle kokende vann i drikkeflaska og plassere den i skiskoene for å tine de opp før vi pakket sammen.

Det er lite som har tydet på februar og vinter den siste uka på Nord-Vestlandet. Det har bydd på forhold for en tidlig start på årets sjøørretfiske. Fisk har det også blitt.

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg mener om vårlige temperaturer og forhold for å gå i kortermene i februar. På den ene siden er det behagelig å kunne starte fiskesesongen i kortermer, og sitte i sola. På den andre siden vet jeg jo at når jeg reiser nordover om ikke så mange dagene, da er det fortsatt 2-3 måneder til isen går på fjellet.

Uansett har det vært forhold for behagelige dager ved fjorden og noen kast etter sjøørreten. Og sjøørreten har vært på plass. Flere har latt seg lure av møresilda. Største på 52 cm, men siden den ikke var av den feite sorten så ble den satt ut igjen.

Jeg kan vel ikke si annet enn at jeg allerede begynner å glede meg til mai og fiskesesongen starter for fullt i Nord.  

* Annonse *

Heldigvis er det ikke regn alle dager slik at en trenger en kraftig skalljakke. Likevel er det ofte vind i fjellet, og da er en vindjakke akkurat det som skal til for å trives på tur. Arc’teryx Squamish er en favoritt som ligger i sekken hele året.

Jeg har nesten alltid med en vindjakke på tur hele året. På vinteren fungerer den som et vindtett og pustende lag over ullskjorte eller et mellomlag under aktivitet. På vår og høst dras vindjakken på når det er vind og ikke nedbør. Og om sommeren er det betraktelig mindre klamt å bruke en tynn vindjakke i stedet for skalljakke på dager med mye innsekter.

Gode løsninger

Selv om det er mange gode vindjakker på markedet er Arc’teryx Squamish min favoritt. Grunnen er en god passform og noen gode løsninger. Særlig er det hetta og mansjettene som skiller Squamish fra mange andre jakker.

Hetta er romslig, men har stramming i nakken slik at den lett kan justeres og følger hodet når en snur seg. Det er også en liten avstiver i front slik at hetta holder seg unna øynene, uten at den må strammes helt inn i panna.

Justeringen i mansjetten kan det være delte meninger om. På en lett vindjakke er det normalt at det bare er strikk i mansjetten for å spare vekt. På Squamish jakka er det både strikk og borrelåsjustering. Jeg liker dette. Da er det mulig å åpne helt opp, og brette ermene opp for å lufte litt, uten at det strammer rundt underarmene.

Jakka har også en liten lomme, som er plassert på brystet. Brystlomma er romslig, og kan brukes til å pakke jakka inn i seg selv. Ellers er lomma akkurat passe stor for et par kortfeller når de tas av for en nedkjøring på vårskiturer, eller en kvikklunsj for litt ekstra energi i motbakkene.

Ikke den letteste

Funksjoner som en god hette og valg av stoff trekker selvsagt litt opp i vekt. Arc’teryx Squamish hoody er derfor ikke den letteste vindjakken på markedet. I størrelse large veier jakka 170 gram, og det er mulig å finne minimalistiske jakker som veier halvparten.

Jeg har Squamish som favoritt på grunn av passform og god hette. Og så liker jeg at ytterstoffet er matt og ikke så glinsende som på de letteste jakkene (ja, slikt må en jo også tenke på som blogger med kamera på tur…).

Arc’teryx Squamish hoody til herre eller dame finner du til en god pris i nettbutikken til Addnature. Der er det også flere andre gode lette vindjakker å velge mellom.

For noen dager siden forlot jeg våren i sør og reiste tilbake til vinteren i nord. Det mente Cato fortjente noen ord og bilder på bloggen.

Med rundt en meter snø utenfor døra, og flotte skiforhold har Cato mast om skitur, og bilder fra vakre nord på bloggen. Men som vanlig har ikke ryggen vært helt samarbeidsvillig de første dagene etter den lange kjøreturen. Så skiene har fått ligge klare i bilen, mens jeg har nøyd meg med rusleturer og lett trening på gulvet for å få skikk på ryggen.

I dag ringte Cato for å fortelle at han var på vei opp på Rustafjellet for en skitur. Jeg var litt skeptisk, men tok en smertestillende og hadde på meg skiklær da jeg dro på butikken.

Etter å ha handlet stod jeg plutselig med ski på beina oppe på rustafjellet.

Turen ble ikke lang. Kanskje 3 km. Akkurat nok til å varme opp, og få prøvd skia litt. Underveis møtte jeg Cato, som var på vei tilbake etter en tur på løypeski. Utålmodig etter at jeg skulle oppdatere bloggen tok han fra meg kameraet og knipset i vei.

Turplaner fremover

Med gode snøforhold, lyse dager og sol som begynner å varme venter den fineste tiden av vinteren. Så nå er det ski, vinterturer og kanskje litt isfiske som stå på planen.

Men lyse dager og sol som varmer betyr også at det fiske- og fjelltursesongen nærmer seg. Litt av årets turplaner kommer ganske så snart her på bloggen. Stikkord er mye fiske, mange fjellturer og en hel del turer med packraft. Først ut er sjøørretsesongen som starter om en drøy måned.

Med sol fra skyfri himmel er det vanskelig å la skia stå ubrukt. Så etter en oppvarmingstur på beina dristet jeg meg ut på en liten nærtur i skogen. Med kaffe på termosen selvsagt.

For å få ryggen klar for litt lengre turer går det i et par daglige gåturer og litt lett trening på stuegulvet for tiden. Ikke det mest spennende, og det er slitsomt å ikke la skiene gli avsted på fjellet når det er perfekt vintervær i Troms.

Dermed må jeg nøye meg med en kort skitur i skogen ved Haraldvollen. Med feller på skiene for å være sikker på at det ikke ble glipptak, og termos i sekken. En kan jo ikke være på tur uten sekk på ryggen

I dag er det vårjevndøgn, og da passer det jo godt å fortelle litt om turplanene for den tiden av året det ikke er snø på bakken.

Som tidligere år blir det også i år mye villmarksliv i nord, fjellturer, fiske og turer med packraft. Så jeg lurte lenge på hva jeg skulle ha som årets turprosjekt, siden jeg allerede har brukt «Villmarksliv i nord», «Storfiskens år» og «Teltlivets år». Så med manglende kreativitet endte jeg opp med «Fang og spis» som et lite prosjekt i år.

Fiske – Fang og spis

Det blir mye fiske i løpet av året. Sjøørret i fjorden, laks i Målselva og ørret og røye på fjellet. For å få litt variasjon i kosten har jeg også planer om litt kystfiske etter torsk, sei og andre saltvannsarter. En fisk som virkelig frister er Kveite, som helt sikkert blir en stor utfordring å lure fra land.

Ofte blir det nyfanget fisk til maten når jeg er på tur. Å kalle meg selv for en god turkokk blir imidlertid en stor overdrivelse. Som regel blir det enten stekt fisk med sitronpepper eller fiskesuppe. Lite variasjon med andre ord.

Så årets turprosjekt er å utfordre meg selv til å lage litt mer varierte måltider av fangsten. For å samtidig lære litt mer om å lage film på tur er tanken å forsøke å lage noen filmer etter malen: Tur, et par tips, fangst, sløying og tilberedning av fangsten.

Fang og spis, eller «Catch, Clean, Cook» som det kalles på Youtube.

Tiden får vise om jeg greier å få til noen filmer det er verdt å dele. Uansett så blir det historier på bloggen, og noen oppskrifter.

Mer packraft

I fjor padlet jeg packraft på tur for første gang. Packraften hadde jeg på lån for å teste. Etter at jeg hadde publisert testrapporten, og skulle sende packraften tilbake til Kipara ble jeg spurt om jeg var interessert i et samarbeid i år.

Dermed blir det flere turer med packraft i år. Packraften vil bli bukt både på fjellet, i elv og på fjorden. Litt lek og litt fiske.

Kanskje kan packraften også brukes til å fiske etter kveite. Men ta det rolig, jeg har ikke tenkt å fiske kveite fra packraft. Stanga blir plassert trygt på land før jeg padler ut agnet, slipper det ned og padler tilbake til land for å vente på at storfisken biter på.

Nye og gamle turområder.

For årets lengre teltturer på fjellet har jeg valgt et par områder jeg ikke tidligere har vært på tur, og noen områder det jeg har lyst til å bli bedre kjent. Det er 4-5 turer i Troms og Nordland. En tur i Dovrefjell-Sunndalsfjella står også som en mulighet.

Her er et utvalg av sommerens turplaner:

1. Turer i Indre-Troms

Indre-Troms er selvsagt en stor del av turplanen i år. Det er tross alt nærområdet, og jeg har som mål å være innom alle fiskevann i Indre-Troms. Det er mange blå flekker på kartet, så det er et skikkelig langtidsmål, om jeg i det hele rekker å være innom alle.

På lista i år er det særlig området Ravdojavri til Dærtahytta i Øvre Dividal nasjonalpark, og forhåpentligvis turen med packraft i Rohkunborri nasjonalpark jeg ikke rakk i fjor. I tillegg blir det helgeturer og dagsturer til et pent knippe andre steder.

2. Turer i Nord-Troms

På kartet for Kvænangen er det satt kryss ved noen spennende vann. Kryssene er satt av en lærer som var på besøk her på Haraldvollen leirskole. I år skal jeg bære sekken et godt stykke inn på fjellet, og se om det er der stor ørreten eller stor røya gjemmer seg. Det blir en utfordring å skrive om turen uten å røpe hvor jeg har vært…

Det er et stykke å kjøre til Kvænangen, så det blir to turer mens jeg er i Nord-Troms. Den andre turen blir i Reisa nasjonalpark, med start fra Saraelv. Først opp på fjellet til Saravatnet, og fiske meg østover før jeg går ned i dalen ved vuomadat. Etter en natt i den åpne Statskogkoia går turen tilbake ned Reisaelva i packraft til Saraelv.

3. Turer i Nordland

I løpet av sommeren må jeg selvsagt ha en ferieuke på Nord-Vestlandet. Det er en lang kjøretur, så da passer jeg på å stoppe underveis og ta en tur på fjellet i Nordland. I år har jeg tenkt å stoppe på sørsiden av Saltfjellet og gå en tur i fjellet fra Virrvassdalen. Et område som er helt ukjent for meg.

Om det blir stopp på tur sørover eller nordover blir opp til været. Blir det stopp på tur sørover, så er det mulig det blir en stopp på tur nordover for en natt eller to i Børgefjell eller Rago.

4. Andre turer

Turene over er fjellturer i sommer som krever litt planlegging. For resten av sesongen med barmark og åpent vann er ikke planen så veldig detaljert. Før isen går satser jeg på at Cato og jeg fortsetter den årlige tradisjonen med en isfisketur. Så venter fiske etter stor sjøørret i fjordene i Troms og kystfiske på Senja.

Så snart isen går i innlandet blir det dagsturer og helgeturer i Indre-Troms. I juni åpner sesongen for laksefiske i Målselva, og før snøen legger seg til vinteren blir det å avslutte sesongen med rypejakt på fjellet i indre strøk. Mye av det samme som tidligere år med andre ord, og det liker jeg.

Om jeg rekker alt jeg har lyst til er et annet spørsmål. Jeg skulle jo gjerne hatt en ny tur på Sørøya, eller kanskje høre om Andres blir med på en tur i Sunndalsfjella-Dovrefjell nasjonalpark. Tiden får vise hvor mange turer det faktisk blir.  

Det klør i kroppen etter å komme i gang med fiskesesongen i Troms. Så det måtte bli en tjuvstart i år også. En liten tur med fiskestanga for å gjøre noen kast.

Forventningene til fangst var ikke de største, og de ble ikke større når det lå is på fjorden der jeg tenkte å prøve meg etter torsk eller sei. Så jeg måtte kjøre litt til for å finne et sted uten is. Der var det imidlertid en halvmeter med snø, og is i fjæresteinene. Til slutt endte jeg opp på et sted like ved veien der det var mulig å stå.

Det tok ikke lang tid før det var fisk på kroken. En torsk så liten at jeg vurderte om jeg skulle bruke den til agn. Den slapp med skrekken, og mer fangst ble det ikke å skrive hjem om denne dagen.

Men fiskesesongen har fått sin tjuvstart, og midt på dagen varmer sola godt. Det går mot vår.

Med varmende sol og plussgrader ute pakket jeg fiskestanga i bilen og kjørte en tur ned til fjorden for å se om det kunne være forhold for noen kast. Der viste det seg at isen hadde reist på ytre deler av Aursfjorden.

Det er fortsatt en stund igjen av vinteren i nord. Så før jeg kunne rusle i fjæresteinene måtte jeg brøyte meg gjennom snø som rakk langt opp på låra. Det var vel verdt innsatsen.

For å myke opp ryggen ruslet jeg en god kilometer i fjæresteinene før jeg satte sammen fiskestanga. Og ikke lenge etter var det fisk på kroken. Småtorsk. Akkurat stor nok til at en av de fikk bli med hjem til middag. Hjemmelaget torskeburger.

Kan ikke si annet enn at det var godt med ferskfisk igjen.

Etter et par milde dager ville vinteren vise seg frem litt i helga. Det laver ned med store flokser. Da var det frem med trugene for en liten tur i skogen.

Trugeturen viste seg å være akkurat det jeg trengte for å myke opp ryggen litt etter at den har kranglet noen uker. Prolapsene i korsryggen gjør at jeg er avhengig av daglig aktivitet for å holde den noenlunde i funksjon. På truger i djupsnøen fikk jeg så absolutt bevegd meg, med høye kneløft og lett vaggende gange.

Så nå vet jeg hva som er medisinen de neste dagene: Trugetur i skogen, tas tre ganger daglig

April er måneden fiskefeberen våkner i Troms. Gjerne mange uker før det er fisk i fjorden. Likevel, så lenge det er en kork i vannet er det håp. Så med en mild onsdag ble det fisketur denne uka også.

Det er tanken på årets sjøørretsesong som begynner å gjøre seg gjeldene. Godt hjulpet av bilder på FB fra lenger sør i landet. Der er det gjerne en gang i mars eller tidlig april at sjøørreteventyret starter. I Troms er det en gang i slutten av april eller tidlig mai det begynner å bli skikkelig liv. Beste tiden er fra midten av mai og ut juni.

Så i starten av april er ikke håpet det største. Men jeg har fått sjøørret 1. april tidligere, og persen er fra en aprildag det også. Det var en kubbe som ikke hadde vært i elva på vinteren.

Eneste måten å finne ut om det er fisk i fjorden er som kjent å dra ned og prøve. Så jeg pakket sekken og tok med utstyr for både sjøørret og tyngre fiske. Siden det ligger omtrent en meter med tung råtten snø mellom parkeringen og fjæresteinene tok jeg også med truger.  

Det viste seg at jeg bommet totalt på flo og fjære i dag. Akkurat det visste jeg egentlig fra før, men siden det var 4-5 grader og antydning til sol bak skysløret, og meldinger om sludd og snø senere på dagen fikk det bare være full flo da jeg startet.

Etter noen hundre meter langs land så jeg fisk som var oppe i overflaten. Det var nok til at pulsen steg litt. Sjøørret? Men nei, det viste seg fort at det var småsei – grønnspor – som gikk langs land. Ikke større enn at den var egnet som agnfisk.

Så mens jeg kastet med sjøørretstanga kastet jeg ut en agnkrok med en seibit i håp om at noe større skulle bite på. Noe det også gjorde. Først var agnet vekk da jeg dro opp for å sjekke (uten at jeg hadde registrert napp). Så var det noe som prøvde å stikke av med småseien mens jeg stod ved stanga. Men å ta skikkelig ville ikke fisken.

Dermed blir det ikke noen fangstrapport fra dagen. Men neste tur, da blir det sjøørret, kanskje.

Tidligere i uka foreslo Cato å teste løypene til Reistadløpet dagen før selve løpet. Blå himmel og sol hele dagen fristet han med. Ikke hadde jeg ski. Det er fem år siden sist jeg gikk på løype ski. Jeg var skeptisk.

Da Cato foreslo å ta turen fra Setermoen til Rustahøgda på tirsdagen var jeg skeptisk. Ikke fordi det er langt. Mest at det er fem år siden sist jeg hadde løypeski på beina, og ikke fristet det med et uoppmerksomt glipptak ute i løypene og transport ned på kjelke.

Men i bakhodet var det en stemme som sa «Høres ut som en god ide, det gjør vi». Dermed endte det med at stemmen i bakhodet lurte meg til å si at det blir tur, med forbehold om å prøve opp fra Setermoen, og så heller snu om det ikke går.

Fredagen kom, og Cato stilte opp med sko og ski. Felleski. Egentlig helt perfekt, siden jeg har vurdert å kjøpe felleski om det dukker opp et knakende godt tilbud nå i vår. Troen på spikerfeste var på plass og humøret på topp da vi starte.

Kilometer med fiskebein

Troen på felleski fikk sin første knekk opp bakkene fra Setermoen. Feller på løypeski er ikke det samme som feller på toppturski for å si det slik. Du er nødt til å ha et bra fraspark for at fellene skal sitte, og bakkene opp fra Setermoen er bratte. Så det ble noen kilometer med fiskebein.

Etter halvannen time hadde vi første kaffepause. Vi hadde tross alt ikke startnummer, så det var planlagt med noen stopp i sola. God tid og en lang dag på fjellet.

Slik fortsatte dagen. Fiskebein i de bratte bakkene, litt dårlig glid på flatene og ellers drømmeforhold på fjellet. Det ble enda en kaffe- og matpause før vi var fremme ved Kampenhytta og halveis. Der ble det selvsagt også en stopp i solveggen, og plutselig var vi bakgrunnsfyll for et NRK intervju.

Timene gikk, og løypemerkingen viste at vi stadig nærmet oss Rustahøgda. Etter nesten seks timer ploget vi ned de siste bakkene til stadion på.

30,5 kilometer på 5 timer og 50 minutter viste treningsappen på mobilen. Skal tro om noen i eliteklassen slår oss på antall kaffepauser i morgen…

Sist sommer snakket jeg med Roy. Han fortalte at han hadde skaffet seg et Exped oppblåsbart underlag for teltturer, og var litt bekymret for at jeg mente det var litt mye «prinsessen på erten». Det trengte han ikke bekymre seg for, så jeg forsikret om at jeg også hadde oppblåsbart underlag. En hel del forskjellige faktisk.

Riktignok tok det en del år før jeg ble overbevist om å satse på oppblåsbare underlag. Før det gikk det i tynne og litt mindre tynne celleskumunderlag. Det velkjente Bamseunderlaget var av den tykke varianten. Etter den første turen med selvoppblåsbart liggeunderlag i 2007 var jeg overbevist.

Exped Synmat UL 7 M

Det første Exped liggeunderlaget jeg kjøpte var Synmat UL. Det ble valgt på grunn av vekt og størrelse. Lav vekt er selvfølgelig et kompromiss med slitestyrken til liggeunderlaget, så Synmat UL er ikke like slitesterkt som det tyngre Synmat eller Downmat.

Liggekomforten til Synmat UL 7 er svært god, og underlaget isolerer bra for det meste unntatt skikkelig kalde vinterturer. Sammen med en pumpesekk er det ett godt alternativ for den som vil ha et lett, varmt og komfortabelt oppblåsbart liggeunderlag.

Exped Downmat 7 M

Etter at Synmat underlaget «poppet» (mer om det lengre ned) byttet jeg til Downmat 7 for å ha et varmere liggeunderlag for vinterturer. Downmat 7 er like tykt som Synmat UL 7, og har samme gode liggekomfort. Stoffet på overflaten har god friksjon mot sovepose og teltbunn slik at det ikke glir, og slitestyrken har vært bra.

Jeg har brukt Downmat til vinterturer i en del år nå, gjerne med et tynnere skumunderlag under om det er skikkelig kaldt. På skikkelig kalde turer vil nok noen foretrekke det 2 cm tykkere og litt varmere Downmat 9.

Synmat UL Lite

Downmat 7 er litt stort og tungt å dra med seg på sommerturer, så på sommeren bruker jeg i dag et Synmat UL lite. Det er et 5 cm tykt, og med en litt annen utforming enn Synmat og Downmat. I stedet for vegger mellom kamrene inne i liggeunderlaget er det gjennomgående sveis. Resultatet er at det ikke er like flatt på overflaten som de andre Exped underlagene.

Som alltid med turutstyr blir det et kompromiss mellom vekt og komfort. Synmat UL Lite veier svært lite og tar lite plass, selv om det ikke er like varmt og komfortabelt som Synmat og Downmat. For bruk på barmark prioriterte jeg vekt, og har ikke angret på det.

Punkteringer

Det begynner å bli noen år siden jeg sov min første natt på et oppblåsbart liggeunderlag. Jeg sov som en stein den natta. Dagen etter punkterte jeg like godt underlaget og måtte sove rett på teltbunnen. Etter en omvei til Røros for å skaffe lappesaker, hadde jeg fått min første lærdom med luftunderlag: Ha alltid med lappesaker!

Punktering av liggeunderlaget kan skje, selv om det skal en hel del til. Det gjelder å unngå bålglør, skarpe steiner og annet som kan lage hull på underlaget.

I løpet av 12 år har jeg bare opplevd punktering 3 ganger. Likevel er det alltid med lappesaker på tur. På Exped liggeunderlagene følger det med lappesaker som ligger i en liten lomme i trekket. Med reppsettet er det raskt og enkelt å lappe liggeunderlaget på tur.

Sist jeg hadde en punktering var på tur i Sulitjelmafjellene i fjor sommer. Hvordan det skjedde vet jeg ikke, men en svært liten lekkasje førte til at underlaget sakte tømte seg for luft. Etter 2-3 timer var det så slapt at jeg kunne kjenne bakken under meg.

Siden det var umulig å høre eller kjenne hvor hullet var måtte jeg ta med liggeunderlaget ut i vannet. Da dukket det fort opp noen luftbobler. Deretter merket jeg området, tørket liggeunderlaget og fulgte bruksanvisningen til reppsettet. Underlaget er fortsatt like tett.

Limet som følger med er også svært god til å reparere andre materialer. Jeg har f.eks. brukt den til å fikse en liten rift i teltduken.

Liggeunderlag som «popper»

Dette blir ofte beskrevet som liggeunderlag som delaminerer. Det som skjer er at materialet i veggen som skiller luftkamrene i Synmat eller Downmat gir etter, og det danner seg en kul på liggeunderlaget.

Jeg sendte et spørsmål til den norske importøren angående dette problemet. I svaret fikk jeg vite at Exped hadde hatt dette problemet med Liggeunderlag produsert i 2015, og noen fra 2014 og tidlig 2016. Etter at Exped ble kjent med feilen hadde de tatt tak og funnet årsaken – materialet som skiller kanalene hadde en svakhet som gjorde at de kunne «poppe» under belastning. På liggeunderlag produsert etter 2017 er ikke dette lenger et problem.

Videre kunne importøren fortelle at de på grunn av problemet med liggeunderlag som «popper» hadde økt garantitiden på UL underlag med denne feilen fra 2 til 5 år.

Så for den som opplever problemet er fremgangsmåten å ta bilde av liggeunderlaget oppblåst slik at det vises hva som har skjedd, og et bilde av Lottnummer som står ved ventilen (ut ventil på grå side av Downmat). Deretter er det å ta med liggeunderlaget dit det ble kjøpt, eller sende en henvendelse med kort beskrivelse og bilder om det ble handlet i nettbutikk.

Jeg opplevde dette med mitt første Synmat UL 7, og fikk liggeunderlaget erstattet uten diskusjon.

Konklusjon

Exped sine oppblåsbare liggeunderlag gir mye liggekomfort på tur. Kvaliteten er god, og prisen gjør at de bør være et interessant alternativ. Hva som prioriteres av vekt, isolasjonsevne og komfort avgjør hvilke modeller som passer best.

Mitt valg er Downmat 7 til vinterbruk, og Synmat UL lite for bruk på barmark når vekt i sekken har betydning.

Med nok en nydelig før-påskedag i Troms gikk turen ned til fjorden for å fiske middag. Det endte med første episode i «Fang og spis med Tursiden».

Det er en kald fornøyelse å være på fisketur i Troms om dagen. Temperaturen sniker seg så vidt opp mot null midt på dagen, ellers er det minusgrader. Heldigvis varmer sola litt, og når det er vindstille smiler turlivet.

Dagens tur startet på truger fra Korris. Etter en kilometer eller så var jeg fremme ved bukta som var dagens turmål. Fisket skulle vise seg å være treigt, så da jeg omsider fikk en liten torsk på land fant jeg frem kokeutstyret for å lage middag.

På menyen stod Torskeburger, og i sekken lå det noen få enkle ingredienser. Burgerbrød, krydder, remulade, rødløk og litt potetmel. Og selvsagt rikelig med meierismør til stekingen. Oppskriften er som følger:

1. Fang en torsk
2. Skjær ut skinn og beinfri filet.
3. Grovhakk fisken og ha den i en skål.
4. Bland i salt, pepper, litt valgfritt krydder og omtrent en teskje potetmel.
5. Hell i noen dråper vann og rør rundt til det blir en fast farse. Blir farsen litt for bløt er det bare å ha i litt mer potetmel til den er passe fast.
6. La farsen stå mens løken hakkes.
7. Form farsen til en burger og stek sammen med rødløk (eller vanlig løk).
8. Torskeburgeren legges på et burgerbrød og toppes med stekt rødløk og litt remulade.

Skitt fiske og Bon appetitt

Før helga kom det en ny snelle til sjøørretfiske i hus. Det resulterte i at jeg ble hard rammet av fiskefeber. Det måtte fire resultatløse dager nede ved fjorden til før rastløsheten slapp taket. Men bomturer var det ikke.

Det var selvsagt sjøørreten jeg var ute etter. De er det ikke mange av i fjordene i Troms på denne tida. Etter fire dager på flere gode steder er alt jeg har sett ett enslig vak. Det var til gjengjeld stort. De fiskerne jeg har truffet ved fjorden har samme resultat å melde om.

Men på Facebook dukket det opp en fangstrapport med bilde av fem blanke sjøørreter mellom 1 og 2 kilo. Så vi fortsetter å kaste. Uten resultat så langt på fire turer.

Men å kalle det bomtur blir feil. For på et sted havnet jeg midt oppe i en stim med Stabbsei som de sier i nord-norge. Klakksei kalles det vel på Nord-Vestlandet. Sei rundt 3 kilo. Så selv om det ikke var sei jeg var ute etter, så takket jeg for muligheten til å fylle fryseren med noen kilo filet.

Nå er bare spørsmålet når den første sjøørreten lar seg lure. Det er ikke lenge til…

Det er ikke hvert år padlesesongen starter allerede i påska i Troms. Men med sen påske og relativt milde temperaturer på skjærtorsdag fristet det å børste støvet av packraften.

Isen ligger fortsatt tykk på elver og alt av ferskvann, så for å padle måtte jeg ned til fjorden. Turen gikk til saga i Aursfjorden. Da var jeg utenfor isen som fortsatt ligger innerst i fjorden.

Med elektrisk pumpe er det fort gjort å blåse opp en packraft og være klar for tur. Deretter festet jeg håv og fiskestang og var på vannet.

Packraft sesongen er i gang, så nå er det bare å vente på at isen skal gå på elver og ferskvann. Da blir det lengre turer for å være klar for sommerens turer. På planen står det «med packraft» på flere av årets langturer.