Den første snøen ble ikke liggende lenge på Romsdalskysten i år. Den gjør sjeldent det. Det gjelder for så vidt i januar, februar og resten av vinteren også. Jeg bruker gjerne å si at den åttende vinteren er den siste.

Årets første vinter kom med tunge snøfiller fredag 22. november. Snøværet fortsatte på lørdagen, og på søndag formiddag hadde det lagt seg en halv meter med snø. Da lå fjellskia klar i bilen for en liten tur i skogen.

En halv meter bunnløs nysnø og tunge trær på søndagen.

Værskifte og tung, våt nysnø på mandagen.

Knedjup våt nysnø uten bæreevne gir en god treningsøkt.

Den lette nysnøen fikk ikke ligge lenge i fred på toppen av Kvannfjellet før den blåste bort.

Villgåing på ski i flatt lys.

Så var årets første vinter over like fort som den kom. På mandagen kom mildværet, og noen dager senere var all snøen borte for godt. Det gjelder å ikke blunke når det snør på Nord-Vestlandet i november.

I februar 1994 fikk jeg lyst til å ta en vinternatt alene på fjellet. Telt hadde jeg ikke, og på kontoen var det tomt. Telt var heller ikke det eneste jeg manglet, så øverst på ønskelisten om det skulle komme penger på kontoen var en sovepose eller tursekk. Men jeg hadde bestemt meg for å ligge ute i vinternatten, så det gjaldt å finne en løsning.

Jeg husket at vi hadde et gammelt sølvfarget hustelt i barndommen. Det ble i sin tid kjøpt på Hobbex i Borås en gang på 80-tallet og brukt som leketelt i hagen. Nå lå teltet på loftet med ødelagte stenger og revnet tak. Bunnen var imidlertid hel, så jeg fant frem en saks og klippet den løs. Sammen med en taustump fikk den fungere som tak.

Teltbunnen spent opp som en «tarp» senere på våren (jeg fant ikke vinterbilde).

Resten av utstyret var samme historie. Bortsett fra nye fjellski jeg kjøpte for dimmepengene en måned tidligere og noen småting manglet jeg det meste for en vinternatt ute. Jeg fikk lånt en passe stor tursekk, fant frem den gamle speiderposen jeg fikk på barneskolen, og tenkte at med bål og varme klær fikk det fungere. Et tynt liggeunderlag og stormkjøkken hadde jeg selv, og så var det bare å pakke med godt med klær og litt mat.

En kald natt

Etter en halv mil på ski fant jeg et passende område for natten. Taustumpen ble spent opp mellom et par furuer, og teltbunnen festet ned til bakken slik at den fungerte som et tak. Deretter samlet jeg ved og hengte svartkjelen over bålet.

Etter en lang kveld ved bålet la jeg meg ned i soveposen og så bålet dø ut for natten. Det tok ikke mange timene før jeg våknet første gangen og kjente at det nok ble en kald natt til tross for ullundertøy, en tykk islender og Finlandshette i ull. Den gamle speiderposen ble snørt igjen til bare nesen stakk ut, og liggende i fosterstilling hutret jeg meg tilbake i søvn.

Neste morgen «våknet» jeg så snart det lysnet. Stivfrossen fyrte jeg opp bålet og fikk varmen tilbake i kroppen. Sittende ved bålet med nykokt kaffe i koppen glemte jeg snart den kalde natta.

Hva jeg lærte

Det ble flere turer med teltbunnen til gapahuk den vinteren i 1994. Så lenge jeg lå under skoggrensen og passet på å finne et sted med god ly gjorde det ikke så mye at jeg ikke hadde telt. Jeg likte å ligge i gapahuken og se bålet dø ut for natta.

Selvsagt ønsket jeg meg et telt. Spesielt når jeg våkent opp til sure sluddbyger drømte jeg om eget telt. Men telt var langt nede på ønskelista. Øverst på lista stod ny sovepose. Så snart jeg hadde spart meg opp noen kroner skulle den gamle speiderposen fra barneskolen byttes ut til en varm og god sovepose.

Det viktigste jeg lærte min første vinternatt alene på fjellet er at det viktigste for en komfortabel natt er en varm sovepose og et godt liggeunderlag. Det kjøpte jeg så snart jeg hadde spart meg opp noen kroner.

Så dagens julegavetips får være en god sovepose og et varmt liggeunderlag.

Det er noe med å våkne i teltet ute på tur. I teltet er alt du trenger innenfor en armlengde eller to. Du kan nyte kaffekoppen i en varm sovepose. Livet er enkelt og behagelig. Men det er, vel og merke, først etter at det første sjokket om morgenen har lagt seg.

Først våkner du og skjønner at naturen krever sitt etter all kaffedrikkingen kvelden før. Du må ut og late vannet. I det du åpner soveposen legger du merke til at teltet er blitt betydelig mindre i løpet av natten. Fokksnøen har lagt seg godt opp etter teltveggene. Men naturen kaller, så du subber hodet i telttaket, dytter teltveggen litt ut, og registrerer med et gisp at et fint dryss med rim finner veien ned i nakken i det du åpner teltdøra.

Tilbake i teltet kryper du raskt ned i soveposen og kjenner varmen komme tilbake i en morgenkald kropp. Vannflasken finnes frem fra bunn av soveposen og primusen tennes. Om litt er kaffen klar.

Så snart kaffekoppen er klar slår du resten av vannet i vannflasken, og legger den ned i soveposen. Varmen fra vannflasken brer seg raskt i soveposen, mens brenneren suser i bakgrunnen og varmer hele teltet.

En ny dag på tur er i ferd med å starte. Ute ligger fjellet urørt og venter på nye skispor, mens du strekker deg ut i soveposen og nyter dagens første kaffekopp.

Kjekt å ha på telttur om vinteren

Det viktigste utstyret på vinteren er et solid telt med god lufting, varm sovepose, liggeunderlag som isolerer godt, varme klær og litt erfaring. I tillegg er det mange småting som kan utgjøre det lille ekstra. Her er noen tips som egner seg like godt på tur som til en julegave til friluftsfolk (Det er brukt annonselenker i eksemplene).

En litt tykk vannflaske med stor åpning som gjør den lett å fylle og godt egnet som varmeflaske i soveposen. På vinteren liker jeg godt Nalgene flasker.

Thermokopp for å holde kaffekoppen varm lenger. Lifeventure Thermal mug er et godt alternativ, men det fungerer også greit med en gammel Statoilkopp. Velg gjerne en farge som er godt synlig.

Varmetøffler er utrolig behagelige å stikke beina ned i når du slår leir, og med et par fotposer utenpå trenger du ikke ta på skoene for en tur ut. Exped Syn Booty med syntetfor er et trygt valg.

Snøspade til å grave en god kuldegrop/arbeidsgrop i forteltet. BCA B-1 EXT er en rimelig og solid sammenleggbar snøspade som også takler litt hard snø.

Snøsag til å skjære ut snøblokker til en skikkelig levegg. G3 Bonesaw er et godt valg som også er fin når en skal vurdere skredfaren. Det fungerer også med en glavakniv eller sag fra snekkerboden.

Jeg var på vei mellom to vann et sted i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark da jeg fikk se en fisk vake i en liten pytt. Dammen var kanskje 20-30 meter tvers over. Jeg satte fra meg sekken og krøp frem til pytten i skjul av en stor stein. Fisken fortsatte å vake.

En liten sildrebekk fra en snøfonn rant inn i pytten, og på andre siden fortsatte den over kanten og ned fjellsiden mot dalen. Bekken hadde ikke forbindelse med noen andre vann i området. Likevel stod en fisk og vaket der den lille bekken rant inn, så jeg lot en Panter Martin spinner fly gjennom lufta og lande litt forbi det siste vaket.

Sakte sveivet jeg inn. På andre kastet tok fisken, og en sprek ørret gikk i lufta. Rolig reiste jeg meg opp fra der jeg satt i skjul, og kjørte fisken forsiktig. Dammen var ikke stor nok for noen lange utras, men fisken ga en kort og livlig kamp før den begynte å bli klar for landing.

I det fisken var på vei mot land så jeg en person komme gående over kanten med kurs mot den lille pytten. Han var fremme da jeg forsiktig kunne løfte opp en ørret på trekvart kilo og løsne kroken. Så lot jeg fisken få friheten tilbake.

En forklaring på mysteriet

«Nei, der tok du jammen fisken min», sa karen med et glis.

Vi satte oss ned for en liten prat, og han fortalte at han var oppsynsmann for fjellstyret i området. Han kunne også fortelle at når han var i fjellet for å sette ut fisk i et større vann noen år tidligere, hadde han satt ut fisken som svømte rundt i pytten. Akkurat denne dagen hadde han tenkt å gå innom og se om fisken lot seg lure på kroken.

Jeg fikk litt dårlig samvittighet for å ha kommet forbi 15 minutter før når han hadde ventet i flere år, så det minste jeg kunne gjøre var å spandere en kaffekopp. Dårlig samvittighet trengte jeg imidlertid ikke å ha, for det var ikke første gang han prøvde å lure fisken, og siden den fikk svømme videre var det nok ikke siste heller.

Kanskje fikk oppsynsmannen lurt fisken på kroken på en senere tur, eller kanskje svømmer den fortsatt rundt der i dammen hvor ingen skulle tru at nokon fisk kunne bu.

Hva jeg lærte

Den dagen oppe i fjellet lærte jeg å aldri gå forbi en vakende fisk. For det skjuler seg mange slike små pytter og tjern rundt om i landet. Er den blå flekken på kartet dyp nok, og stor nok til at en fisk kan overleve vinteren, skal du ikke se vekk fra at en gang i tiden har noen tenkt at det var en god ide å sette ut en ørret eller to.

Jeg lærte også å ikke snakke for høyt om slike små hemmeligheter, så bildene er selvsagt illustrasjonsbilder fra andre lignende steder i Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark. Kanskje er det fisk der bildene er tatt, kanskje ikke.

Du må nok selv lete skal du finne din egen lille pytt med en stor hemmelighet.

Jeg oppdaget tidlig gleden over å være alene på tur. Å være alene på tur er en fin opplevelse når en er vant med det. På soloturer er en mye friere til å være på sin egen tur, og så blir det ekstra trivelig når en får med seg selskap på tur senere.

De første soloturene var resultatet av at det ikke alltid var like lett å få med noen på tur. Det tok ikke mange turene før jeg satte pris på å være alene på tur. Jeg oppdaget at jeg var mer oppmerksom på omgivelsene på soloturer sammenlignet med turer der jeg hadde selskap.

En annen fordel med å være alene på tur er paradoksalt nok at jeg blir mer sosial. Er jeg alene på tur er det lettere å komme i kontakt med andre turfolk. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger dette har ledet til gode samtaler, kaffekopper eller kalde pils på en hytte. Det har også vanket andre gode opplevelser, som haik med elvebåt, tips om hemmelige vann og invitasjoner til å være med på reinmerking som jeg kanskje hadde gått glipp av om jeg ikke var alene på tur.

I Reisadalen traff jeg en gang på fjelltjenesten, og endte opp med å få haik med elevebåt noen kilometer nedover Reisaelva.

På Gautelishytta i Narvikfjellene spanderte Barbro og Hugne en kald forfriskning.

Sikkerhet på soloturer

Jeg er fullt klar over at en av fjellvettreglene sier at du aldri skal gå alene på tur. Har du imidlertid den nødvendige erfaringen trenger du ikke la denne regelen hindre deg fra å reise på tur, selv om ingen har tid til å være med. Du bør imidlertid være klar over at valgene du tar underveis får større konsekvenser når du er alene.

Sikkerhet på soloturer er en reell utfordring. Alene på tur må du hele tiden sørge for større marginer, og ta mindre sjanser. Det er ingen som kan hjelpe deg på land om du snubler når du vader over en elv. Et beinbrudd kan få store konsekvenser om du ikke får opp teltet for å holde varmen. Det er heller ingen som kan gå etter hjelp om det ikke er mobildekning og du ikke er i stand til å fortsette på egenhånd.

En generell regel jeg har når jeg er alene på tur er derfor:

«Er du i tvil, er du ikke i tvil!»

Er jeg i tvil om noe er trygt, velger jeg en tryggere løsning, selv om det innebærer en halv mil ekstra gåing for å, for eksempel, finne et bedre sted å vade elva.

Førstehjelpsutstyr er obligatorisk på alle turer, og på soloturer har jeg også alltid med en satellittsender for å øke sikkerheten. Jeg bruker en SPOT sender, og har tidligere skrevet en artikkel om mine erfaringer med SPOT 2 GPS Messenger.

Ja takk, begge deler

Jeg er oftere på tur alene en sammen med noen. Kanskje nettopp derfor er det ekstra trivelig når jeg får selskap på fjellet. Fremfor alt betyr det å ha selskap på fjellet å ha noen å dele opplevelsene med underveis. Det blir rett og slett litt mer trøkk over allsangen i godt selskap ved bålet, en når du sitter alene i teltet med egen nynning som eneste selskap.

Etter turen er det også hyggelig å kunne sitte med et par kalde og mimre over gode turminner i godt selskap.

Det blir gjerne godt humør på tur med slikt turfølge. – Fra Stølsheimen med Erik og Daniel

En ulempe med å være flere på tur er at også turselskapet har med seg fotoapparat og kan forevige en noe pinglete teknikk for kryssing av hengebroer. -Foto Geir Sørumgård i Narvikfjellene

Takk for kaffen

Det varmeste julehilsninger sendes til alle jeg har hatt gleden av å dele en kaffekopp og en god prat med underveis på mine soloturer opp gjennom årene.

Det er mye rart en kan finne på. Som å sette sammen noen planker, en del plasttønner og et tomt oljefat for å bygge en flytende veranda. Legg til en gammel firehesters påhengsmotor, noen campingstoler og et bort. Resultatet blir en 20 kvadrats flytende veranda med påhengsmotor og grill. Perfekt for en sommerkveld på fjorden.

Jeg husker ikke helt om det var Jan Olav eller Knut Erik som hadde en stabel med planker liggende bak et hjørne. Hvem som kom på ideen med å spikre sammen plankene til en flytende veranda er jeg heller ikke sikker på. Det som er sikkert er at når ideen først var tent begynte planen å rulle.

For å få en god flåte måtte vi ha noen store tønner. En haug planker pluss en gjeng med galninger ble fort omgjort til antall plasttønner som skulle til for å holde oss flytende på fjorden. Med antall tønner bestemt var det bare å beregne størrelse på rammen. Vi la like godt til bålplass og spisebord, og så begynte byggingen.

Etter et par dager var plankehaugen omgjort til en flytende veranda på 6×4 meter. Litt større en det som var enkelt å flytte fra verftet til fjorden. Så vi fikk lånt oss en stor båthenger, og med en frontlesser ble flåten plassert på hengeren. Med følgebiler i front og bak (muligens uten skilt), flyttet vi flåten ned til fjorden en kveld med lite trafikk.

Sjøsettingen gikk helt etter oppskriften, og til undrende blikk og muntre kommentarer fra tilskuerne begynte den siste riggingen. Om jeg husker rett var det Sindre som hadde funnet en gammel 4 hesters påhengsmotor i garasjen. Den fikk vi montert trygt i motorfestet vi selvsagt hadde husket å bygge bak. På framdekket monterte vi et avkappet oljefat til bålplass, og en halv plasttønne ble strategisk plassert for oppbevaring av ved. Så var vi klar for jomfruturen.

Allerede på første turen ble det klart at vi ikke hadde bygd en speedbåt. Det gjorde ikke så mye, for vi hadde god tid den sommeren. For det ble mange turer før høststormene avsluttet sesongen. Gikk vi tom for ved satte vi kursen for land og sanket litt drivved. Fikk vi besøk kunne gjestene fortøye langs siden. Og når vi var fornøyd med dagens fangst var det bare å snu stolene og sette seg til bords.

Sommeren 2008 tilbragte jeg 2 måneder på tur. Med fiskestang og telt loffet jeg fra Nordkapp og sørover i et bedagelig tempo. Da det var tid for å avslutte sommeren, og reise tilbake til skolebenken fant jeg veien ned til bygda.

Nede i sivilisasjonen gikk jeg innom en Narvesenkiosk for å kjøpe litt godsaker. Det var da jeg overhørte et par fjortisjenter som rynket på nesen bak ryggen med: «Det lukter stygt her inne.». Vel, i løpet av to måneder på tur rekker det å opparbeide seg en ganske så markant odør i klær og skjegg…

to måneder i telt med samme klær. Det er godt lukta ikke blir med på bildet.

Av hensyn til medpassasjerene kjøpte jeg meg en ren genser, skyldte klærne i vasken og fikk meg en god varm dusj på hotellet før jeg satte meg på nattoget sørover.

Hva jeg lærte

Så lenge jeg var på fjellet plaget det meg ikke så mye at jeg stinket. En kjenner ikke slikt. Men på langturer senere har jeg alltid hatt med meg et par porsjonsposer med BioTex vaskepulver, litt såpe, barberhøvel og noen våtservietter, og gir klær og kropp en kattevask en gang i uka.

Jeg liker gjerne å ha en pakke frysetørket turmat liggende i dagstursekken, eller ta med noen porsjoner på teltturer. Smaken kan imidlertid bli litt kjedelig når en har spist noen poser. Da er trikset å ta med noen ekstra småting for piffe opp turmaten litt.

Her er noen tips til ingredienser du kan ta med for å sette litt ekstra smak på frysetørket turmat:

• Krydder: Ta med en samling av krydderposer
• Bacon: Holder seg godt i mange dager, gir mye smak og passer til det meste. Bør stekes, så om en bare koker vann eller har med thermos fungerer det ikke like godt.
• Pølsebiter: I ulike typer pastaretter passer det godt med en grillpølse skåret i små biter.
• Spekepølse: En salt godbit som kan skjæres i terninger og puttes i posen eller spises som tilbehør.
• Fersk chili: Lang holdbarhet, lav vekt og mye smak. Kombiner gjerne med litt finhakket løk.
• Løk: Et par små løk holder seg lenge og gir det lille ekstra til mange retter. Passer best på turer der en har stekepanne tilgjengelig, slik at en kan surre løken mens turmaten står og trekker.
• Parmesanost: Litt revet parmesanost er anbefalt på toppen av pastagrytene.
• Mini Babybel: Kan enten rives opp og tilsettes pastagryter, eller ha som en liten godbit til dessert.
• Soltørkede tomater: Noen soltørkede tomater kan hakkes og blandes i de fleste retter for litt ekstra smak.
• Smør: Alt blir bedre med en liten skje smør når en er på tur.

Hva jeg tar med er selvsagt avhengig av hva som er i turmaten. Det passer, for eksempel, ikke like godt med pølsebiter i torskegryten som i pastagryten. Favoritten er for øvrig REAL lapskaus siden den kan varieres med det aller meste.

Ingrediensene passer også godt til middagen selv om en ikke har med frysetørket posemat. Det kan være krydder, bacon og litt tomatpure på tube til pasta, spekepølse og mini Babybel i en tortilla wrap. Det er bare å prøve seg frem.

I 2008 gikk jeg andre året på Bachelor friluftsliv i Sogndal. I januar var klassen på vintertur over Reineskarvet, med Hemsedal som mål. Turen startet fra Breistølen, og skulle vise seg å bli en lærerik tur.

Klassen var delt opp i teltlag, og jeg var på gruppe med Njål og Beatrice. Etter en kort skitur første dagen var vi klar for å etablere leir. Med ulik erfaring i vinterfjellet var dette dagen for å etablere gode rutiner for teltliv på vinteren. En solid arbeidsgrop ble gravd i det store forteltet til Keron 4GT teltet vi benyttet. Så var det i gang med snøsmelting og middag.

Klassen på vei fra Breistølen ved veien over Hemsedalsfjellet

Opp de første bakkene fra Breistølen.

En god arbeidsgrop gjør koking og arbeidsoppgaver lettere i teltet.

Trening på orientering i vinterfjellet

Neste morgen var det Beatrice som hadde i oppgave å stå opp først og fyre opp primusen. I det samme hun dor opp glidelåsen på forteltet drysset vårt nattlige snork ned i ansiktet vårt, og vi var straks lys våkne. Snart var det tid for havregrøt og kaffe, før vi startet pakkingen.

Til avtalt tid hadde vi pakket sammen teltet og stod klar med resten av klassen til å fortsette i retning Bjordalsbu. Linda og Odd Lennart fikk orientert oss om dagens læringsmål som var orientering i vinterfjellet. Hvert teltlag skulle trene på å følge kompasskurs frem til et avtalt sted for lunsj, og deretter ble det å orientere som gruppe på vanlig måte frem til dagens leir.

Etter en dag med greit skivær begynte det å tykne til da vi fikk opp teltet. En solid levegg ble reist, og snart var kunne vi fyre opp primusen for å varme opp i teltet.

Jonathan og Erik leder an i greit skivær.

Njål legger siste finpuss på en solid levegg. Det lønner seg også med en mindre levegg foran den store for å redusere fokksnøen på teltet.

Været snur fort i vinterfjellet

Ut på natten blåste det opp, og da vi våknet var det nesten ikke mulig å skimte naboteltet gjennom snøfokket. Fra lærerteltet ropte Linda at avreise var utsatt på ubestemt tid. Det var ikke annet å gjøre en å slå opp en kopp kaffe mens vi ventet på bedre værforhold.

En time senere hadde vinden roet seg litt, og forholdene var ideelle for å praktisere kompasskurs, som vi øvde på dagen før. Med ansiktsmaske, snøbriller og hetten godt snørt igjen fikk manøvrert teltet inn i pakkposen og var klare for tur.

Etter hvert ble det mindre snø i luften og vi kunne skimte solen som en god veiviser litt til venstre for kursen. Det ble straks lettere å holde retningen og vi kunne igjen nyte omgivelsene. Utover ettermiddagen løyet også vinden helt, og vi kunne sette opp teltene i vindstille i Djup. Men vi slappet ikke av enda, vinterfjellet kan by på mange overraskelser, så det ble bygd en solid levegg før vi kunne trekke inn i teltet og etterfylle med litt varm næring.

Kompasskurs tas ut før vi starter dagens etappe.

Riktig kledd for vinterfjellet.

Kartsjekk.

Oppklarning på en litt vindfull dag.

Leir etableres.

Vinterfjellet på sitt vakreste

Da vi la i vei neste dag viste fjellet seg fra sin beste side. Sola skinte fra en himmel så blå den kun kan være i vinterfjellet, og bare en svalende trekk kjentes når vi gikk over Reineskarvet. Slik holdt det seg helt frem til møtepunktet med resten av klassen ved lunsjtider.

Halvparten av teltlagene fant raskt frem teltet slik at vi kunne få litt le fra vinden i lunsjpausen.

Ved neste leir begynte vi etter hvert å komme godt inn i rutinene. Etableringen av leir tok kort tid, og snart kunne vi sette i gang med kveldens faste gjøremål. Først smelte vann, så koke middag, og etterpå besøke Daniel sitt telt for å slå ham i sjakk.

Vinterfjellet på sitt vakreste over Reineskarvet.

På turen brukte jeg en Parispulk for første gang.

Med en god snøsag er det raskt og effektivt å bygge en solid levegg.

White out og snøhule

Om Reineskarvet hadde vist vinterfjellet på sitt vakreste og mest gjestmilde, skulle det bli tilsvarende utfordrende neste dag. Sikten var så dårlig at det var en utfordring å få øye på fremste mann i gruppen når en gikk sist. Vi følte oss likevel trygge på orienteringsferdigheten, og satte i gang med å forflytte oss på kompasskurs inn i det som føltes som en melkekartong. Dette ble muligens den tyngste dagen for mange, og enkelte fortalte at de ble sjøsyk av å gå i den hvite verden der en ikke hadde noe å forholde seg til.

Omsider kom vi frem til stedet vi skulle grave snøhule. Rundt oss var det snøfokk fra alle sider, så vi jobbet hardt for å komme i le. De fleste gruppene ble satt til å grave snøhule, mens Njål, Beatrice og meg fikk i oppgave å lage en kantgrop. Vi gravde oss derfor rett inn skavlen, hulet ut sidene og dekket taket med snøblokker.

Inne i kantgropen var det godt og komfortabelt. Endelig kunne vi skifte til tørre klær og nyte isolasjonen fra snøen. Det tok ikke lang tid før åpningen var føyket igjen og vi måtte grave oss ut senere på kvelden for å «markere» området før leggetid.

Med total White Out forhold holdt klassen seg samlet på kompasskursen. God trening i orientering.

Som å gå på ski inne i en vindfull melkekartong.

Beatrice varmer vann inne i kantgropen.

Parispulken fungerte glimrende som dør i kantgropen vår.

Med pulk ned skibakkene

Resten av natten gikk uten noen store hendelser, og neste morgen kunne vi pakke ferdig inne i hulen før vi gravde oss ut og var klar for turen ned til Hemsedal. Det ble litt av et syn i skibakkene i Hemsedal når en klasse med blandede skiferdigheter skulle kjøre ned til bygda.

P.K. river snøhula før vi kan dra videre.

Parispulken er ikke alltid like grei å hanskes med i nedoverbakkene. Daniel valgte like godt kjelkeløsningen.

Etter mange knall og fall var vi nede ved busstoppen og kunne vende hjem til Sogndal og en stor pizza etter 6 dager på vinterfjellet i januar.

Etter at jeg flyttet hjem fra USA sommeren 2007 var jeg sulten på norske fjell. De første ukene gikk med til turer i heimfjella, så ville jeg ut på lengre tur. Jeg fikk lyst til å se områdene vest for Femundsmarka, og planla en tur på en liten uke fra Tynset til Jonasvollen, for så å ta båten til Synnervika og bussen til Røros.

Det skulle bli en annerledes og lengre tur en jeg hadde tenkt. En opplevelsesrik tur med tropevarme og nysnø, umulig fisk og drømmebett, hyggelige turmøter, og en hel del tilfeldigheter.

Grønnfjellet

Da jeg gikk av toget på Tynset ble jeg møtt av 25 varme grader. Etter en kjølig start på sommeren hadde det slått til med tropevarme i midten av juni. I kortbukse og sandaler fant jeg veien til skihytta, før jeg snørte fjellskoene og fortsatte opp på Grønnfjellet.

Skihytta på Tynset.

Oppe i høyden kunne jeg tørke svetten og nyte utsikten. Foran meg lå åpne fjellvidder, ispedd noen snøflekker som enda ikke hadde smeltet. Med lette bein fortsatte jeg mot øst langs stien til det begynte å gå nedover mot Brydalen.

Ved Brydalsvannet satte jeg opp teltet for turens første natt. Spent på å prøve ut mitt nyinnkjøpte Thermarest selvoppblåsbare liggeunderlag krøp jeg inn i teltet og ordnet meg til. Det var litt av en overgang fra det gamle bamseunderlaget. Mykt og godt, og ikke akkurat den friksjonen mot teltbunnen jeg var vant med. Det føltes som om underlaget gled hemningsløst rundt, men når jeg først fikk plassert underlaget under soveposen var det en ny verden av komfort.

Utsikt østover fra Grønnfjellet.

Første leir ved Brydalsvannet.

Spekedalen og Raudsjødalen

Turen videre gikk forbi Knausen hytta (DNT), før jeg kom inn på en grusvei som fulgte elva Speka opp Spekedalen. Der tok jeg meg tid til å beundre det trange, dype Spekehogget. Så bar det videre oppover i retning Raudsjødalen.

I Raudsjødalen kikket jeg innom Raudsjøhytta til DNT og leste litt om Norges første meieri som lå i Raudsjødalen. I dag står en stor steinbygning, med tømmerbygninger rundt som minnesmerke over det første meierisamvirket i landet. Meieriet i Raudsjødalen var i drift i 2 år, før det ble nedlagt etter krangel om beiteretter i området.

Knausenhytta

Spekehogget.

Grusveien opp Spekedalen var noen drygt seige kilometer med varme bein.

Raudsjøhytta.

Meieriet i Raudsjødalen

Punktering ved Vesle Raudsjøen

Fra Raudsjødalen gikk turen over Raudsjøpiggen og til Vesle Raudsjøen. Der satte jeg meg på liggeunderlaget for å stelle beina og tape noen gnagsår. Mens jeg satt der gled saksa ned på underlaget. Psssss…

Plutselig var ikke liggeunderlaget like mykt og behagelig. Jeg forsøkte å reparere med litt tape uten det store hellet. Det gikk mot en natt på 2 mm punktert liggeunderlag, helt uten demping mot bakken.

Raudsjøpiggen.

I midten av juni lå det fortsatt en del snø i høyden etter Raudsjøpiggen.

Heads or Tails

Neste morgen var kroppen stiv og støl når solen vekket meg til en ny dag. Så under frokosten vurderte jeg alternativene. Jeg kunne fortsette videre mot øst som planlagt med punktert liggeunderlag, eller jeg kunne gå ned til Holøydalen og se om jeg kom meg til Røros for å få kjøpt lappesaker. Frem fra lomma fant jeg en Amerikansk quarter og sa: «Heads så blir det Røros, Tails så fortsetter jeg mot øst».

Det ble Heads.

På turen langs T-stien til Ellefsplass la jeg en ny turplan. 5 dager på tur ble for lite, så når jeg kom til Røros skulle jeg enten finne lappesaker, eller kjøpe et billig underlag. Deretter skulle jeg etterfylle sekken for en uke i Femundsmarka.

Nede ved RV26 stilte jeg meg opp i veikanten med tommelen i været. Det viste seg raskt at det kunne ta sin tid da jeg kun hadde sett en bil det første kvarteret. Den kjørte motsatt vei. Så jeg tok meg tid til en liten vask i bekken, og skyldte T-skjorta med det samme. En time senere stoppet en bil med to sunnmøringer foran meg og tilbydde skyss til Tolga.

Tropevarme og snøsmelting betyr som regel at T-stien blir omgjort til en elv.

Klestørk, gjesping og venting på haik i Holøydalen.

En natt i Røros

Etter en togtur fra Tolga kom jeg til Røros, og rakk akkurat en tur innom sportsbutikken før det stengte. Der fant jeg ikke lappesaker for selvoppblåsbart liggeunderlag, så jeg endte opp med et sett for å fikse regnklær og slikt. Så gikk turen til Bergstaden hotell for å fine et rom for natten.

Etter å ha lappet underlaget fikk det ligge på senga og tørke, mens jeg tok turen innom butikken for å handle mat for en ny uke på tur.

Midlertidig fiks med lappesaker for regnklær. Det holdt de neste 5-6 årene.

Kanopadlere på tørt land i Femundsmarka

Etter å ha sjekket ut av hotellet tok jeg bussen til Synnervika, og snart var jeg om bord på M/S Fæmund II. På båten gikk turen som vanlig rett til Kristin i kiosken for en kopp kaffe, før jeg slo av en prat med en annen vandrer på vei inn i Femundsmarka. Han og bikkja skulle til Haugen, for å rusle en tur inn mot Grøtådalen. Jeg gikk av båten i Synnervika og satte kursen mot Øvre Roasten.

Fæmund II legger ut fra Røsanden. Endelig kan turen starte, igjen.

Jeg hadde ikke kommet langt før jeg traff de første kanopadlerne inne i skogen. De fortalte at de hadde båret kanoen opp til nedre Roasten, og nå var det ned igjen for å hente sekkene. Etter en liten prat fortsatte jeg mot øst. Snart begynte det å regne lett. Ikke lenge etter fikk jeg øye på to personer som satt under en kano langt inne i skogen. Jeg prøvde med en fleip: «Ser dere har vært smarte nok til å ta med tak på tur…», eller noe lignende. «I don’t understand», kom det til svar, og så var det over på engelsk.

Det sveitsiske paret hadde padlet fra Rogen i Sverige, og kunne fortelle om god vannføring og en fin tur ned Røa til Øvre Roasten. Smeltevannet i elven hadde gjort mange av de grunne strykene padlebare og det hadde vært få bæringer. Nå var de mer skeptiske til Nedre del av Røa, og hadde valgt den lange bæringen ned mot Femunden. På kartet viste det 16 stryk på 5 km, så det hadde uansett blitt lite padling og mye bæring.

Sveitsere på kanotur.

Fisk på første, andre og tredje kastet

Ut på ettermiddagen kom jeg frem til Roastbua, og satte fra meg sekken for å fiske litt i innoset og oppover Røa.

Først forsøkte jeg i innoset, og hadde napp på første kastet, og andre, og tredje… Noe fisk på land ble det imidlertid ikke, da alle reiste etter en tur eller to i lufta. Deretter fortsatte jeg opp elva til Grislehåen uten å kjenne fisk og ruslet tilbake til Roasten.

Denne gangen forsøkte jeg meg med sluk, og på første kast var det napp igjen. Litt etter lå en ørret og sprellet i lyngen foran beina. Da var kveldsmaten sikret. Like etter mistet jeg enda en kilosørret, og sverget på at det første jeg skulle gjøre etter turen var å kjøpe nye kroker.

Nok fikk være nok. Det regnet og var kaldt, og natten var på sitt mørkeste. Så jeg gikk tilbake til Roastbua for en ørretmiddag og en natt under tak.

Oppdatering av turdagboka (og der fant jeg historien i dag).

Middag på koia.

Alle fiskene jeg mistet…

Regnet på dagen hadde bare vært et lite forvarsel på værskiftet som var på gang. På morgenkvisten fikk jeg fyrt opp i ovnen, og mens jeg stod med en kopp rykende varm kaffe var det lette snøfnugg i lufta ute. Fra 25 grader noen dager tidligere, til null grader og snø. Været skifter fort i den Norske sommeren.

Jeg lot sekken stå i hytta og gikk oppover Røa med fiskestanga. På første kastet var det fast fisk, som dagen før. Og som dagen før gikk fisken i lufta og spyttet ut sluken. Til nå hadde jeg mistet 90 % av fisken som tok kroken. Heldigvis var fisken bitevillig, så noen minutter senere var det klart at det ble Harr til lunsj.

Etter å ha fulgt elva opp til Storbuddhåen, kom en kano sigende inn mot Roastbua da jeg kom tilbake tidlig på kvelden. Det viste seg å være en gjeng på 6 personer fra Larvik som hadde vært noen dager på tur. Gutta fortalte at de også hadde hatt godt bett, og nok fisk til maten. Den største var en abbor på utrolige 1,2 kilo i et tjern et sted inne i skogen.

Steikefisk.

Kreativt innslag i hytteboka på Roastbua.

Storbuddhåen.

Vinter i juni

Neste morgen var det hvitt på bakken og tett sludd i lufta. Jeg fyrte opp i ovnen, og fikk varmen i bua før jeg gikk ut for å sage mer ved. Slik været hadde snudd regnet jeg med at kanogjengen fra kvelden før vill komme ned til koia for å tørke seg litt, så det kunne være greit om veden lå klar.

Klokka ett snødde det fortsatt tett da jeg hørte lyder utenfor. Jeg gikk for å åpne døra, og ble møtt av en hund som var ivrig på å komme inn og fire søkkvåte fyrer. Raskt ryddet jeg unna mitt, og koia ble fylt med klær og utstyr til tørk. Noen minutter senere kom også de to siste og plutselig var det folksomt på koia med 7 karer og en hund som endelig fant et varmt sted.

En god stund utover dagen satt vi i bua og snakket, kokte mat og slo opp mer kaffe.

Omsider begynte været å lette, og jeg pakket sekken for å fortsette oppover Røa. Koia ble overlatt til gjengen fra Larvik, før jeg fortsatte med fiskestanga oppover til Kløfthåen. Underveis klarnet været helt opp, og slapset på bakken begynte å få ishinne. Jeg endte opp med å gå opp til Storrundhåen før jeg tok kveld.

Nysnø i Femundsmarka 14. juni.

Pause ved Kløfthåbua.

Litlrundhåen.

Da jeg møtte bjørnen, nesten…

Sola varmet godt og tinte raskt vekk restene av snøen da jeg fortsatte neste morgen. Jeg satte krusen mot nord i en skikkelig blokkmark.

Noen kilometer inne i skogen kom jeg over fersk dyremøkk. Ikke var det elg, og heller ikke reinsdyr. Ut fra størrelsen på etterlatenskapene måtte det være et stort dyr som hadde vært der kort tid tidligere. I Femundsmarka kan en da velge mellom Bjørn og moskus. Dette var ikke Moskusmøkk…

Jeg pirket borti dynga for å se hvor fersk den var (ganske så myk og fin) og hørte en liten stemme i bakhodet. ”Bjørn”, hvisket den stille…

Terrenget var ganske så åpent, bortsett fra alle de store steinblokkene. Stemmen i bakhodet hvisket ganske så insisterende at steinene var perfekte for bamsebrakar til å stikke seg vekk bak. Jeg snudde skoene 180 grader og gikk tilbake samme vei jeg kom, mens jeg kikket oppmerksomt rundt meg etter en brun skinnfell som siklet bak en stein mens den tenkte: ”mmm, fotturist! Litt gammel og seig, men feit og fin. Middagen er servert. Kom igjen unger, det er nok til alle!”

Før jeg visste ordet var jeg nede ved Kløfhåbua med alle lemmer i behold, og kunne puste lettet ut.

Etter en liten matbit var hele bjørnehistorien glemt. Dermed tok jeg med meg fiskestanga på en runde frem til kvelden.

Kløfthåbua.

Adolfbua ved Kløfthåbua.

Fiskeskrøner i Kløfthåbua

Ikke lenge etter at jeg hadde fyrt opp i Kløfthåbua hørte jeg folk utenfor. Så snart jeg åpnet døra fløy en skygge forbi beina, og snuste seg rundt koia. Det var tre av karene fra Roastbua, Kim, Pål og Torkel, som hadde fortsatt padleturen i de to kanoene. De tre andre hadde returnert til Røoset.

Gutta ble ønsket velkomne inn for en natt på koia. En stor gryte med pannekakemix og litt godsaker ble stekt på ovnen med blandet suksess – pannekakekake med sukker, rosiner og litt sjokolade…

Mens vi satt der utover kvelden oppdaterte vi hverandre på fiske de siste dagene. For meg var det fort gjort: et napp og ikke så mye som et vak ovenfor Kløfthåen. For Kim, Pål og Torkel tok det lengre tid. De kunne fortelle at de etter at jeg hadde ruslet videre, hadde opplevd fiskelykken ved Roasten. Først to ørreter på 1,1 og 2 kilo og litt senere en på 1,5 kilo.

Noen timer senere var koia gjennomvarm, og mange historier fortalt da vi omsider krøp i posene og sovnet.

Kveld i Femundsmarka.

Pannekakekake med tilbehør.

Kanopadlere i flomstor elv

Etter en natt i Kløfthåbua fortsatt Kim, Pål og Torkel mot Svenskegrensa, mens jeg satte kursen nedover mot Øvre Roasten. På turen ned til Innoset fikk jeg en ørret på steikefisk størrelse til lunsj. God og mett duppet jeg av i lyngen, og våknet av at noen pratet ikke langt unna.

Det viste seg å være de to trønderne jeg møtte da de var på vei for å hente sekken på Røsanden noen dager tidligere. De kunne også fortelle om godt fiske, og hadde fått et par kilosørreter i Roasten. En kantring og svømmetur i stryket ned til innoset i Roasten hadde de også fått med seg.

Trønderne padlet etter hvert videre, og jeg ruslet til innoset for å se om fisken var bitevillig. Etter et par kast hørte jeg brått roping oppe i stryket: «Å faen! Å faen! Høyre! Høyre!», og ned kom en kano som akkurat gikk klar av en stor stein. Litt overrasket så jeg at det var Kim og Pål som var ute og «raftet» i kveldsmørket. De fikk berget seg tørre ned stryket, og like etter kom også Torkel padlende med bikkja som utkikk.

Vi ble enige om å dele Roastbua for natta, og ruslet inn for en kopp kaffe med noen styrkedråper.

Kim, Pål og Torkel gjør seg klar til å padle mot Sverige.

Trøndere på kanotur.

Tid for hjemreise

Proviantposen begynte etter hvert å bli tom, så de var tid for å tenke på hjemreisen. Over frokost avtalte vi å møtes ved Røsanden til kvelden for å dele leirbål mens vi ventet på båten neste dag.

På tur vestover gikk jeg innom Lillevatnet, og havet rett oppe i en stim med små abbor. På første kastet var det fast fisk, og 10-20 abborer fulgte fisken på kroken inn mot land. Her var det bare å plukke noen steikefisk til lunsjen.

Litt senere på ettermiddagen tok jeg igjen Kim, Pål og Torkel på Røvollen. De hadde bestemt seg for at det var enklest å bære kanoen fra Nedre Roasten og til Femunden. Mens de bar kanoer og sekk i to vendinger, gikk jeg i forveien og sanket ved til bålet nede ved Femunden.

I det jeg tente bålet kom Larvik gutta padlende, og gled stille over den blikkstille vannflata på Femunden.

Trebåt ved Litlsjøen.

Kanopadling i Femundsmarka betyr en og annen bæreetappe.

En stille solnedgang over Femunden.

Bålkveld.

En siste bålkveld to uker etter at jeg startet på en ukestur fra Tynset.

Jeg var på tur gjennom Reisa nasjonalpark i retning Somashytta, da jeg ble oppmerksom på en lyd bak meg. En merkelig summing rett bak øret. Det tok noen sekunder før jeg skjønte hva det var.

Fra fiskestanga, som var festet på sekken, kom en lyd som minnet om en kraftlinje. Jeg skvatt i. Sekken ble kastet av ryggen, før jeg småløp 50 meter unna. Brått blinket og smalt det i samme øyeblikk.

Thunderbolts and lightning, very very frightening. Strofen fra Queen sangen gikk på repeat i bakhodet. Tordenbyge.

Å være på tur i tordenvær er ingen drømme situasjon. Lyn er elektrisitet, og elektrisitet vil gjerne følge minste motstands vei. Det vil si at det er ikke noe smart å være minste motstands vei, som det høyeste punktet i et flatt landskap. Å rusle rundt med fiskestanga på sekken som lynavleder er heller ikke det smarteste en kan bedrive tiden med.

Noen sekunder etter det første tordnet skrallet så det ristet i hele kroppen strømmet regnet ned. Regnklærne lå i sekken, men selv ikke øsende regnvær kunne få meg til å gå tilbake til den knitrende fiskestanga. I stedet ble jeg sittende midt i en skråning, mens jeg følte meg ganske så liten.

Like plutselig som tordenbygen kom var den over. Solen kom frem, og jeg kunne begynne å tørke opp. Det tok imidlertid lang tid før jeg turte å nærme med sekken for å fortsette til Somashytta.

Den kvelden var det godt å komme frem til hytta og få tak over hodet.

I desember er det en kald fornøyelse å stå med fluestanga nede ved fjorden. Men roer vinden seg et øyeblikk gir det god trening med fluestanga. Om jeg får fisk eller ikke er ikke så viktig. Det er en helt annen grunn til at jeg står med neglesprett og kaster med fluestanga.

Været på Nord-Vestlandet har ikke vært det beste de siste dagene, eller ukene for den saks skyld. Gradestokken leker jojo, snøgrensa går opp og ned på fjellet og regnbygene kommer tett, gjerne med respektable vindkast og litt sludd innimellom. En helt normal desember med andre ord.

Under slike forhold er det greit å ha fluestanga liggende bak i bilen når en er ute på julehandel. Da kan en svinge ned til fjorden om det kommer en liten pause mellom regnbygene og vinden. Er det ikke skiføre, så er det jo mulighet for en sjøørret på kroken.

Utstyret jeg bruker er et billige fluefiskesett i klasse #5. Det holder til jeg har lært kunsten, og vet hva jeg trenger av utstyr.

Om det blir fisk eller ikke betyr ikke noe. For mens jeg venter på skiføre har jeg tjuvstartet på neste års mål om å beherske fluefiske. Jeg skriver å beherske, ikke mestre. Å mestre fluefiske virker som en utopi for en amatør som meg. Å ha kontroll på kastingen og få flua til å lande der den skal er en ting. Det er bare trening. Men å vite hvilken flue en skal velge, fiske på den rette måten og være på rett sted til rett tid er en annen sak. Det tar lang tid å mestre.

Så jeg er fornøyd om jeg har flaks en gang i blant, og får en fisk på kroen mens jeg trener på kastingen med mitt billige fluefiskesett i klasse #5. Så får jeg heller bruke noen mørke, stormfull kvelder til å lese om fluevalg og alt det andre frem til våren.

Dagens flue. En hvit/rosa sak som fungerte godt på sjøørreten i Troms. Da festet bak en Bombarda.

Av og til blir det fisk…

Mine to kjære onkelunger var på besøk hos farmor. Selvsagt måtte verdens beste onkel komme på besøk, og ta med jentene på fisketur. Det er imidlertid ikke alltid fisketuren blir slik en har tenkt. I vertfall ikke når en er på tur med onkel Jan Erik.

Vi skulle kose oss skikkelig på tur, så jeg fant frem en pakke kjeks fra skapet. Fiskestang måtte vi også ha, og denne lå i bobilen til farmor. Mens jentene satte seg i bilen la jeg kjeksen på muren, og gikk inn i huset for å hente nøklene til bobilen. Så var vi klar for fisketur og kjørte mot Eide.

Halvveis til Eide kom jeg på at det var noe jeg skulle med nøklene som lå i lomma. Fiskestangen. Vi var på fisketur uten fiskestang!

Heldigvis var det en sportsbutikk på Eide, så jeg kjøpte et fiskesett når jeg likevel måtte innom for å handle dupper. Therese fikk bruke det nye fiskesettet, og Christine fikk bruke min stang. Så kunne jeg heller sette meg ned og smugspise av kjeksen mens jentene lurte noen fine ørreter.

Ved Gådalsvatnet pakket vi ut det nye fiskesettet og fikk satt sammen stang og snelle. Posen la jeg tilbake i bilen. Spente på om fisken ville bite la vi i vei mot fiskeplassen en liten kilometer unna.

Da vi endelig var klare for å fiske var det noe som manglet. Hadde jeg ikke med dupper også? Duppene lå igjen i bilen, så det var tid for å improvisere. I vannkanten fant jeg en morken planke som var tørr og lett som en kork. Av planken spikket jeg en dupp og festet på noen svivler fra slukboksen. En perfekt dupp i mine øyne. Christine var litt mer skeptisk.

Christine er litt skeptisk til den improviserte duppen.

Det tok ikke lang tid før gulljentene fikk kontroll på stang og hjemmelaget dupp. Snørene landet velplassert ute i vannet, og jeg kunne sette meg ned med en liten kjeks. Men hvor var kjekksen?

For å oppsummere

• Kjeksen lå på muren hjemme.
• Fiskestanga lå i bobilen.
• Duppene lå i bilen.
• En trepinne blir en fantastisk fin dupp.
• Jeg kan være litt distré til tider.

Når vi oppsummerte alt det rare onkel hadde gjort på turen lo Therese og Christine godt. Jeg lovte å spandere den største isen de ville ha på turen hjem. Da hadde vi hatt en fin tur likevel.

Historien er tidligere publisert, men på forespørsel har jeg frisket den opp som en liten adventshistorie i Tursidens adventskalender for 2015.

Se for deg at du er i full fart ned en bakke på ski, og så går lyset. Alt blir mørkt. Hvor langt var det til neste tre? Hvor langt unna var skrenten til høyre? Når smeller det?

Timene med dagslys er få i desember og januar. Dette er tiden for skiturer og toppturer med hodelykt. Men, som med annet utstyr kan hodelykta svikte, eller batteriene gå tom. Og problemet med utstyr som svikter er at en ikke vet når det svikter

En hører av og til historier om hodelykter som plutselig går i svart. På en rolig skitur, eller når en leser på senga i teltet er det ikke noe problem at det blir mørkt noen sekunder. Da er det bare å stoppe opp til en skimter hvor en er. Men skal en drive med toppturer eller annen form for aktivitet over gåfart er det mindre koselig om alt blir svart.

Så det velkjente tipset som ikke alle husker på er å bruke to hodelykter. Hvor kraftig reservelykten skal være er litt avhengig av hvor kraftig hovedlykten er. Lysstyrken bør være såpass at det ikke tar flere sekunder å venne seg til svakere lys. Det vil si at om en kjører på ski med 3000 lumen fra en Moonlight blir det litt snaut med en billiglykt fra Biltema.

Så skal du på topptur eller skitrening i mørket er tipset å ta med to hodelykter. Den svakeste bruker du selvsagt på oppturen, slik at hovedlykten har friske batterier til nedkjøringen. På nedturen har du på begge lyktene, så slipper du at det plutselig blir mørkt.

Annonselenke: Bra utvalg av kvalitetslykter finner du hos VPG.

På kalde vindfulle dager gjør det godt å komme frem til en trivelig hytte og fyre opp i ovnen. Våte klær kan tørkes og du har et varmt og tørt sted å slappe av en time, eller kanskje sove en natt under tak om været ikke klarner opp. Og er du riktig heldig ligger det et isoporsete på utedassen.

På fjellet står det mange åpne koier og hytter åpne for en liten pause eller en natt under tak for oss fjellvandrere. Åpne koier det ikke koster noe annet enn litt dugnadsarbeid med vedklyving og rydding slik at hytta er trivelig å komme til for den neste som kommer forbi.

Det er godt å komme til en åpen hytte og fyre opp i en gammel Jøtulovn.

Fossbua i Dividalen er et fin sted for en liten rast.

Måskohytta ligger ikke langt fra Rostahytta til DNT, og er et godt alternativ for den som vil svinge fiskestanga.

På tur tar jeg ofte turen innom åpne koier og hytter jeg passerer. Om vinteren er det godt å komme i le under lunsjen, og på sommeren kan det være godt å slippe unna myggen en halv time. Neon ganger blir det også til at jeg benytter muligheten for en natt under tak, mens utstyret tørker opp etter våte dager i telt.

De fleste koiene og hyttene som står åpne er enkle husvær Fire vegger, tak over hodet, vedovn, sengeplass og en utedass. Akkurat den luksusen en fjellvandrer setter mest pris på en kald og vindfull dag.

I sommer var det godt å komme inn på Loassuhytta etter et par kalde og regnfulle dager i Nord-Troms.

Helt inne ved Finskegrensa sør for Reisadalen ligger somashytta som er en åpen Statskoghytte.

I Dividalen gir Ole Nergårdbua et kjærkomment sted for en pause uten mygg.

Finn åpne koier og buer i fjellet

Når jeg planlegger lengre turer passer jeg derfor på å sjekke om det er åpne koier og hytter i området. Da har jeg en mulighet til å gå innom hytta mens jeg er på tur.

På nett er det enkleste å starte med Statskog sine åpne koier og hytter. De er det over 100 av, og du finner de enkelt på kartjenesten til Godtur.no (Velg Åpent husvære i menyen til venstre). Statskog har også en brosjyre om de åpne hyttene og koiene liggende ute på nett.

De andre åpne husværene kan det være litt mer arbeid å finne. Et godt tips er å sjekke turkart eller turbøker for området. Der er ofte slike åpne hytter og rastebuer nevnt og tegnet inn. Et annet tips, som også kan gi andre gode tips før turen, er å spørre på Fjellforum. På Fjellforum er du nesten garantert at noen av medlemmene kan gi gode tips før turen.

Vetlenesbua nede ved Divielva er et godt alternativ mens en venter på å bli hentet etter en tur i Øvre Dividal Nasjonalpark. Den ligger et par hundre meter fra Ventebua til DNT.

Møllerbua er en av Statskog sine mange åpne koier og buer i Femundsmarka.

Se også innlegget: Åpne koier og buer i Femudsmarka

På tiden da vinterfjellet er på sitt vakreste var det tid for egenferd under Bachelorstudiet i friluftsliv. I små grupper skulle vi velge tur, sette mål for turen og planlegge turen. Erik foreslo vintertur et sted han kjente i Stølsheimen. Daniel og jeg var straks med på planen.

Å sette mål var en enkel sak:

• Trivsel på tur.
• Praktisere orientering i vinterfjellet, herunder kart, kompass og GPS.
• Høste erfaringer fra vintertur.

Bålnatt

Rett før vi skulle på tur fikk vi også med Beatrice i gruppa. Siden Erik tok med eneboligen, et lite Unna telt, var det god plass i storteltet så det gjorde ikke så mye. Vi satte Beatrice inn i planene, og var klare for tur.

Første dag var avsatt til å prioritere første mål: Trivsel på tur. Vi fylte derfor på med ekstra mye god mat, og fant oss en teltplass med ubegrensede mengder med tørr furuved etter et par timer. Det tok ikke lang tid før flammene slikket opp langs tørre furugreiner, og lukten av nykokt kaffe fylte lufta.

Etter en ny runde for å fylle vedlageret før en lang kveld ved bålet kunne vi starte middagen. Jeg satte i gang med fløtegratinerte poteter, Erik surret sjampinjong og løk, og Daniel styrte panna med biff. Et herremåltid foran et knitrende bål.

Erik får seg litt energipåfyll før vedjakten.

God mat gir trivsel på tur.

Middag på bålet.

En gjeng i godt turhumør.

Frisk tur til Tvinnestølen

Morgenen etter fikk vi fart på flammene og kokt litt kaffe før det var tid for å fortsette opp i høyfjellet til Tvennestølen. Vinden hadde tatt seg opp i løpet av natten, og over tregrensen blåste det friskt.

Da jeg snudde meg kunne jeg se Beatrice bli blåst overende av et vindkast. Med godt marktrykk, og mer aerodynamisk kroppsfasong gikk det greit med meg. Jeg fortsatte opp til toppen for å legge fra meg sekken, før jeg rant ned og tok over sekken til Beatrice. Uten sekken som ekstra vindfang kom Beatrice seg opp resten av stigningen.

Fremme ved Tvinnestølen fikk vi endelig en pause fra vinden. Erik fikk fyrt opp i ovnen, og den største kjelen ble fylt med snø og satt over varmen. Etter hvert som varmen bredde seg i den lille hytta fant Daniel frem sjakkspillet fra sekken, og vi var sysselsatt resten av kvelden.

Hyttekos på Tvinnestølen.

Topptur til Kvitanossi

I løpet av natta løyet vinden helt, og vi våknet til en hvit fjellverden badet i sol fra blå himmel. Ikke et vindpust kjentes der vi gikk videre med oppbrettede ermer mot nord. Dagens plan var å sette opp leiren, og så gå en liten topptur til Kvitanossi.

Før den siste stigningen fant vi en leirplass med litt le om det skulle blåse opp. Beatrice ville bli igjen for å etablere leir og øve på orientering mens vi gikk topptur. Vi hjalp til med å få opp teltene, og så fortsatte vi på toppturen, mens Beatrice startet å grave arbeidsgrop i teltet.

Noen timer senere var vi tilbake i leiren, og sultne etter en god dag på ski. Sola varmet fremdeles godt, så vi tok med oss liggeunderlagene ut i sola for å nyte dagens siste solstråler.

Det er umulig å knipse et normalt bilde av Daniel.

Beatrice øver med kartet.

Erik peker og ferteller på toppen av Kvatanossi.

Stølsheimen.

Middag ute i sola.

En lang nedkjøring

Dagen etter våknet vi av at sola varmet på teltduken. Med trøtte øyne kunne vi registrere at snorkingen hadde opphørt fra Eriks enebolig, så vi tok med liggeunderlag og primus ut for en frokost i sola før vi fortsatte over fjellet.

Etter hvert som vi kom over toppen, og var klar for den lange nedkjøringen hadde sola fått jobbet godt med snøen. Der sola skinte var snøen myk, og i skyggepartiene begynte det å danne seg en fin skarehinne. Med tung sekk og ujevnt underlag ble det en tålmodighetsprøve å komme ned fra fjellet.

Erik kjørte først og føyk nedover i elegante telemarksvinger. Jeg kom like bak, fektet litt med armene, og klarte å holde meg på beina. Bak meg så jeg Daniel foreta noen akrobatiske bevegelser, og lande med ansiktet først – en Face Plant av beste skoleeksempel. Bakerst, med en imponerende stoisk innsats, ble det mange knebøy for å komme seg tilbake på beina for Beatrice.

Erik og jeg begynte etter hvert å bli småkalde av å vente, så vi foretok et lite råd. Vi kunne lett se at Beatrice var oppgitt over å ikke mestre nedkjøringen. Vi ble derfor enige om at han skulle kjøre ned til et egnet sted for å slå leir, og så returnere opp uten sekk. Da han møtte oss på oppover turen litt senere, kunne han overta sekken til Beatrice. Uten sekk ble det en lek å kjøre ned bakken, og opplevelsen ble til slutt preget av litt positiv mestring.

På toppen før en lang nedkjøring.

Stølsheimen i retning mot Voss.

Matlaus men ikke rådlaus

Nede i skogen var det tid for en liten rådslagning. Vi var tom for kokekaffe og hadde bare turmat igjen i sekken. Det var også noen timer igjen med dagslys, så etter en kikk på kartet var løsningen klar. Daniel, Erik og Beatrice etablerte leiren og fyrte bål, mens jeg tok på meg skiene for en tur på butikken.

Med tom sekk og slushføre gikk det fort nedover til parkeringen. Der fikk jeg skiftet til joggesko, og kjørte på butikken. Noen timer senere var jeg tilbake ved bålet med grillmat og litt god drikke.

Det ble en lang kveld med gamle turhistorier rundt bålet den kvelden. Var vi helt stille kunne vi høre Tiuren som øvde på sangen til morgenens spilling på myra.

En siste kveld ved bålet.

Regnfull avslutning

I løpet av natten ble tiurleiken overdøvet av regn som trommet på nylontaket. Så dagen etter drøyde vi ikke tiden før vi pakket sammen for den siste etappen ned til bilen.

På den lange kjøreturen hjem fikk vi tid til å evaluere turen. Opplevelsene hadde vært varierte, med lange bålkvelder, snøfokk, hytteovernatting, teltliv, topptur, sol og vindstille vinterfjell. Konklusjonen ble at vi hadde nådd målene med turen, ikke minst det viktigste som var «Trivsel på tur».

Fra egenferd turen til andre året på Bachelor Friluftsliv i Sogndal 2008

Bussjåføren fra Fauske til Sulitjelma var av den hjelpsomme typen. Han la merke til sekken da jeg gikk på, og spurte hvor jeg hadde tenkt meg. Jeg fortalte at planen var å gå fra Sulitjelma til Narvik, men ikke viste hvor jeg skulle av. Han var kjent i området, og lovte å stoppe for å vise hvor jeg skulle starte.

Nesten hele veien til Sulitjelma fortale sjåføren om turer i Sulitjelmafjellene, så da han stoppet og sa «Her skal du av», var jeg sugen på å starte langturen. Sjåføren ble med ut og fulgte meg over veien til et skilt merket SOT. «Det er bare å følge grusveien opp her. Det står skilt der stien starter». Jeg takket for alle tipsene, før sjåføren ønsket god tur og kjørte videre.

Jeg justerte sekken og startet på den lange seige motbakken opp fra Sulitjelma. Mange Norge på langs vandrere har beskrevet bakken som Norges seigeste, og med 24 timer på reise med norsk kollektivtrafikk skjønte jeg hva de mente. Det gikk jevnt oppover kilometer etter kilometer.

Omsider flatet det ut, og etter hvert dukket Ny-Sulitjema fjellstue opp. Etter den lange reisen var jeg ikke i tvil. Det var tid for å ta første natt på hytte.

Den lange seige bakken opp fra Sulitjelma

Ny-Sulitjelma fjellstue

På Ny-Sulitjelma ble jeg kjent med merket for Nordkalottruta. Den ruta ble del av en tur neste sommer.

Inne på Ny-Sulitjelma fjellstue. Mer husfølelse en hyttestemning.

Sulitjelmafjellene

Jeg våknet frisk og uthvilt etter å ha sovet uavbrutt i 12 timer på hytta. De neste ukene skulle jeg gå nordover gjennom Sulitjelmafjellene, Padjelanta og Narvikfjellene. Jeg hadde god tid, og det var ingen grunn til å kaste bort tiden på hytta. Jeg fikk pakket sammen og gikk nordover.

Fra Ny-Sulitjelma fulgte jeg stien til Sorjushytta. Snøsmeltingen var ikke over i starten av juli, så det ble mange snøflekker å krysse. Det gjorde ikke så mye. Snøen var fast, og der bekkene gikk flomstore var det gjerne mulig å krysse på en snøbro.

Med friske bein pa passerte jeg dagens høyeste punkt på 1050 moh. Mot nord kunne Sorjushytta så vidt skimtes nede ved et islagt Sorjusvatn. Mot øst resite den mektige Suliskongen seg bakenfor Sulitjelmabreen. I vest kunne jeg se Blåmannsisen stikke en av armene ned i Blåmannsisvatnet. Et vilt og vakkert terreng, og jeg skjønte hvorfor de fleste som går Norge på langs velger en svipptur innom Sverige og Padjelanta på dette strekket av landet.

Jeg fortsatte end til Sorjushytta, og kom frem med nyvaskede bein etter et lite vad noen hundre meter før jeg var fremme. Der ble jeg møtt av to personer som hadde dugnad på ny-hytta. De kunne fortelle at den gamle ny-hytta ble tatt av stormen Narve i januar 2006. Restene lå som en liten plankehaug litt unna. Nå hold de på med det siste støket med maling og fikset inne slik at den kunne være klar for nye besøk om noen uker.

Snøen sørget for snøbroer over de fleste bekkene i Sulitjelmafjellene.

Reinsflokk i Sulitjelmafjellene.

Sorjushytta

Dugnad på nye-nye-Sorjushytta.

Gamle Sorjushytta ble hjem for en natt.

Padjelanta og svenske turisthytter

Etter Sulitjelmafjellene fortsatte turen over Riksgrensa og inn i Padjelanta nasjonalpark. Litt før grensen gikk det en hengebro over en smeltevannselv. Det var tydelig at vinteren hadde vært hard, for en av stolpene på land var knekt, og rekkverket hang ned under broa. Det fristet lite å krysse brua, men samtidig fristet det enda mindre å vade ut i smeltevannet. Etter to forsøk, og en hel del hyperventilering, krøp jeg helskinnet over brua og fortsatte inn i Sverige.

Ved enden av Voulep Sårjåsjávvre ligger Sårjåsjaure fjellstuga. Hytta lå vakkert plassert ved en lang strand, med en foss like nedenfor. Spent på Svenske turisthytter stakk jeg hodet inn. Om området fristet til et opphold, så ble det raskt endret etter en tur inn på hytta. Sårjåsjaure fjellstuga var en kald og upersonlig hytte. Innvendig fant jeg to små krakker, et lite bord festet til veggen, et par køyer, og et totalt fravær av ved. Jeg gikk videre.

Fra Sårjåsjaure fjellstuga gikk det nedover, og jeg kom inn på Padjelantaleden. Å komme fra Sulitjelmafjellene til Padjelanta i starten av juli var litt av en overgang. Mens snøen fortsatt lå i høyden, var det full vår nede i dalen.

Vinteren hadde herjet hardt med hengebroa i Sulitjelmafjellene.

Ingen tollere å se på riksgrensen.

Sårjåsjaure fjellstuga ligger fint til.

En sliten hytte ble første møte med svenske turistforeningen.

To pinnestoler og et spinkelt bord på veggen var alt Sårjåsjaure fjellstuga hadde å by på.

På handletur i Staloloukta

Etter et par dager i Padjelanta nærmet jeg meg Staloloukta. Der hadde jeg hørt det var mulig å kjøpe fersk varmrøkt røing, og handle litt forsyninger i den lokale kiosken. Det skulle bli godt med litt forfriskninger etter 5 dager på tur.

Jeg fant veien frem til turisthytten for å finne en seng for natten. Klokka hadde så vidt passert sju på kvelden, men det var tydeligvis litt seint å ankomme. Litt motvillig dukket en uinteressert tenåringsjente frem fra bakrommet, og etter å ha avlevert en fin sum norske kroner (vekslingskursen var ikke mye å skryte av), fikk jeg en seng for natten.

Så snart sekken var plassert på rommet gikk jeg for å finne kiosken. Den lå noen hundre meter fra hytta, og utvalget i turmat og andre godsaker imponerte meg. Her viste de tydeligvis hva en fjellvandrer trengte. Så med ny forsyninger, og et par kalde pils kunne jeg sette meg ute i kveldssola før jeg ruslet tilbake til rommet.

Virrijaure

Staloloukta.

Staloloukta ble et trivelig møte, selv om turisthytta ikke fristet til flere besøk.

Svenske plankestier

0600 neste morgen spilte kasserolleorkestret opp. Det var umulig å ignorere den tiltagende klimpringen, og mengden av folk som romsterte frem og tilbake i gangen. Smal i øynene kikket jeg forvirret ut i gangen. Kvelden før hadde jeg bare sett noen få gjester i stua, mens nå krydde det av folk over alt og matsalen var full. Jeg vasket meg ut av rommet, og forsvant ut døra i kaoset for å ta frokosten oppe i høyden.

Turen videre gjennom Padjelanta gikk på velbrukte stier. Og så snart det var en fuktig flekk i terrenget så det ut som om en svenske med stor skog og eget sagbruk hadde gått amok. Kilometer på kilometer med plankesti var lagt ut. En dag regnet jeg ut at 5 av 28 kilometer gikk på planker. En smal sti, som ble livsfarlig så snart det kom et par regndråper.

Etter møtet med Staloloukta valgte jeg teltet resten av turen i Padjelanta. Jeg fant også løsningen på mysteriet med folket som plutselig fylte hytta på morgenen. Det så ut til at svenske turgåere likte å starte før klokka 8, være fremme tidlig på neste hytte, spise middag og så legge seg tidlig tidlig. Det passet meg bra. En time om dagen møtte jeg motgående trafikk, og resten av tiden hadde jeg fjellet stort sett for meg selv.

En liten perle i Padjelanta.

En av mange hengebroer i Padjelanta.

Kilometer på kilometer med plankestier.

Selv over de minste fuktige flekker var det lagt planker. Forøvrig en ganske så karrakteristisk stein.

Det er ingen fare for å bli våt på beina med slik tilrettelegging.

En rype som forsøkte å lure meg vekk fra kyllingene.

Etter Staloloukta ble teltet benyttet gjennom Padjelanta.

80 meter med gyngende mareritt

Etter noen dager kom jeg til Voujatjædno, og stod foran 3 hengebruer for å komme over elva. Den første brua var 80 meter lang, og Sveriges lengste hengebro for vandring. 80 meter på to planker som hang fra stålwire høyt over brusende vannmasser. Jeg trakk pusten dypt og gikk forsiktig ut på brua. 5 meter. Brua begynte å gynge, beina sviktet og jeg trakk meg tilbake på trygg grunn.

Den spinkle brua var mer en jeg var komfortabel med. Men jeg skulle over, så jeg prøvde å overbevise meg selv om at den hadde holdt folk før. Den var helt sikkert trygg. Det hjalp selvsagt ikke, og jeg var like skjelven da jeg sank ned på kne for et nytt forsøk. Millimeter for millimeter smøg jeg meg over, mens jeg inspiserte planker, spiker og skruer.

9 minutter etter at jeg startet hadde jeg tilbakelagt 80 meter med gyngende mareritt. Nå gjenstod det bare to litt kortere bruer før jeg kunne gå over fjellet til Vaisaloukta for å ta båten over Akkajaure til Ritsem for en varm dusj og litt proviantering.

80 meter med gyngende mareritt. Da jeg gikk Nordkalottruta i 2011 var brua byttet ut med en mer solid jernbru.

Teltliv.

Matpause mens jeg venter på båten i Vaisaloukta

Proviantering for en ny uke på Ritsem.

Narvikfjellene

Etter en natt på Ritsem hadde jeg fylt sekken med forsyninger for en ny uke og fortsatt nordover mot Narvikfjellene. To dager senere var jeg ved Gautelishytta.

Jeg brukte Gatelishytta som base for fisketurer de neste dagene. Time etter time gikk jeg rundt med fiskestanga. På de mindre vannene var isen i ferd med å gå, mens de store lå åpne. Det burde være gode forhold for «vårfiske», men fisken var treig. Alt jeg fikk var småfisk på 200-300 gram.

Planlegging av neste etappe på Ritsem.

Teltplass rett før grensa og Narvikfjellene.

I Narvikfjellene lå det fortsatt mye snø i andre halvdel av juli.

Gautelishytta.

Norske hengebruer var om mulig enda skumlere en de lange svenske.

Mage fangst.

Haiketur til Narvik

Etter hvert gikk jeg videre mot Cáihnavággihytta i følge med flokker av reinsdyr. Narvikfjellene viste seg frem med sol og behagelige temperaturer. Fisken uteble imidlertid, så etter hvert minket det på provianten og jeg satte kursen mot nærmeste vei.

Etter noen kilometer langs grusveien ned mot Skjomdalen kom en volvo kjørende med to personer i. Jeg la merke til at karen hadde Reckonpack og feltbukse på seg. Det viste seg at han nettopp var ferdig som soldat på HJK, og nå hadde vært på tur med en venninne noen dager. Det viste seg også raskt at vi hadde flere felles kjente på Rena, så det ble en hyggelig tur ned dalen.

Underveis la jeg merke til at han hadde bilen i fri, og motoren på tomgang. Lite bensin var forklaringen, og han håpet å komme seg til nærmeste stasjon. Da vi kom ned anleggsveien var det stopp. Bilen var bensintørr og mobilen var uten dekning.

Heldigvis kom det to biler fra Statkraft forbi like etterpå. Vi praiet hver vår bil. En for tur til nærmeste bensinstasjon, mens jeg satt på med Statkraftkaren som skulle til Narvik. Senere på kvelden traff jeg igjen karen i Narvik for å dele noen kalde pils på en pub.

Sommer i Narvikfjellene.

Cáihnavággihytta.

Og på toppen av fossen var det en hengebro…

Etterspill

Mens jeg ruslet ned til stasjonen etter en natt på hotell i Narvik kjente jeg at 18 dager på tur var litt lite. Jeg ville gå mer. Jeg fant frem en mynt fra lomma og knipset den i lufta. Krone så går jeg av toget på Kongsvoll og tar en tur i Dovrefjell. Mynt så reiser jeg helt hjem. Det ble Krone, så jeg gikk innom butikken og kjøpte mat for en uke.

Hvor går turen videre?

Nå i førjulstida har Addnature lansert en ny og spennende nettbutikk for oss friluftslivsentusiaster. Jeg har vært så heldig å få et gavekort i forbindelse med lanseringen av Addnature i Norge. Heldigvis har jeg allerede handlet inn årets julegaver, så gavekortet skal bli brukt på noen julegaver til meg selv. Det kommer godt med foran neste turår.

Addnature, som ble grunnlagt i 2000, beskriver seg selv som: Klatrere, skikjørere, padlere, syklister, vandrere, surfere og løpere. Vi har en brennende lidenskap for det moderne friluftslivet. Vi i Addnature elsker friluftsliv og strever for å være den beste butikken for alle som elsker å være ute i naturen. Med slagordet:

«We’ve got the gear – just add nature»

Oppgradering av vinterutstyret

Akkurat nå sitter jeg og oppdaterer utstyrslistene for toppturer og vinterturer til neste år. Det er mye slitt utstyr som må erstattes. Varme klær står høyt på listen, og jeg har planer om å oppgradere liggeunderlag og sovepose. Gavekortet er med andre ord et kjærkomment tilskudd til utstyrsbudsjettet.

Utfordringen er bare å velge blant det store utvalget av kvalitetsprodukter. Her er noe av utstyret jeg har funnet frem som alternativ å prøve ut i vinter:

• Hestra Army Leather GTX Glove: Jeg brukte Hestra hansker da jeg jobbet som skipatrulje. Når hanskene holdt 100-150 dager som arbeidshansker i skipatruljen, da fortjener de å bli beskrevet som gode og slitesterke!
• Arc’teryx Atom LT Hoody: Som jeg tidligere har skrevet er Atom LT favoritten blant lette syntetiske varmejakker. Den gamle er tynnslitt, lappet og burde vært skiftet ut for lenge siden.
• Outdoor Research Helium Hybrid Jacket: Dette er en lett vindjakke med vanntette forstrekninger over skuldre og på hette. Jeg ser for meg at den kan fungere godt som plagg på vei opp på topptur, selv om det skulle være litt fukt i lufta.
• Arc’teryx Atom LT Pant: På vinterturer er det luksus å kunne trekke på seg en varmebukse når en er i leir. Atom LT er et alternativ, men det er også mulig jeg går for en ¾ variant som kan fungere bedre med store skisko på beina.
• Exped Downmat 7 M: Skal en ligge i telt på vinteren er det nødvendig med et varmt liggeunderlag.
• Exped Synmat Lite 5 M: Et fleksibelt alternativ til Downmat 7 kan være et Synmat Lite 5 kombinert med et Bamse liggeunderlag. Da kan begge underlagene brukes om natten, mens Bamse fungerer som underlag foran bålet eller til isfiske.

Er du nysgjerrig på Addnature er det bare å sjekke ut friluftsfolkets nye turpartner.

Sommeren 2009 fikk jeg tilbud om å jobbe som tilsyn på fjellet i Gratangen. 8 timer med vandring om dagen, og noen overnattinger i blant. Plenty med frisk luft. «Hvorfor ikke», tenkte jeg, og takket ja.

I Gratangen skulle jeg gå i fjellet, følge med dyra på utmarksbeite og registrere rovdyrskader. En hel sommer til fots i Nordnorske fjell. Bedre kunne det ikke bli, så jeg lastet bilen full av turutstyr, plasserte tre par fjellsko øverst på haugen og kjørte nordover.

Første dag i Gratangsfjellene lovet godt for resten av sommeren.

Å veksle mellom flere par sko gir skoene mulighet for å tørke før neste gang de brukes. Da holder de seg lengre.

Tilsyn pågår, og ellers en fin tur selv om en ikke er på jobb.

Kikkerten ble fast jobbredskap, og fungerte som zoom objektiv på mobilen.

På sporet av Gaupe

Det tok ikke mange dagene før vi fikk høre at det muligens var gaupe på ferde ute på Myrland. Sauene i skogen var nervøse, og viste unormal oppførsel. Så vi la inn noen ekstra dager for å se om vi kunne finne spor, eller få rovdyra til å trekke unna området.

Det tok ikke mange timene før jeg kom over ferske kattespor. Store kattespor. Med årvåkne øyne fulgte jeg sporene etter gaupa. Etter en time var jeg tilbake der jeg fant sporet, bare et platå høyere.

Gaupa er slu, og ikke lett å komme inn på. Sporene gikk som et skoleeksempel på fiskekrok taktikken vi brukte i forsvaret. En legger sporet i en sløyfe, slik at en har full oversikt over det. Pus hadde tydeligvis hatt full oversikt, og stukket av lenge før jeg kom til stedet.

Å ha folk i terrenget hadde imidlertid ønsket virkning, så etter et par dager hadde vi ikke sett flere spor, og sauene roet seg ned igjen.

På sporet av gaupe.

Når gaupa forlot terrenget ble sauene rolige igjen.

Hverdagen i fjellet

Det tok ikke lang tid å finne rutinene i jobben. Hver dag, enten på morgen eller kveld, smurte jeg matpakke, fylte termosen og pakket sekken. Så kjørte jeg til et av 4-5 områder vi holdt under oppsikt og slo på GPS-en for å logge dagens tur.

Etter 8 timer i fjellet var jeg enten tilbake i bilen, eller rullet ut jervenduken for å sove et par timer før jeg gikk nye 8 timer.

Noen ganger snek jeg også med meg fiskestangen på sekken om jeg visste jeg ville passere et fristende vann. Da kunne jeg stoppet et par timer, og heller strekke dagen litt. Ofte ble det med fersk ørret til middag når jeg kom hjem.

Kollega Irmelin har kontroll over terrenget.

Matpause.

Gikk turen forbi fristende vann var fiskestanga på plass på sekken.

Noen ganger ble det med ørret hjem til middag.

Vannen i Gratangen har mye fin ørret.

Flott landskap

Fuglene viser vei til et ferskt kadaver.

Ikke godt å si hvem som har vært på ferde her.

Fra fjellene ved Grovfjorden og nordover.

Bjørn på besøk

En natt jeg hadde tatt med fiskestangen, og trodde jeg skulle få en rolig tur fikk jeg øye på noe mistenkelig oppe i et vierkratt. Gjennom kikkerten så jeg fire bein som stakk opp i luften. Dette måtte undersøkes.

Jeg nærmet meg rolig, og på 15 meters avstand så jeg at det var tatt en god munnfull ut av brystfettet på sauen. ”Hmmm, bjørn…?”, tenkte jeg.

Kjøttet i kanten av der brystfett og jur en gang hadde vært var helt ferskt, så det var ikke mange minuttene siden bamsefar hadde forsynt seg. Sannsynligvis lå han fremdeles et sted i krattet og holdt meg under oppsikt. Forsiktig knipset jeg noen bilder av spor og sau, før jeg trakk meg tilbake samme vei jeg kom.

I området var det ikke mobildekning, så for å fa tak i rovdyrkontakten i SNO for å dokumentere at det var Bjørn i fjellet måtte jeg gå ned til bygda. Noen timer senere var vi tilbake sammen med sauens eier, og fikk flådd dyret. Av slagskadene var det ingen tvil om hvilken kraftkar som hadde forsynt seg.

Selvsagt var det ingen gunstig situasjon med bjørn som hadde fått smaken på sau i området, så flere personer ble tilkalt for å skape uro i terrenget. Dermed ble bjørnen observert for første og siste gang da han senere på kvelden forsvant i flukt over en fjelltopp.

Jeg stod sannsynligvis nede ved vannet og dro opp en ørret da Bjørnen forsynte seg av saueflokken.

Ferskt kjøtt tyder på at det ikke er lenge siden bamsfar har spist brystfettet og juret.

Et par timer etter at jeg oppdaget sauen var bonde og rovdyrkontakt fra SNO på plass for undersøkelse. Da hadde allerede fuglene forsynt seg.

Inge tvil om at det har vært en skikkelig kraftkar som har slått sauen. Hele brystkassa er delt i to.

Sommer blir til høst

I løpet av en lang sommer i fjellet får en med seg naturens utvikling. Rypekyllingene som var små og sårbare i starten, fløy etter hvert som om de aldri hadde gjort annet. En dag fikk kollega Irmelin være vitne til at et par havørnunger prøvde vingene for første gang.

Etter hvert begynte de første gule bladene å vises på bjørka. Det nærmet seg høst, og bærene var blitt modne. Blåbæra sørget for ekstra energi i motbakkene, og multemyrene ble besøkt når det var tid for matpause.

En rypekylling på sin første tur.

Rypemor forsøker som vanlig å lure meg vekk fra kyllingene.

Mmmmmulte.

Så en dag våknet jeg og så at det var snø på fjelltoppene. For første gang tok jeg på meg toppluen, og da jeg gikk opp fra Kvernmo visste jeg at det bare var dager igjen av sesongen. Det var tid for å gjøre som fuglene og reise mot sør.