Målselva er en av Norges beste sjøørret elver, om ikke den beste. Tidligere i vår leste jeg i en av nettavisene at de anslo at det er 15000-20000 sjøørreter i elva. På denne tiden av året er de fleste av disse ute i sjøen for å spise seg feite. Målselvfjorden var derfor et naturlig valg når jeg skulle teste en ny håv og fiskevekt.

Guideline Easy Fold Net

Etter en tur til Villmarksmessa på Setermoen kom jeg hjem med en ny håv. En Guideline Easy Fold Net som er en hendig liten sammenleggbar håv på 210 gram, som festes i beltet. Jeg var litt usikker på om den ville takle stor fisk, så etter jobb på onsdagen kjørte jeg en tur ned til fjorden for å gi den en skikkelig utfordring.

Etter studier av flyfoto på norgeibilder.no og generelle tips har jeg funnet et par gode steder på jakt etter sjøørreten. Dette er plasser godt utenfor elv/sjøgrensen. Jeg valgte det ene stedet, og startet fiskingen en times tid før full fjære. Det tok ikke mange minuttene før det var napp, og snart fikk en liten sjøørret på halvkiloen svømme videre.

Det virket imidlertid som om fisken stod langt ut, så jeg byttet til en 25 grams atomsild på sjøøretstanga. Etter et par kast var det mer motstand, og snart lå en feit sjøørret på 1,25 kilo i håven. Ikke lenge etter nærmet en ny sjøørret seg land, og jeg fikk på et vis manøvrert den inn i håven. Håven var imidlertid for myk til å løfte opp fisken på 1,45 kilo, men fanget den i nettet så det gikk bra.

Ikke lenge etter viste det seg at den kjekke sammenleggbare håven hadde noen svakheter. En stor sjøørret ga god motstand, og jeg prøvde forgjeves å få den opp i håven. Hver gang kollapset håven og fisken gjorde et nytt utras. Til slutt ga jeg opp, tok godt tak over ryggen på fisken, og løftet den opp i håven slik at jeg fikk veid den. 2,15 kilo.

Konklusjon: Guideline Easy Fold Net bestod ikke testen, og får ikke bli med på tur i sommer. Den holder mål når fisken er så liten at det ikke er behov for håv, men blir for svak nå du virkelig har bruk for håv. Bomkjøp.

Rapala Mini Digital Scale

En fiskevekt er streng tatt ikke nødvendig, men det er likevel kjekt å vite hvor stor fisken er. Så på en tur til Tromsø for å sjekke ryggen på fredag (prolapsene er stabilt ubehagelig, men jeg ble ikke avskiltet denne gangen heller), kjøpte jeg en ny Rapala Mini Digital Scale for å ha med på tur. Vekten er 68 gram og enkel i bruk. Trykk på knappen, vent til den slår seg på og vei fisken.

For å sjekke om vekta fungerte tok jeg den med ned til fjorden for å se om den ikke kunne få seg en felttest. Jeg kjørte til et av favorittstedene til sjøørreten, og gikk en tur langs land for å myke opp ryggen litt etter den lange kjøreturen. Fremme på godplassen startet jeg fiskingen.

Det virket imidlertid som om fisken stod lengre fra land en jeg greide å kaste, så det tok lang tid før det var napp. Når det endelig ble motstand i snøret var det skikkelig motstand. Fisken gjorde noen seige harde utras, og jeg måtte stramme bremsen godt for å få den mot land. Etter 5-10 minutter fikk jeg endelig manøvrert fisken på land, og kunne veien den. Den nye vekta viste 2,22, som blir akkurat over 2 kilo med fratrekk av håven.

Konklusjon: Rapala Mini Digital Scale er en lett vekt som fungerer godt. Enkel i bruk, veier kun 68 gram og blir helt klart med på tur i sommer.

Fornøyd lot jeg fisken svømme tilbake og reiste hjem for å planlegge turen til Sørøya.

I vinter leste jeg i boka «Norges beste fisketurer». Der står det en liten historie om Sørøya. Etter å ha lest om fiske på Sørøya sjekket jeg kartet, og oppdaget en øy full av små og store fiskevann. Jeg bestemte meg for å ta turen nordover når sommeren kom.

Hvert år har jeg som mål å besøke minst et nytt turområde. I år blir det altså Sørøya som blir første lengre tur. Sekken er pakket lett og det blir ingen lange etapper å gå. Jeg skal bare rusle rundt med fiskestanga på jakt etter stor ørret, og kose meg glugg i hjel.

Generelt

• Varighet: 4-6 dager.
• Startdato: Søndag 21.06.15.
• Start/slutt: Dønnesfjordbotn.
• Overnatting: Telt. Det finnes også to koier/gammer i området.

Rute

På denne turen er det fiske som er målet, så ruten vil bli til mens jeg går. Planen er å starte fra Dønnesfjordbotn og gå i retning Gjertrudvatnet. Deretter blir jeg å utforske områdene rundt, og vil flytte leir annenhver dag. Stort sett vil jeg holde meg innenfor 7-8 kilometer fra Gjertrudvatnet, og ikke lengre nord en Langvatnet/Storbuktvatnet eller lengre sør en Fokfjellet.

Proviant

Jeg tar med frokost og lunsj for 6 dager, litt godsaker og rikelig med smør og kaffe. Jeg satser på å få nok fisk så jeg har til middag alle dager. Skulle fisket slå helt feil blir det potetmos som trøst.

Utstyr

Sørøya kan by på friskt vær, så selv om værmeldingene er gode er jeg rustet for litt frisk vind, nedbør og kjølige temperaturer. Det meste av utstyret er det samme som på pakkelista fra i fjor. En del er byttet ut siden det gamle var utslitt og ramlet fra hverandre.

Teltet er det samme Terra Nova Laser Competition 2 jeg har brukt siden 2011. Det begynner å bli slitt, men holder vel en tur eller to til.

Av nytt utstyr som ikke står på lista kan jeg nevne:

• Rapala Mini Digital Scale: En må jo vite hvor stor fisken er.
• Shimano Beast master: En solid og god fiskestang som takler både små og store fisker
• Shimano Exage snelle: Rimelig snelle med god brems
• Fire Maple Horizon 1 kjelesett: Lett kjelesett sponset av AllRando.no
• Fire Maple FMS-117T: Stabil gassbrenner med ekstern tilkobling sponset av AllRando.no
• Arc’teryx Squamish Hoody: Blå vindjakke som er verdt sin vekt i gull når det blåser kaldt.
• Fjellreven Keb: Blå bukse. Kun med siden sømmene raknet på bitihornbuksa. Bomkjøp.

I tillegg har jeg med en slukboks fylt med godsaker. Etter tips er det med noen 10 gram møresilda i kobber/rød og sølv/svart i tillegg til de vanlige favorittene som spesial i kobber/rød og Panter Martin og litt forskjellig for å kunne variere.

Sikkerhet

På turen har jeg med godt med klær pakket vanntett, en enkel førstehjelpsveske og litt smertestillende om det skulle bli nødvendig. Ellers er det med mobil, selv om jeg aldri forventer dekning og en SPOT satellittsender.

Jeg er spent på om SPOT senderen vil fungere siden det er så langt mot nord, så jeg kommer til å markere posisjoner en gang om dagen. Posisjonene kan ses på SPOT kartet på bloggen, men om det ikke skulle dukke opp noen registreringer tyder det på at dekningen ikke fungerer så langt nord.

Annet

Dette blir en rolig tur der jeg skal rusle rundt med fiskestanga på jakt etter stor ørret, og kose meg glugg i hjel.

Som vanlig vil det dukke opp bilder og turhistorie her på bloggen (og Fjellforum) en gang etter turen. Bilder vil dukke opp på Facebook, Instagram eller Twitter når jeg har dekning på mobilen.

I det sluken landet var det bom stopp. Jeg jordet et rykk for å få løs sluken. Da begynte sena å skjære gjennom vannet. En rolig plog skar tvers over den lille myrdammen, rett mot en stein på andre siden. Da plogen traff steinen ble det fart på både fisk og blodpumpe. En grov kubbe gikk i lufta to ganger før hylet av snellebremsen fylte stillheten på fjellet.

Sørøya. Norges fjerde størst øy ble akkurat som jeg håpet. Rekke på rekke med fristende fiskevann helt for meg selv. Grønne daler og snøflekker oppe i høyden. Med kaldt vann, og is i kantene på mange av vannene var fisket litt treigt, men jeg hadde ingen problemer med å spise meg mett.

Den største fisken var en kubbe av en ørret på 1,4 kilo som tok sluken i en liten myrdam. Ellers ble det både små og store ørreter, og et par kilosfisker som hoppet i lufta og spyttet ut sluken. Her er noen bilder fra turen.

Jeg satte opp teltet to ganger på turen. Ved Gjertrudvannet hadde jeg hovedleir to netter, og gikk dagsturer rundt om.

På vei ned mot fjorden fra Gjertrudvatnet mot Offervatnet.

Mye av fisken jeg fikk var «svartørret». Sikkert fordi bunnen av vannet var mørk.

På Jutulvatnet lå det is ved kanten innerst, og fisken var så sky at vakene forsvant med en gang sluken landet i vannet.

Stor Ørret fra en liten pytt.

Teltet ved Gjertrudvatnet

Et lite ST. Hans bål på fjellet fyrt på bjørkekratt.

Når stekepanna blir for liten vet du at du fortsatt kommer til å være stapp mett når du våkner neste morgen.

Frokost.

Utstyret klart for riving av telt og pakking av sekk.

Et av de mange navnløse vannen jeg var innom. Dette lå på ca. 250 moh og jaggu var det en bitevillig halvkilosørret rett ved iskanten.

Historien fra turen får komme senere en gang, for nå pakkes sekken for en uke i Femudnsmarka.

For årets tur i Femundsmarka valgte jeg et område jeg ikke har vært så mange ganger før. Området innenfor nasjonalparkgrensa på nordsiden av Røavassdraget. Denne delen av Femundsmarka forvaltes av Statskog, noe som betyr mange åpne koier og buer å stikke innom for en lunsj, eller overnatting og klestørk om det skulle bli fuktig vær.

I tillegg til at jeg ville se mer av den nordlige delen av Femundsmarka trengte jeg heller ikke å tenke på fiskekort. Siden jeg fisker mest i Troms har jeg allerede norgeskortet fra Statskog. Dette kortet dekker alt av Statskoggrunn i landet, noe som i praksis vil si grensestrøkene i Troms og Nordland, og mange andre store områder i resten av landet. I Femundsmarka nasjonalpark dekker Norgeskortet området nord for Røa vassdraget.

Det var særlig området ved Volsjøan som fristet.

Det var med andre ord mange gode grunner til å velge nordlige deler av Femundsmarka. At det heller ikke er så mye folk som ferdes der var bare en bonus.

I gamle fotspor langs Røavassdraget og Roasten

Etter en kjøretur på litt over 1200 kilometer var jeg fremme ved Femunden og kunne starte turen på tradisjonelt vis med en kaffekopp i salongen på Fæmund II på vei fra Synnervika til Røoset. Derfra gikk turen langs en velkjent sti inn til Littlesjøen. Underveis passerte jeg to av mine tidligere teltplasser, og kunne med skuffelse konstatere at der teltet en gang stod, lå det nå et bål fult av søppel. Lite trivelig.

Derfra hadde jeg ingen andre planer en å kikke på kartet og planlegge turen etter hvert som dagene gikk. Sekken var pakket lett med mat for 7 dager og ellers ikke mer en jeg hadde bruk for. Det enkle liv med fiskestanga i hånda.

Jeg monterte fiskestanga ved Littlesjøen for å se om ørreten var i bitehumør. Det endte med en abbor på 650 gram på andre kast. Ikke en fisk som fristet il middag, men ny pers når det gjelder abbor. Etter noen flere kast fortsatte jeg inn til Roastbua for å prøve fisket i håene oppover Røa.

Abbor på 650 gram fra Littlsjøen. Ny pers.

Jeg prøvde fisket noen steder underveis, men alt jeg fikk var harr mellom 300-500 gram. Først da jeg kom opp til Storbuddhåen så jeg en ørret svømme rundt inne på grunt vann.

Ørreten var tydeligvis på matjakt, så jeg dro sluken foran nesen på den et par ganger. Ørreten så bare på sluken og snudde seg vekk. Så prøvde jeg en kobberfarget spinner. På første kastet svømte fisken etter spinneren et par meter før den snudde. Spennende. Jeg kastet ut igjen, og passet på å øke farten når spinneren passerte ørreten. Dette kunne den ikke motstå, og etter en liten kamp lå en fin ørret på 0,7 på land.

Jeg byttet tilbake til sluken før jeg gikk videre. Rett etterpå var en fin fisk oppe og vaket, så jeg kastet i retning vaket. På andre kastet var det fast fisk. Også dette en ørret på 0,7. Jeg tenkte jeg skulle la den gå, men siden fisken hadde slukt kroken og den satt i gjellene endte jeg opp med mer fisk en jeg kunne spise til middag.

Jeg tok en snarvei/omvei mellom Grislehåen og Storbuddhåen. En skal ikke langt fra stien før terrenget skifter karakter.

To prakteksemplar av ørret fra Storbuddhåen.

Med to fine ørreter på en kvist ruslet jeg opp til Kløfthåbua. Det er en åpen statskogbu, og utenfor er det kjørt frem ved. Planen var derfor å tenne opp et lite bål og grille den ene ørreten før jeg bestemte meg for neste leirplass.

Trivelig turmøte ved kløfthåbua

Utenfor bua satt det allerede en kar. Helge som han het hadde planer om å overnatte i bua, så vi ble sittende å prate tur ved bålet en stund. Siden jeg hadde mer fisk en jeg kunne spise fikk Helge den ene, og spanderte en toddy etter maten.

Ørret på trekvart kilo er perfekt porsjonsstørrelse. Bare til å pakke i folie med sitronpepper og meierismør i buken og legge på bålet.

Kveld ved Kløfthåen.

Etter at fisken var spist opp begynte det å bli sent, så jeg bestemte meg for å ta en natt i bua før jeg ruslet videre innover mot Svenskegrensa.

Toalettpapirdilemmaet

Neste morgen var planen å rusle videre oppover mot Storrundhåen og i retning Svenskegrensa før turen gikk mot Revsjøen. Helge startet litt tidligere en meg, og da jeg skulle gå så jeg at han hadde satt igjen en rull toalettpapir.

Av erfaring vet jeg at det er kjedelig å glemme igjen toalettpapiret på tur. Mose blir liksom ikke helt det samme, og tørr hvitmose i Femundsmarka… Jeg havnet i et skikkelig dilemma. Skulle jeg ta med rullen og satse på å gå på Helge, eller la den stå i tilfelle han oppdaget det og gikk tilbake? Jeg puttet rullen i sekken og satte i marsj.

Med lett sekk skulle jeg nok raskt nå igjen Helge, så jeg gikk opp på moreneryggen for å slippe unna steinura langs Kløfthåen og ta en snarvei opp til Storrundhåen. Vel fremme ved Storrundhåen så jeg ingen, så jeg kastet ut sluken noen ganger. Harren var tydeligvis i bitehumør, så snart hadde et par halvkilosfisk vært innom land før de fikk svømme videre.

Da jeg gikk videre traff jeg et par svensker ved innoset til Storrundhåen. De kunne fortelle at ingen hadde passert. Siden jeg ikke hadde sett Helge tenkte jeg bare at de ikke hadde fulgt med bak ryggen sin, så jeg gikk videre opp til Møllerbua ved litlebuddhåen.

Harr fra Storrundhåen.

Steinura ved Storrundhåen er en av de mest krevende i Femundsmarka. Her gjelder det å være forsiktig på beina om regnet gjør steinenen såpeglatte.

Det var mange folk å se langs Røa. I elvestubben ovenfor Storrundhåen stod det tre fluefiskere på motsatt side.

Møllerbua er en tømmerkoie som i utgangspunktet ble satt opp for fiskere i Femundsmarka. I dag er den en trivelig og åpen statskogkoie.

Etter en lang lunsj i Møllerbua prøvde jeg etter hvert fisket i håen. Der ble det mer harr.Siden jeg fortsatt hadde rullen med toalettpapir i sekken, ruslet jeg ettervert nedover mot Storrundhåen igjen.

Dilemmaet løst

Kaffevannet putrer på medbrakt bål. Det blir lite spor av slikt.

Rett ovenfor håen traff jeg på Helge som hadde kaffepause inne i en vik. Ved synet av putrende kaffevann på Bioliten fant jeg frem koppen og overrakte rullen med papir.

Det viste seg at Helge hadde satt igjen rullen til glede for andre besøkende i Kløfthåbua. Han tok rullen, og skulle plassere den ved Møllerbua i stedet. Så var det tid for en oppdatering av fisket i løpet av dagen.

Det viste seg at grunnen til at jeg ikke hadde sett Helge var at han hadde stoppet ved littlerundhåen, og fisket litt. Der hadde også harren vært bitevillig, og da en kilosharr endte på land hadde han fyrt opp bål for å grille fisk. Så mens jeg hadde tatt snarveien til Storrundhåen hadde jeg gått glipp av grillet harr til lunsj.

Etter en kaffekopp skulle Helge gå videre mot Rogen, mens jeg satte krusen mot Styggsjøen ag Revsjøen.

Nordover mot Stuggsjøen og Revsjøen

Til nå hadde jeg sett mye folk og enkelte store grupper med svensker og dansker. Etter at jeg forlot Røa skulle det gå et par dager før jeg så folk igjen.

På vei til Revsjøen prøvde jeg fisket i de mange små tjernene jeg passerte. Der var det bitevillig abbor i nesten alle. Etter hvert ble jeg lei av å fiske abbor og rikk rett til Revsjøen.

Tjernene mellom Røa og Revsjøen var fulle av abbor.

Kveldsfiske ved Revsjøen.

Langs Revsjøen var det mindre blokkmark og mer myr en lenger sør i Femundsmarka. Teltplasser var også lettere å finne, så jeg slo meg til på et fint og flatt sted med god tilgang til ved. Jeg var mindre begeistret for fisket, da det kun var hvitfisk som kom opp fra Revsjøen og Styggsjøan. Så jeg måtte ta til takke med harr til middag.

Ørretjubel i Volsjøan

Området ved Revsjøen og Styggsjøen var ikke et blivende sted. Jeg ville ha ørret på kroken. Gjerne stor ørret. Så jeg pakket etter hvert sammen og gikk mot Volsjøan. Det var et område jeg ikke hadde fisket i før, så jeg var naturligvis spent.

På andre kastet i Volsjøan var det fisk på kroken. En kilosørret gikk rett i lufta, før den omtrent fløy i vannskorpa noen meter og var vekk. Ikke lenge etter var det fisk igjen. Denne gangen satt den godt, og en ørret i overkant av halvkiloen lå på land. Endelig skikkelig fisk til maten.

Fra nord ser jeg tilbake mot Revsjøen. Selv om det går opp og ned på morenerygger, ser en starks en kommer over tregrensa hvor flat Femundsmarka egentlig er.

Volsjøan sett fra T-stien mellom Røvollen og Muggsjøen.

Det ble mer kjenning med fisk i Volsjøan, både store og små. Rett og slett et herlig område å fiske i, men det var vanskelig å finne gode teltplasser i det steinete terrenget.

Storfisk ved Muggsjøen

Fra Volsjøan fulgte jeg T-stien ned til Muggsjøe i et varmt sommervær. Myggen så ut til å juble over varm og fuktig luft, så jeg var raskt til å få opp teltet så snart jeg fant en fin plass i nærheten til en av Muggsjøens mange sandstrender. Etter hvert var lufta så tett av mygg at jeg nesten vurderte å brette ned skjorteermene. Nesten. Jeg fant i stedet frem myggoljen for første gang i løpet av sommeren og smurte meg inn med en blanding av solfaktor 30 og myggolje.

Ved Muggsjøen er det lett å finne gode teltplasser.

Med varmt og fuktigt vær våknet myggen til liv ved Muggsjøen.

Etterhvert ble det såpass med mygg at jeg nesten vurderte å brette ned skjorteermene. Nesten.

En av de mange sandstrendene langs Mugga. Med temperaturer over 25 grader fristet det å dyppe tærne, helt til jeg kjente vanntemperaturen…

Ute på vannet vaket det tett, men ingenting ville ha sluken. Ved synet av insektsuppa som fløt langs land hadde nok fisken forspist seg allerede, så en stor sluk fristet ikke. Jeg satte på en 7 grams spesial og prøvde i noen bakevjer oppover mot vadestedet over Mugga.

Rett nedenfor vadestedet kastet jeg inn i en rolig bakevje. Jeg rakk ikke å begynne å sveive før sluken satt bom fast. Med et lite rykk prøvde jeg å få den løs, og oppdaget at det var liv i andre enden. Noe stort og seigt hadde bitt på.

Fisken dro kraftig i sena før den endret taktikk. Det kjentes ut som om fisken slo hodet fra side til side. Raske og taktfaste slag. Jeg så en grov rygg rulle i vannflata og pulsen steg betraktelig. Det så ut som en stor fisk, men oppførselen minte ikke om ørret. Forskitig la jeg press på fisken for å få den over på min side av elva.

Etter noen minutter fikk jeg se hva som skjulte seg i andre enden av snøret. En stor og stygg gjedde. Jeg var både skuffet og ivrig etter å få den på land. Skuffet fordi det ikke var en skikkelig stor ørret, men samtidig gikk det mot nye pers når det gjelder gjedde.

Omsider fikk jeg gjedda på land, og veide den til 2,3 kilo før jeg jaget den tilbake ut i elva.

Gjedde på 2,3 kilo og ny pers.

Heldigvis satt kroken helt i munnviken så jeg slapp å stikke fingrene inn blant sylkvasse tenner.

Gjedde står ikke på menyen min. Men moro var det å sette ny pers for Gjedde. Så er det bare å håpe det blir lenge til neste gang.

Nedover langs Mugga

Videre fulgte jeg sørsiden av Mugga nedover mot Femunden. Underveis stoppet jeg for en lunsj i ly av myggen ved Langmyrbua. Langmyrbua var en skikkelig trivelig Tømmerkoie, men siden den lå langt fra vann fristet den ikke til et lengre opphold om sommeren. Sikkert et trivelig sted på vinteren, eller om en skulle være på skogsfugeljakt i området.

Videre nedover langs Mugga prøvde jeg fisket i noen små tjern jeg passerte og i noen av håene langs leva. I tjernene skjulte det seg bitevillig abbor med fin størrelse, og i elva var harren i bitehumør. Enda en gjedde prøvde seg også på kroken helt inne ved land, men jeg fikk heldigvis nappet den opp før den rakk å bite på.

Langmyrbua.

Det frister alltid å prøve et par kast når en går forbi en liten vanndamm.

Abbor fra et av de små tjernene på sørsiden av Mugga.

Lorthålet med Lorthålbua i skogen på andre siden.

Etter hvert kom jeg ned til Femunden ved Nordvika, og gikk over tømmerrennene ved Lorthålbua. Bua har navn etter det lille tjernet utenfor, som nok skapte mye ekstraarbeid for tømmerfløterne i sin tid. Da jeg passerte var imidlertid bua en av de åpne koiene i Femundsmarka som fristet minst til en overnatting. Området utenfor var rimelig slitt og rotet, så den bar navet sitt med rette. Kanskje fordi den ligger så lett tilgjengelig?

Fra Lorthålbua gikk jeg i sør/vestlig retning over åsen og tilbake til bilen ved Synnervika.

Noen tanker om Søppel, bålplasser og slitasje i Femundsmarka

Det er 11 år siden første gang jeg startet turen ved Røoset. Noe av det første jeg la merke til var de mange bålplassene innover langs Røa. I årene etter har det kommet nye infoskilt, slik at i dag er det første en ser når en starter turen skilt med opplysninger om nasjonalparken, og hvilke regler som gjelder. En må jobbe hard for å snu seg vekk for ikke å få med seg oppfordringen om ikke å lage flere bålplasser, eller hvilken ved som er lov å bruke.

Skilt satt opp ved et av startstedene til Femundsmarka.

Det burde ikke være vanskelig å skjønne hvilke regler som gjelder. Kort oppsumert: Praktiser sporløs ferdsel og vis hensyn til at det er mange andre som er på tur i området.

Til tross for gode infoskilt er det merkbart flere bålplasser i dag. På en av teltplassene jeg hadde i 2005 var det kommet en ny bålplass 10 meter fra den jeg brukte. Akkurat der teltet stod. Denne bålplassen var i tillegg full av ikke brennbart søppel som en tom gassboks!

Teltleir langs Roasten i 2005

Bålplass full av søppel akkurat der teltet stod i 2005. Slike syn legger en demper på humøret for å si det forsiktig!

Andre steder er skogen støvsugd for alt som er brennbart. Selv langt opp i trærne har noen vært på ferde med saga for å få ned den siste tørre furugreina. Heldigvis gjelder dette bare de mest trafikkerte områdene, og så snart jeg satte kursen nordover var skogen igjen full av veltede tørrfuruer.

Men slitasjen er merkbar, så det er bare å håpe at infoskiltene og det gode arbeidet til SNO hjelper. Og for turfolk er det bare å oppfordre til å lese skiltene og vise hensyn til at det er mange som ferdes i området. Rett og slett praktisere sporløs ferdsel, bruke gamle bålplasser, og ta med søpla hjem.

Fisket og sluker som fungerte

Det ble mye forskjellig fisk, og ingen problemer å spise seg mett på denne turen i Femundsmarka. Langs Røa, Littlesjøen og Roasten var harren og ørreten bitevillig. I de fleste små tjern var det abboren som dominerte, og i både Styggsjøan og Revsjøen fikk jeg ikke annet en harr. Også i Mugga var det hvitfisken som dominerte. At det endte med gjedde pers ble en blandet opptur.

2 ganger endte det med pers. Først med abbor på 650 gram i Littlesjøen, så med gjedde på 2,3 kilo i Mugga.

Den positive opplevelsen på turen var området ved Volsjøan. Der gikk det fin ørret, det var lite slitasje å se og jeg traff ingen folk.

Spesial kobber/rødt fungerte godt i Femundsmarka, som i de fleste andre deler av landet.

Det er delte meninger om hvilken sluk som er den beste i Femundsmarka. Helga som jeg møtte fikk fisken på en sølvfarget sluk, selv fisket jeg mest med spesial kobber/rød, og med unntak av en ørret som tok på en kobberfarget Vibrax ble all fisken tatt på spesial. Gjedda tok den minste sluken min på 7 gram.

Mer fra Femundsmarka Femundsmarka

I 2003 ville jeg oppleve en annerledes naturtype, og valget falt på Femundsmarka. I årene som har fulgt har det blitt mange turer i området. Noen av disse er beskrevet på bloggen tidligere.

10 år i Femundsmarka – En bildespesial.
Åpne koier og buer i Femundsmarka.
På loffen i Femundsmarka: Med fiskestang og lett sekk (2013)

Når en balanserer seg frem i blokkmarka langs Røa kan det være greit om sekken ikke er for tung. Samtidig så forbinder jeg turer i Femundsmarka med mange kaffepauser og rolige dager. Min komfortvekt på slike turer ligger på 12-14 kilo. Da kjennes sekken lett, og jeg kan rusle rundt med fiskestanga i hånda og kaste ut så snart jeg ser en vakende fisk.

Utstyrslista var den samme jeg brukte på Sørøya, og kommer til å bruke resten av sommeren. I tillegg tok jeg med litt alufolie for å grille på bål, både vindjakke og skalljakke og litt ekstra småting jeg ikke fikk bruk for.

På tur ble jeg spurt om jeg kunne legge ut utstyrslisten min. Så nedenfor er en fullstendig pakkeliste fra turen i Femundsmarka. Mye av utstyret er gammelt og slitt. For det som fortsatt selges har jeg forsøkt å sette inn lenker for produktbeskrivelse, og der utstyret er ute av produksjon har jeg prøvd å lenke til tilsvarende utstyr. Noen av disse lenkene er partnerlenker (info nederst).

Notater

• Mat: Jeg planla 5 dager, men hadde med mat for 7 dager i tilfelle jeg ville bli litt lenger. I tillegg ble det fisk hver dag, så halvparten av maten var med i sekken hjem.
• Liggeunderlag: Jeg hadde egentlig planlagt å bruke et Exped Synmat 7UL, men dette sviktet natten før jeg skulle starte på turen. Heldigvis hadde jeg et gammelt bamse underlag liggende i bilen. Dette innebar 200 gram ekstra vekt, og betraktelig hardere liggeunderlag på turen.
• Bukse: Jeg brukte en Fjellreven Keb bukse på turen. Dette er et bomkjøp fra i vår. Buksa holder ikke den kvaliteten en kan forvente, og har mange småhull og sømmer som har gått opp etter kun kort tids bruk. Ikke godkjent!
• Mygg: Mot myggen bruker jeg hodenett utenpå capsen når det er ekstra ille, ellers holder skjorten eller vindjakka myggen borte. Taktikken er å ignorere småkrypene i stedet for å prøve å holde de vekke.

Et av kammerene på underlaget røyk natta før jeg skulle på tur. Heldigvis sørget Outnorth raskt for at nytt Exped underlag var på vei i posten slik at jeg kan ligge mykt og behagelig på neste tur.

Om å pakke lett

Noen karer jeg møtte i Femundsmarka så på sekken min og lurte på hva den veide. «12-13 kilo, jeg har ikke med mer en jeg trenger», svarte jeg.

Jeg har ikke et behovet for å skape et skille mellom lettpakkere og andre. Selv pakker jeg lett, men er bare en helt vanlig turglad fyr.

Selvsagt tenker jeg vekt på sekken. Det gjør alle, uansett hva sekken ender opp med å veie. Men både jeg, og de to prolapsene i ryggen liker at sekken er lett på tur, så derfor pakker jeg min komfortvekt. Jeg er en komfortpakker.

For å finne sin komfortvekt, og få sekken så lett en ønsker er det to tips jeg bruker å gi. Det første er å finne ut hva som er komfortvekten, altså vekten som er behagelig på ryggen, samtidig som en har med det en ønsker. Det neste er å legge til siden alt en kan greie seg uten på tur. Da slipper en å kjøpe nytt utstyr bare fordi det er lettere, og har en fortsatt plass til et par småting er det helt greit å ta med litt «unødvendig» luksus.

Jeg liker å gjøre ting enkelt, og har ikke med meg mer en det jeg trenger på tur. Da blir sekken lett, uten at alt er det letteste som er å få kjøpt.

Dette har jeg skrevet om tidligere i tipset: Du trenger ikke alt på utstyrslista

Sponset utstyr og partnerlenker

Jeg bruker kjelesett, gassbrenner, spork og teltplugger som er sponset av Allrando.no. Ut over det har jeg kjøpt det meste av utstyret selv, og fått noe i julegaver og bursdagsgaver.

Mye av utstyret jeg har er gammelt og (ut)slitt. For det som fortsatt selges har jeg forsøkt å sette inn lenker for produktbeskrivelse, og der utstyret er ute av produksjon har jeg prøvd å lenke til tilsvarende utstyr. Noen av disse lenkene er partnerlenker gjennom partnerprogrammene til Outnorth og Skittfiske.

Sommeren på Nord-Vestlandet ble ikke akkurat en solskinshistorie i år. Før sommeren håpet jeg å få til en tur i Sunndalsfjella, og kanskje i Tafjordfjella sammen med Anders. Slik skulle det ikke gå. I stedet ble det en rolig «sommer» med dagsturer, mens tursekken fikk stå ferdigpakket i hjørnet.

Det virket lovende når jeg kjørte vestover fra Femundsmarka. I det jeg passerte Sunndalsøra viste måleren 24 grader klokka 1 på natten. Jeg gledet meg til å tilbringe noen uker i heimfjella. Neste morgen hang skyene lavt og regnet høljet ned. Mens jeg ventet på litt bedre forhold ble tiden tilbragt ved fjorden eller lokale småvann.

På jakt etter laks i fjorden

En ting som alltid er moro på sommeren er å se laksen hoppe, og svømme i overflaten nede på fjorden. Særlig et par steder svømmer laksen forbi i overflaten til regelmessige tider i forhold til flo og fjære. Synet av plogen og ryggfinnen som skjærer gjennom vannet får alltid frem trangen til å kaste ut en sluk.

Jeg fikk den gode ideen at jeg skulle lure en laks til å bite på kroken i løpet av sommeren. Flere ganger så jeg plogen skifte retning og følge etter sluken. Optimismen steg. Jeg kastet og kastet. Det ble mange tusen kast, og noen ganger prøvesmakte fisken på sluken. Som regel spyttet den ut sluken etter et par sekunder, men en gang var det fast fisk. En liten kiloslaks, en tart som vi sier, som greide å slå seg løs da jeg skulle løfte fisken over tangbeltet.

Vendereis i Sunndalsfjella

En tur i Sunndalsfjella var noe jeg hadde sett frem til før sommeren. Som regel bruker jeg å ta utgangspunkt fra Aursjøområdet, og så gå inn over fjellet. I år hadde jeg sett meg ut et område i retning Nord/Øst mot Sunndalen jeg ikke hadde besøkt før.

Sunndalsfjella er imidlertid et område der snøen og isen ligger lenge, så med temperaturer som ville vært greie i mai, men ikke imponerte i juli så det ikke lovende ut. Men da yr.no viste noen dager med opphold, og temperaturer opp mot 10 grader i fjellet var sekken allerede pakket og jeg var på vei.

Da jeg kjørte opp dalen mot Aursjøen var det ikke mye som tydet på at Yr skulle få rett denne gangen heller. Måleren i bilen viste 2 grader, og skyene drev langs bakken gjennom terrenget. Et lite glimt gjennom skyene viste at det var nysnø på bakken oppe i høyden.

Jeg lot sekken ligge i bilen og tok med meg fiskestanga på en tur i området ved Purktjønna. Jeg ble gående å fiske mens jeg ventet på at været skulle klarne opp. Med kald nordavind var det ikke så mye som en vakende småfisk å se. På timene jeg gikk der ble det bare noen få småørreter, som alle tok helt nede ved bunnen.

Litt over midnatt ga jeg opp. Jeg gikk tilbake til bilen, satte varmeapparatet på fullt og kjørte hjem. Sekken fikk ligge ferdigpakket bak i bilen i tilfelle forholdene skulle bedre seg.

En siste solskinnsdag

Det ble aldri noen laks. Det ble ikke noen tur i Sunndalsfjella eller Tafjordfjella sammen med Andres. Det eneste jeg oppnådde var å konstatere at alt jeg har av regntøy har sett bedre dager, og ende opp med sår på høyre pekefinger etter all kastingen.

Så da sola viste seg et lite øyeblikk siste kvelden ved fjorden viste fasiten at alt jeg hadde fått på land var makrell og småfisk.

Reisa nasjonalpark, og området mellom Skibotndalen og Reisadalen er et spennende område. Så snart en kommer opp fra dalen byr området på flott høyfjellsterreng med mange fristende fjellvann der røya svømmer rundt. Noen steder kan en også være heldig å lure en stor ørret på kroken.

Sist jeg var på tur i området gikk jeg gjennom Reisa nasjonalpark fra Reisadalen til Kilpisjavri. Det begynner å bli noen år siden, så det fristet å ta turen nordover igjen. Med noen gode tips i baklomma tok jeg med meg sekken så snart jeg var tilbake i Troms etter ferien på Nord- Vestlandet. Den lite detaljerte planen var å starte fra parkeringen/rasteplassen nedenfor Didnojohka og følge elva i retning finskegrensa.

Parkeringen/rasteplassen øverst i Skibotndalen.

Finske fjellvandrere

Da jeg parkerte bilen og tok sekken på ryggen viste termometeret 23 grader. Selv om Yr advarte om skyer og muligens noen korte småbyger neste dag, før det klarnet opp igjen, lovet det godt for sommertur i Tromsfjellene. Midnattsol, T-skjorte og en og annen mygg som summer i bakgrunnen.

Turen startet langs anleggsveien noen kilometer inn til demningen der Didnojohka forsvinner inn i fjellet. Der ble jeg litt skeptisk da jeg så hvor velbrukt stien var. Var det virkelig så mange folk inne i fjellene her?

En time senere fant jeg ut hvorfor stien var så velbrukt. To finske damer stod og så på elva der den kastet seg ned gjennom en liten canyon. De fortalte at de var på vei til Halti, som er Finnlands høyeste fjell, og skulle gå over grensa og via noen hytter på finsk side av fjellene.

Turen startet på annleggsvei rett fra parkeringen.

Velbrukt sti innover langs Didnojohka.

Senere skulle jeg møte flere finner som enten var på vei til eller fra Halti, eller som hadde vært på fisketur på finsk side av grensa. På hele turen så jeg ingen andre folk i fjellet en de som var på tur langs stien.

Et siste glimt av sola

Etter å ha fulgt elva et stykke kom jeg til et vadested. Med stor vannføring fristet det ikke å starte turen med å vade, så jeg fulgte i stedet en liten sideelv videre. Jeg skulle jo uansett ikke ende opp noe bestemt sted.

Elva endte opp ved et lite vann, og jeg fant raskt en fin teltplass på en trekkfull høyde slik at jeg slapp myggen i teltåpningen. Omtrent samtidig som jeg kom frem gikk sola bak en fjelltopp. Det var det siste jeg så av sola på den turen.

Dette vannet ble turens første stopp.

Et siste glimt av sola.

En flat og myk teltplass mellom mye steinete terreng.

Kaffepause med litt tørket reinskjøtt mens jeg vurderer hvilken variant av kobber og rødt jeg skal starte med (det ble selvsagt spesial).

Ivrig etter å fiske litt satte jeg sammen fiskestanga og kastet ut sluken. En halv time senere var jeg om mulig enda mer optimistisk. Vannet hadde en god blanding av langgrunne, steinete områder, dype parti og små sidebekker fulle av yngel. Det var fisk i vannet, og siden det ikke var antydning til napp og yngelen gjemte seg i bekken var det gode muligheter for at noe større gjemte seg der ute.

Jeg fisket noen timer til uten å kjenne så mye som et napp før jeg ga opp.

Loassuhytta

Neste morgen prøvde jeg noen timer til med fiskestanga før jeg pakket sammen og gikk videre nordover. Siden yr mente det ville komme noen byger ut på dagen hadde jeg håp om å komme frem til et av vannene jeg hadde blitt tipset om og få opp teltet før det begynte å regne. Det gikk imidlertid ikke mange minuttene etter at jeg startet før de første dråpene falt, og temperaturen falt straks til godt under to sifret.

Jeg var god og våt da jeg passerte Loassuhytta, så jeg gikk inn for en tørr lunsj. Loassuhytta er en av de åpne hyttene langs grensa, og, om jeg ikke husker helt feil, ble den brukt av forsvaret den gang det lå en fast avdeling på Helligskogen. Da jeg kom frem så jeg straks at hytta hadde sett bedre dager. Ute var det flere hauger med søppel, og inne så det ut som om noen hadde brukt gulvet til å kløyve ved. Bark, gress og fliser fløyt, en liten stabel rå ved lå på gulvet, og vedkassa var omgjort til søppeldunk.

Jeg fikk på et vis fyr på den fuktige veden, kostet over gulvet før jeg fikk av meg skoa og kjente at Jøtulen i det minste varmet like godt som den alltid gjør. Med regnet drivende mot vinduene ble det en lang lunsj inne i varmen.

Det tykner til.

Loassuhytta. Den minste søppelhaugen i forkant.

Jøtulen varmet heldigvis godt selv om veden var fuktig.

Klærne var tørre da jeg pakket sammen og skulle til å gå videre. Da kom det også fem finner som var på fisketur inn døra. De fortalte om treigt fiske, og bare et par småfisker på land. Det samme jeg hadde hørt fra andre fiskere jeg traff langs stien. Det fikk ikke hjelpe. Jeg overlot hyttevarmen til finnene, og gikk videre nordover.

Håp i hengende snøre

På turen videre måtte jeg krysse to elver før jeg var fremme ved dagens mål. Begge gangene gikk det greit å steingå elvene, og jeg fant en teltplass i ly for nordavinden ved dagens vann.

Også dette vannet så lovende ut med en blanding av grunne og dype partier, og småfisk i sidebekker og elver. Her måtte storrøya gjemme seg, så etter å ha fått varmen i kroppen tok jeg med stanga og gikk en tur.

Regnskyer og frisk vind over vannet utenfor teltet.

Middagspause før det er tid for fisking. Jeg kjøpte med meg en porsjon Blå Bånd turmat for å få litt variasjon i kosten. Den imponerte ikke.

Etter flere timer uten å kjenne så mye som et napp hadde jeg gitt opp håpet. Uansett om jeg sveivet raskt, sakte, ujevnt, høyt, lavt og alt mellom virket vannet livløst. Kanskje var nordavinden, eller jeg var på feil sted, eller jeg var der til feil tid, eller jeg hadde feil sluk. Jeg skiftet til Møresilda og kastet på gammel vane. For uansett hvor treig fisken er, er det en ting som gjelder:

Det blir ikke fisk om ikke sluken er i vannet.

Kveldsmaten er sikret

Jeg kastet og kastet. Etter hvert løyet vinden, og regnet avtok et øyeblikk, før det skiftet fra nord til sør/øst. «Rett på teltåpningen», tenkte jeg. Mer rakk jeg ikke å tenke før sluken stoppet ute i vannet. Etter tusen resultatløse kast skjønte jeg først ikke hva som skjedde, så vekket snellebremsen meg.

Røya er jammen ikke tam. Etter et par forsiktige rykk i snøret bar det rett ut i et voldsomt utras. Noen utras senere fikk jeg fisken til land, og kunne løfte opp en feit røye på rett over kiloen.

Kveldsmaten er sikret.

Flomstore elver

Neste morgen våknet jeg av at vinden stod rett på teltåpningen. Regnet trommet mot teltduken. Jeg fyrte opp primusen i forteltet, og drøyet i det lengste å krype ut av soveposen. Da jeg etter hvert hadde fått nok kaffe måtte jeg ut en tur, og så at den lille elva hadde steget betraktelig i løpet av natta.

Jeg vurderte utsiktene. Ute var det som å stå midt inne i en sky. Det regnet ikke lenger, men vanndråpene hang i lufta, og med hjelp av vinden var det som å stå midt i en vannspreder. Å rusle rundt fristet ikke, og med stigende elver bestemte jeg meg for å gå tilbake til Loassuhytta mens jeg enda kunne vade over den største elva.

Noen timer senere søkte jeg ly på hytta, og kunne se at finnene som hadde kommet etter meg var skikkelige fjellfolk. De hadde ryddet en del, kostet over gulv og sørget for å ikke bruke mer en nødvendig av det lille som fantes av ved. Slikt er godt å se.

Etter en kaffepause fortsatte jeg med hetta godt rundt hodet. Fiskestanga var selvsagt klar i hånda, så jeg prøvde noen kast i vannene jeg passerte. Det endte med enda en kilosrøye.

Med vinden rett mot åpningen ble det trangt i forteltet.

Med regnet tromemnde mot teltduken blir det gjerne et par timer ekstra med kaffekoppen dampende på morgenen.

Drivende skyer på returen.

Kilosrøye fra et vann jeg passerte på returen.

Ikke lett å følge stien når vannstanden er stor.

Liten canyon i nedre del av Didnojohka.

Etter å ha vadet enda en elv til knærne var jeg nede ved bilen litt utpå kvelden, og kunne skifte til tørre klær. Selv om fisket hadde vært treigt, så ble det ikke No-Fish, og i sekken lå en kilosrøye til middagen dagen etter. Med tørre klær og varmeapparatet på fullt var jeg i grunn fornøyd.

Anjavatnet er et av de mest kjente vannene i øvre Dividal nasjonalpark. Vannet er populært for isfiskere på vinteren, og fjellvandrere om sommeren. Mange ganger er det beskrevet i litteraturen, og en ting som ofte går igjen er at det ikke ble fangst. En skal være tålmodig når en besøker Anjavatnet var tipset jeg fikk før turen.

Jeg hadde det på listen over steder å prøve fiskelykken lenge før jeg flyttet til Troms. Det skulle gå to år før jeg pakket telt og fiskevann for en tur inn Anjavassdalen i starten av august.

En lang og slitsom tur

Etter at bilen var parkert inne i Dividalen kjentes sekken lett på ryggen da jeg startet turen. Planen var tre dager med fiske, så det det var ikke mye jeg pakket med. Det tok heller ikke lang tid før jeg krysset broa ved Anjavasshytta og kunne kikke ned i canyonen.

Divielva

Broa over Divielva ovenfor Anjavasshytta.

Anjavassjohka fosser gjennom Canyonen ovenfor samløpet med Divielva.

Månen holder meg med selskap siste biten inn til Anjavatnet.

Etter hvert begynte det å bli tyngre. Ryggen sa tydelig fra om at det ville bli en lang tur, og beina ble kraftløse. Pausene ble stadig hyppigere og jeg vurderte om jeg skulle snu eller sette opp teltet. Som vanlig vant seigheten, og etter 7 timer var jeg fremme ved Anjavatnet. Da hadde klokka for lengst passert midnatt og månene holdt meg med selskap siste biten.

Vel fremme ved vannet fikk jeg satt opp teltet, og krøp rett i posen etter 2-3 resultatløse kast med fiskestanga.

En kort dag med fiskestanga

Neste morgen var ikke ryggen mye bedre, så jeg måtte frem med en smertestillende tablett før jeg tok en tur innover vannet. Første stopp ble «storfiskodden». Det ble mange kast og ingen tegn til fisk. Etter hvert prøvde jeg flere steder, og fisket meg sakte men sikkert tilbake til teltet.

Frokostgjest ved Anjavatnet.

Etter en kjølig sommer lå det fortsatt mye snø i fjellene. Med fortsatt snøsmelting og kjølig vann hadde jeg håp om fisk selv så sent på sommeren.

Tilbake ved teltet laget jeg middag og la meg på ryggen for å hvile litt. Etter noen timer våknet jeg av at det regnet på teltduken, og kikket forvirret ut. Hvor var det blitt av sola?

Fuktig retur

Utenfor teltet kunne jeg se at de lette skyene fra tidligere på dagen var erstattet av en blygrå himmel. Tykke skyer kom drivende over Kistefjellet. Med smerter i ryggen var ikke motivasjonen for en regnfull fisketur den helt store, så jeg bestemte meg for å pakke sammen og gå tilbake.

Etter middagshvilen var sola forsvunnet, og tykke skyer kom sigende over Kistefjellet.

Vel nede ved bilen mange timer senere kunne jeg konstatere at turen inn til Anjavatnet ble årets første telttur uten å få fisk. Anjavatnet hadde med andre ord levd opp til ryktet om at fisken var vanskelig å få, og en måtte ha mer tålmodighet en jeg greide å mønstre på denne turen.

Når godværet slo til i august fristet det med en ny tur med utgangspunkt fra Skibotn dalen. På kartet fant jeg noen fristende vann helt inne ved Grensa mellom Norge, Finland og Sverige.

Etter en liten handletur i Finland parkerte jeg bilen på norsk side like ved grensa, og fulgte stien i retning Goldahytta til jeg var oppe i høyden. Så snart jeg fikk utsikt over Kilpisjӓrvi forlot jeg stien og snart dukket det første vannet opp.

Ukjent terreng

Det er alltid like spennende å komme frem til ukjente vann med fiskestanga i hånda. Er det fisk i vannet? Er den bitevillig? Med oversikt over vannet stoppet jeg opp og vurderte forholdene. I ene enden lå snøfonnene fortsatt ut i vannet, og ved utløpet stakk det opp steiner. Et langgrunt vann. Slike vann kan gjerne være fisketomme, men om det er noen dypere parti kan de også by på en overraskelse i form av stor røye.

Rolig gikk jeg ned til vannkanten og kastet ut sluken.

Selv om jeg sveivet fort kjente jeg flere ganger at sluken slo ned i bunn. Bare i ene enden var det dypere. Jeg fisket meg sakte langs land til jeg kom til en liten bekk fra et vann høyere opp. Så langt hadde det virket livløst i det første vannet, så jeg fulgte like godt bekken opp til et større vann.

Det samme gjentok seg i det store vannet. Langvannet. Der var det steinete langs land på halve vannet, og dypt langs resten. Det virket som et perfekt vann for store røyer. Noe napp kjente jeg derimot ikke, så da jeg kom til lesiden satte jeg fra meg sekken for en middagspause.

Liv i fiskelause vann

Da jeg skulle slå opp vann i gryta så jeg noe som svømte rundt inne ved land. Jeg kikket nærmere, og om ikke synet bedro meg var det plommesekkyngel. Kanskje var det vinden som hadde blåst noe av yngelen ut fra beskyttende steiner.

Synet av yngel gjorde meg optimistisk, så etter matpausen fortsatte fiskingen. Først når sola begynte å stå lavt var jeg villig til å innse at det ikke ble fisk.

Kveld over Kilpisjӓrvi på vei ned fra fjellet

Da jeg senere kikket på artsdatabasen var vannene jeg hadde besøkt oppgitt som fisketomme. Kanskje var det ikke yngel jeg så, eller så var det fisk som hadde gytt i vannet likevel.

Nye, ukjente vann er alltid like spennende. Jeg liker å utforske slike småvann. Ofte er det ikke fisk, men de største jeg har fått har vært fra nettopp småvann alle går forbi. En vet ikke før en har prøvd.

I noen uker på høsten byr naturen på sin overflod til oss som er glade i fjellet. Rypa skvatrer i fjellsidene, fisken vaker og på myra er multene modne. Det er mange godbiter som venter i fjellet for den som ønsker å høste av naturen. Bli med på jaktstart i Indre-Troms.

Med en værmelding som viste sol hele helga var det bare å pakke teltet i sekken og velge et passende område i Indre-Troms. Siden jeg også hadde sett meg ut et par fristende småvann inne i Øvre Dividal Nasjonalpark pakket jeg med fiskestanga og var klar for tur.

Drømmestart på rypejakta

Etter et par timer langs stien opp fra dalen og innover i fjellet satte jeg kursen opp i høyden og ladet hagla. Det er like spennen hvert år når patronene legges i og hagla slås sammen. Er det rype på fjellet i år?

Det tok ikke lang tid før den første rypa hoppet frem foran beina mine. Hagla ble løftet rolig opp, og tatt ned. Et reinsdyr var bak rypa, så jeg måtte holde skuddet. I stedet så jeg hvor rypa landet og gikk rolig etter. 50 meter senere lå rypa i sekken.

Høsten har for lengst inntatt fjellene i Indre-Troms.

Sesongens første rype.

lav kveldssol og tåkedis i horisonten på tur inn fjellet første dagen.

Jeg gikk videre i samme høyde og skremte snart opp to nye rypekull. Begge gangene endte det med fugl i sekken. Med tre ryper var jeg fornøyd, og satte krusen mot de fristende småvatna. Underveis gikk jeg opp nok et rypekull, og lot en hare hoppe vekk fra skuddhold.

Nordlysnatt

Lenge før jeg var fremme ved leirplassen begynte det å bli skumring, og de første blaffene av nordlys viste seg på himmelen. Jeg måtte gå på litt ekstra, og var ikke fremme før det var nesten mørkt. Da måtte hodelykten frem for å få satt opp teltet, mens nordlyset danset på himmelen.

Høstmørket kommer fort, så før teltet var oppe måtte hodelykten frem.

Jeg ble stående lenge utenfor teltet før jeg omsider kunne ta kveld.

Fiskelykke i fisketomme vann

Da jeg våknet stakk jeg hodet ut for å se hvordan teltplassen jeg hadde funnet i mørket så ut. Svaret var: Rett og slett trivelig. Det ene av småvatna lå like nedenfor teltåpningen, og jeg kunne se fisk som vaket i morgensolen.

Før turen hadde jeg sjekket om det var fisk i vannene på kartet til godtur.no. Bare et av vannene skulle ha fisk, men av erfaring vet jeg at i Indre-Troms er det mange «fisketomme» vann som kan by på store overraskelser. Der er alltids noen som en eller annen gang har båret over noen fisker.

Utsikt fra teltet.

Et fisketomt vann…

Etter noen kaffekopper satte jeg sammen fiskestanga og gikk en runde ned til det første vannet. I det jeg snek meg ned til vannkanten så jeg to personer komme gående i krattet noen hundre meter unna. Jeg registrerte at de hadde sett meg og kom ned mot vannet da jeg kastet ut sluken.

Allerede på andre kastet var det motstand i snøret. En sprek røye hadde latt seg lure, og prøvde å dra med seg snøret ut i vannet. Akkurat i samme øyeblikk så jeg en rype fly opp foran jegerne, og hørte skuddet smelle i det jeg strammet bremsen på snella.

Bare i Indre-Troms kan du stå med kilosrøye på kroken mens en jeger tar opp rype noen hundre meter unna. Helt fantastisk.

Rypelunsj utenfor teltet

Etter en hyggelig prat med de to som kom gående, ruslet jeg tilbake til vannet der teltet lå, og fisket meg tilbake til leiren. Det endte like godt med to kilosrøyer, og en litt mindre rundt halvkiloen.

Med røye i ene hånden og rype liggende ved teltet oppstod et aldri så lite luksusdilemma da det var tid for lunsj. Fristet det mest med rype eller røye til lunsj? Jeg valgte rypebryst til lunsj, og fileterte røyene for å ta de med hjem.

Det er godt å være villmarking når en kan bære med seg kilosrøyer tilbake til teltet.

Rype eller røye til lunsj?

Det blir ikke bedre en rypebryst til turlunsj.

Og litt multe til dessert.

Tung sekk på hjemturen

Etter rypemåltidet pakket jeg sammen leiren og gjorde meg klar for litt jakt igjen. Hagla ble ladet, og med lett sekk var det ikke noe problem å ta med telt og utstyr på jaktturen.

Så snart jeg kom opp i høyden hoppet to ryper opp rett ved siden av meg. I en rolig bevegelse snudde jeg meg og løftet hagla. To skudd. To ryper. Jeg sørget for å ta en jaktselfie før jeg gikk videre.

En enslig bjørk i høstfarger har forvillet seg langt til fjells.

Jaktselfie: Fornøyd leirskolelærer viser frem nyskutte ryper.

Dividalen viser frem høstfargene på veien hjem.

Før jeg nådde toppen av fjellet lå tre ryper til i sekken. Med røyefilet og 7 ryper i sekken begynte vekten å kjennes på ryggen. Jeg var mer en fornøyd med resultatet, og la patronene tilbake i sekken.

Jeg startet på tilbaketuren, og gikk opp to nye kull på turen ut fra fjellet. Alle rypene fikk fly videre inn i høstsola.

Etter turen til Anjavatnet på sensommeren måtte jeg sette meg selv på en lavkilometerdiett. 5-6 mil på 1 litt over et døgn ble for mye for ryggen. Fjellskoene ble imidlertid ikke satt på hylla. Bevegelse er det som skal til for å holde en gammel ryggskade i sjakk, så dagstursekken har vært pakket for den (nesten) daglige turen i hele høst.

Her om dagen gjorde mor meg oppmerksom på at jeg hadde publisert lite i det siste. Grunnen er ganske enkel. Jeg er ikke begeistret for å skrive om den samme turen hver gang jeg tar med fiskestanga til skogstjernet for å prøve å lure storrøya som bor der, eller er en tur oppe i fjellet for å få litt utsikt til middagen. Det blir fort kjedelig. Men siden en jo skal høre på sin mor får jeg vel bare se til å komme med noen bilder og ord om høstens turer.

Det er blitt høst ved mitt «hemmelige» skogstjernet og fisken fortsetter å vake uten å bite på kroken. (Bildet er selvsagt et illustrasjonsbilde fra et annet skogstjern…).

En gammel ryggskade

Først noen ord om en gammel ryggskade som av og til legger litt begrensninger på turlivet. Det startet på en fjelltur i Rondane i 2000. På vei ned fra Digerronden gled jeg ut på en snø-/isflekk, og endte nede i steinura 30-40 meter lenger ned. Heldigvis fikk jeg kommet meg over på ryggen med beina ned, slik at hælene og ræva traff først. Det endte med en forslått hæl og brukket halebein. De 10-15 kilometerne tilbake til bilen ble en lang tur med kort steglengde.

En halv time etter at vi var på toppen av Digerronden gikk det galt. Det kjennes fremdeles.

Etter turen viste det seg at korsryggen var komprimert, og i dag har jeg to prolapser og noen slitte skiver i korsryggen. Det er 15 år siden, så jeg er vel vant med at ryggen av og til har dårlige perioder. Heldigvis er den beste medisinen det jeg liker best: Å gå tur. Ubehagelig kan det imidlertid være, så jeg har alltid med smertestillende for et par dager skulle det bli nødvendig for å komme meg ned fra fjellet.

Nå skal jeg passe meg for å virke sytete. En blir vant med det meste. På de 15 årene som har gått siden skaden har jeg utdannet meg innen friluftsliv, vært noen tusen dager på tur og jobber i dag med friluftsliv på Haraldvollen leirskole. Ortopeden sier også at jeg ikke gjør ryggen verre med å være på tur og bære en passe lett sekk. Så da er det bare å sette seg selv på en lavkilometerdiett når det er nødvendig, og nyte de gode dagene da alt føles lett.

Resten av innlegget blir bilder fra korte turer i høst.

En fin høstkveld oppdaget jeg et nytt sted nede ved fjorden. Det endte med et par sjøørreter på halvkiloen. Fin steikefisk.

En av få dager med gråvær i høst.

Det gir en ekstra piff på turen å vite at en er i bjørneland.

Høst ved ørretvanna.

En fullmånekveld ved et lite tjern ved Dødesvatnet.

Middag på fjellet. Jeg har blitt skikkelig glad i FireMaple brenneren og kjelesettet som AllRando.no sponset. De har vært med på 50-100 turdager uten noe problem.

Kjølige høstdager gir en god unnskyldning til å finne frem dunjakka.

Snart er vinteren her

Høstens leirskolesesong har flydd forbi med godt vær og drømmeforhold uke etter uke. På den ukentlige kanoturen ned Målselva har vi ofte kunne sitte i kortermene mens trærne har tatt på seg høstdrakta langs bredden.

Fra en av høstens mange drømmeturer med leirskoleelever på Målselva.

Nå er det bare 3 uker igjen av sesongen, værmeldingen viser sludd og snø mot helga og vinteren nærmer seg med stormskritt. Det betyr at det snart er avspasering og tid for å drømme om vinteren. I år gjør jeg som vanlig, og slår følge med fuglene mot sør i slutten av oktober. Da er det tilbake til Heimfjella på Nord-Vestlandet.

Så langt har jeg ikke noen store planer for vinteren, bortsett fra litt rehabilitering/trening av rygg frem til jul, prepping av ski og forsøke å få så mange skidager som mulig i løpet av vinteren.

Snøen er i ferd med å legge seg i fjellet og det er bare å innse at fiskesesongen går mot slutten for i år. Da passet det godt at det kom en e-post fra redaktør i «Turbok for Senja og Midt-Troms», mens jeg satt med kaffekoppen og kikket ut på sluddbygene i morgentimene i dag. Dermed dykket jeg inn i bildearkivet for å finne noen fiskebilder på formiddagen.

Pål Einar Jakobsen, som er redaktør for turboka, kunne fortelle at den snart var i trykken, men at de skulle ha med noen oppslag om padling, veldig bratte turer og innlandsfiske. Siden han kjente til bloggen lurte han på om jeg hadde noen fiskebilder som kunne få plass i boka.

Etter en kikk i bildearkivet fikk jeg sendt noen bilder han kunne vurdere. Samtidig fant jeg mange «Fish & Grin» bilder fra andre steder i landet, og samlet like godt opp et lite knippe og laget en liten bildespesial for bloggen.

Så her er noen godbiter for den som vil ha noe å drømme om frem til neste sommer.

Det klassiske «Fish & Grin» bildet. Ørret på 1,4 kilo fra Sørøya i Finnmark.

Porsjonsfisk.

En fornøyd Cato med Vuommarøye.

Min første fisk på isen. 1,5 kilo feit vuommarøye.

Et par godbiter fra Narvikfjellene.

Fargerik ørret fra Indre-Troms.

Stor harr fra Harvesjavri i Indre-Troms.

Fersk sushi i Sunndalsfjella.

Finnmarksrøya.

Sjøørret fra Midt-Troms.

Snart middag.

Bjarne Sætrang svinger flueestanga i Femundsmarka.

Steikefisk fra fjellene i Fræna.

Når magen er full får småfisken svømme videre.

Høst i Indre-Troms kan by på både rype og kilosrøye.

Et knippe røye

Fargerik kraftplugg fra Nord-Troms.

Ufisk fra Femudnsmarka.

Abbor fra et lite tjern i Femundsmarka.

Kilosrøye nesten klar for å landes.

Det klassiske «Fish & Grin» bildet. Ørret på 1,4 kilo fra Sørøya i Finnmark.

Fisk er sunt, året rundt.

Ørret fra Roasten.

Kjøring av sjøørret.

En sjøørret får svømme videre for å spise seg feit.

Min første kilosørret fra Sunndalsfjella.

Med blå temperaturer hele neste uke er det bare å innse at fiskesesongen går mot slutten for i år. Kanskje rekker jeg en siste tur med fiskestanga til neste helg før isen legger seg. Uansett er det snart tid for å la fiskestanga få en etterlengtet pause, mens skiene preppes og skredkunnskapen pusses opp.

«Turbok for Senja og Midt-Troms» går snart i trykken, så kanskje blir det tid til å drømme seg vekk og planlegge nye turer på mørke vinterkvelder. Et hett julegavetips til turfolk i Midt-Troms.

Et rypemåltid er litt som pinnekjøtt. Utrolig godt, men en kan ikke spise slike måltid for ofte. I helga var det imidlertid 2 uker siden siste rypemåltid, så hagla ble hentet frem for å skaffe søndagsmiddagen. Det skulle imidlertid vise seg å ikke være så enkelt å skaffe seg mat på bordet.

På fredagsformiddag pakket jeg sekken. Fiskestanga ble festet på utsiden, og så var jeg klar for tur. Valget falt på Habafjellet, helt fremst mellom Dividalen og Rostadalen. Turmålet ble valgt mest fordi jeg ikke hadde vært der før, og så ligger det et par småvann på toppen jeg var nysgjerrig på.

Etter en liten biltur bar det ut i snøen. I starten lå et tynt lag med våt snø, men så snart jeg kom opp i høyden var snøen tørrere. På ryggene var det avblåst, og i lesidene lå det fokksnø. Perfekte forhold for å gå, og det tok ikke lang tid før jeg fant de første sporene etter rypa.

Tørr snø gjør det lett å gå.

Det ser ut til at fiskesessongen på fjellet er slutt for i år.

Å komme inn på rypa var imidlertid ikke så lett, så de to kullene jeg gikk på fløy opp på 50 meter. Langt utenfor skuddhold. Når det også lå is på vannet måtte jeg etter hvert innse at jeg nok måtte ut på lørdagen også skulle det bli til mat på bordet.

Ny dag, nye muligheter

På lørdagsformiddag kjørte jeg opp til Dødesvannet for nok en tur etter rypa. Like før skoggrensen fikk jeg øye på et ferskt tiurspor, uten å finne fuglen i området. Så jeg fortsatte opp i høyden for å se om jeg fant litt rype.

Spor var det mye av. I små søkk i terrenget var det tydelig at mye rype hadde tråkket rundt og tilbrakt natten. Noe fugl var imidlertid ikke å se, så etter noen timer satte jeg meg på en liten høyde for å spise lunsj.

7 store fugler

Mens jeg satt der kom 7 store mørke fugler flyvende forbi et par hundre meter unna. På så stor avstand var det ikke helt lett å se om det var orrfugl eller tiur som fløy i formasjon. Jeg fulgte fuglene med øynene og så de gikk inn for landing 4-500 meter lenger bort i fjellsiden. Like over skoggrensen.

Raskt ble kjeksen pakket ned og grovere hagl puttet i hagla. Jeg kjente adrenalinet komme og gikk med raske skritt i retning der fuglene landet, uten å slippe området med øynene et sekund.

Når jeg hadde rundt hundre meter igjen til fuglene begynte jeg å bruke terrenget. Med rolige skritt fulgte jeg kanten ned i et lite søkk og kom opp 50 meter nærmere. Fortsatt var jeg litt langt unna, så jeg fant et nytt søkk å nærme meg forsiktig i. Da jeg kom opp fra bekkedalen hadde jeg hagla i skuldra og var klar. Ingenting.

Fuglene var borte. Hadde de løpt vekk på bakken? Var de fløyet mens jeg var nede i søkket? Jeg så etter spor i snøen, mens jeg krysset frem og tilbake for å dekke hver minste flekk og buske. Fuglene var søkk borte.

Fjellet lever

Jeg skjønte ingenting av hvor det var blitt av orrfuglene, eller muligens var det tiurer, så jeg gikk frem mot en liten kløft for å sette meg ned og lytte. Plutselig kom en enslig rype flygende ut fra kløfta på litt for lang avstand, og enda en. Så lettet 12 ryper litt lenger ned. Jeg hadde tydeligvis funnet ut hvor fuglene hadde gjemt seg.

Raskt gikk jeg i retning dit rypene fløy, og flere fugler fløy opp rett utenfor skuddhold. Enslige ryper og 10-12 om gangen. Fjellet levde av rype det var umulig å komme på skuddhold av.

Etter hvert satte jeg meg ned for å la fuglene roe seg litt. Kanskje var det da mulig å komme på skuddhold. Etter en god pause gikk jeg videre, og fikk øye på en enslig rype som satt på kanten av en liten grop i terrenget. Rolig siktet jeg og lot skuddet gå. Jeg rakk akkurat å se rypa falle da hele gropen våknet til liv. 20-30 ryper tok av og satte seg 100 meter unna.

Søndagsmiddagen er sikret.

Et sjeldent møte

En rype var nok til søndagsmiddagen, så jeg satte krusen lavere ned i terrenget for å se om jeg kunne få et glimt av tiuren nede i skogen. Før jeg kom så lang var det imidlertid en annen kar som viste seg frem.

På litt over 50 meter kom en fjellrev ut bak noen steiner og ble stående og se på meg noen sekunder. Det virket som fjellreven ikke helt klarte å bestemme seg for om han skulle hilse på, eller rømme til fjells. Den satte kursen oppover, men snudde seg for hver tiende meter for å kikke seg tilbake.

Med et stort glis etter å ha fått et sjeldent glimt av en vill fjellrev fortsatte jeg ned mot skogen. Da jeg kom til området der jeg så tiurspor på vei opp skiftet jeg igjen til grovt hagl. I det hagla smekket sammen med et høyt klikk fløy tiurene opp rett utenfor skuddhold. Hadde jeg ladet tidligere hadde jeg gått rett på tiuren. Jeg mumlet frem noen passende ord.

Neste helg skal jeg ha grovt hagl i minst et løp hele turen.

Neste helg…

Sist uke hadde vi besøk av årets siste gjeng med leirskoleelever på Haraldvollen leirskole, så da kunne vi innvilge oss 1 dag med «høstferie» før vi pakket sammen utstyret og avsluttet sesongen. Det ga muligheten for en siste fisketur og en jakttur på fjellet sammen med Cato.

Det har nesten blitt en tradisjon at Cato og jeg unner oss en dag med «høstferie» før vi pakker sammen for vinteren. Denne dagen bruker vi til en felles jakttur. Så før vi tok helg avtalte vi en tur på Rostafjellet på tirsdagen. Dermed kunne jeg benytte helgen til en siste fisketur før isen legger seg.

Siste tur med fiskestanga

På fjellet er det allerede is på de fleste vann, så fisketuren måtte gå til et av de mange skogtjønna i lavere strøk. Håpet var selvsagt å lure storfisken i skogstjønnet, og endelig nå målet om fisk på over to kilo.

Allerede da jeg kom frem til det første vannet steg håpet. Et par røyer svømte en halv meter fra land. En kilosfisk, og en litt mindre. Jeg oppdaget røyene litt for seint, så de så meg samtidig som jeg så de, og stakk av ut på dypet.

Etter mange kast i flere små dammer og vann begynte det å bli mørkt da jeg så en fisk vake mens jeg gikk tilbake til bilen. Med et velplassert kast landet sluken like utenfor vaket og jeg startet sveivingen. Det tok ikke mange sekundene før en ørret tok sluken og snart lå en sprellende ørret på 3-400 gram på land.

Årets siste, og minste fisk i Indre-Troms. En ørret på 3-400 gram.

På jakt etter fjellrypa

Etter et par soloturer med halga i helga hentet jeg Cato på tirsdagen og vi kjørte til Rostadalen for en liten jakttur på Rostafjellet. Forholdene var fine, selv om noen dager med mildvær gjorde at vi måtte gå noen timer før vi hadde håp om å finne den vinterhvite rypa.

Oppe ved snøgrensen gikk vi hver vår vei. Ikke lenge etter hørte jeg et skudd i retning Cato, men så ikke noe selv. Etter en times tid satte jeg meg ned for en liten matbit. Da kunne jeg høre noe skarring i fjellsiden over meg, og var rask til å pakke vekk kjeksen.

Jeg hadde knapt fått sekken på ryggen før jeg så 6-7 ryper komme flygende og sette seg i fjellsiden 100 meter høyere oppe i den bratte ura. Pulsen steg kraftig mens jeg prøvde å kravle så stille jeg kunne opp gjennom løs steinur. 10 meter om gangen før jeg forsikret meg om at fuglene fremdeles satt i ro.

På 40-50 meters avstand så jeg tydelig en rype som begynte å bli litt urolig, og en annen som fløy lenger opp. Jeg gikk 3 meter om gangen og kom stadig nærmere. Rypa flakset litt, fløy en meter høyere opp og viste tydelig at den hadde sett meg. På 30 meter fikk den nok, og fikk følge med 10-15 andre ryper når den tok til vingene. De 6-7 jeg så først hadde tydeligvis slått seg ned sammen med en annen flokk. Jeg gikk opp til stedet de lettet fra, men det så ikke ut til at de satt igjen noen.

Etter noen timer møtte jeg Cato igjen for en kaffekopp. Cato hadde fått med seg en rype i sekken, så vi slapp å gå helt tomhendt ned fra fjellet.

En pust i bakken med utsikt mot Rostavatnet.

Uten mat og kaffe, duger denne helten ikke.

Sørover til Heimfjella

Fiskesesongen i Indre-Troms er over for i år, så det er vel bare å innse at jeg ikke greide å lure en ørret eller røye på over 2 kilo opp fra et fjellvann i år. Det har blitt mange kilosfisker. Årets største ørret var på 1,4 og vekten på den største røya stoppet på 1,47 kilo. Så selv om den skikkelig store fisken har uteblitt har sesongen vært god, og så slipper jeg å finne på et nytt mål til neste år. For da skal storfisken endelig lures.

Nå er bilen pakket og det er tid for å gjøre som fuglene og trekke mot sør for vinteren. Sørover til Heimfjella. Romsdalsfjella. Nå gleder jeg meg til noen fine høstturer på Nord-Vestlandet.

Når du kjører 1300 kilometer sørover i slutten av oktober ser du virkelig at Norge er et langt land. Fra nysnø på fjellet, nattefrost og nordlys i Troms til milde dager og høstfarger på Nord-Vestlandet.

Før jeg kunne kjøre fra Bardufoss måtte jeg skrape is av bilen etter en skyfri frostnatt. Temperaturen var langt under frysepunktet og sola skinte over snøkledde fjelltopper. Et par timer senere passerte jeg Narvik, og trærne begynte gradvis å få tilbake glissent høstløv. Eter en natt i Mosjøen ble høstfargene tydeligere, og langs Snåsavannet stod trærne gule og pyntet opp i åssidene. Da jeg endelig kunne parkere bilen i Fræna etter 1300 kilometer var det som å ha reist en måned tilbake i tid. Tilbake til høsten.

Vakende sjøørret

Med antydninger til sittesår og en stiv kropp etter den lange kjøreturen måtte jeg selvsagt ut for å bevege meg litt. Etter å ha lett frem fiskestanga gikk turen over kommunegrensa for å se om sjøørreten var i bitehumør.

På Eide var det sporadiske vak, men etter en time hadde jeg ikke kjent et eneste napp i sluken. Ørreten var tydeligvis ikke i bitehumør, så jeg bestemte meg for å gå en liten tur på fjellet og pakket sammen.

Speilblankt vann og høstfarger på Eide.

Bjørndalen

Primusen og kaffe lå i sekken, så for å gå ut litt stivhet av kroppen gikk jeg opp til Bjørndalsvatnet. Der lå vannet speilblankt, bare brutt av noen sporadiske vak. Jeg prøvde noen kast, men da fisken ikke ville bite fikk jeg fort lyst på en kaffekopp.

Bjørndalen

Sandnestindane, med Trolltindan og Trollkyrkja til venstre.

Mens jeg satt med kaffekoppen i hånda så jeg over dalen mot Sandnestindane. En rekke med fjelltopper langs en lang og skarp egg. Romsdalseggens lillebror som jeg liker å kalle den. Jeg tror jeg vet hvor neste tur skal gå.

Jeg bryr meg om deg. Jeg vil at du skal nyte turen. Jeg vil at du skal trives like godt på tur som jeg gjør. I dag har jeg derfor bestemt meg for å dele mine 11 beste tips for å pakke en lettere tursekk.

Men du kan like godt legge vekk lommeboka med en gang. Hensikten med denne artikkelen er ikke at du skal løpe til butikken for å tømme kontoen lenge før du kommer deg på tur. I stedet har jeg til hensikt å spare deg noen kroner. Først for utgifter til utstyr du ikke har behov for, og deretter til unødvendig dyrt utstyr.

Lettpakking for vanlige turfolk

Du trenger ikke være en utpreget ”gramjeger” for å kunne pakke en lettere sekk. Du trenger heller ikke forandre mye på det du gjør, eller ofre all komfort, for å nyte gleden over å være en lettbeint vandrer. Alle kan pakke en behagelig lett tursekk.

Med lett sekk på jakt kan en sørge for et par ryper til kveldsmaten mens en går inn dit teltet skal settes opp.

Selv Lars Monsen er opptatt av vekt når han skal pakke for en tur. Han har for eksempel foreslått å kun ta med svartkjelen, og bruke denne til frokostgrøten, fiskemiddagen og kaffekoppen. Jeg ville nok foreslått at han brukte en gryte til de samme formålene, siden denne er bedre egnet i to av tre tilfeller, men svartkjelen er nok den ene tingen Lars trenger for å leve godt på tur.

Slik er det med oss alle. Vi vil gjerne ha en lett og behagelig sekk, samtidig som vi tar med oss ting på tur bare for kosen sin skyld. Jeg er derfor ikke så opptatt av definisjoner som lettvekt, ultra lettvekt eller super ultra lettvekt. Tipsene her er derfor for helt vanlige turfolk som gjerne vil bære en behagelig lett sekk på tur.

1. Finn din komfortvekt

Det er ingen fasit på hvor tung, eller lett sekken skal være på tur. Det kan likevel være greit å sette seg et konkret mål før en begynner å redusere vekten, så slipper en å ende opp som en gramjeger med anorektisk sekk der det alltid er mulig å spare et gram eller to.

Komfortvekt.

Det første tipset jeg pleier å gi når det kommer til å pakke en lettere sekk er derfor å finne din komfortvekt. Det vil si å finne ut hvor mye vekt i sekken som kjennes behagelig på ryggen når du er på tur. Husk bare at det er totalvekten som betyr noe, så om komfortvekten er 14 kilo kan et realistisk mål være 10 kilo + mat og drivstoff i sekken.

For å avgjøre hvilken vekt du er komfortabel med, er det ingen annen utvei en erfaring. Du kjenner det på tur. Kriteriet er at det ikke skal være et ork å gå over en liten høyde, eller at du avslappet kan snu deg og nyte utsikten selv om sekken er på ryggen. For meg ligger den på 12-15 kilo på lengre turer. Da har jeg en sekk som kjennes lett på ryggen, samtidig som jeg kan gå med fiskestanga i hånda og gjøre noen kast om jeg passerer en vakende fisk.

2. Lag en utstyrsliste

Når du har funnet din komfortvekt gjelder det å få en oversikt over hva du har med på tur. Har du ikke allerede laget en pakkeliste er dette det første du må gjøre. Start med å skrive ned hva du vanligvis har med på tur. Du kan selvsagt også «jukse» og kopiere en av mine utstyrslister eller en annen du finner på nett.

Når du setter opp utstyrslisten lønner det seg å dele opp i ulike kategorier av turutstyr. Dette gjør det enklere å få en oversikt, og se hvor det er lettest å spare noen kilo.

Med system på utstyret er det lett å holde oversikten.

3. Du trenger ikke alt på utstyrslista

En vanlig fremgangsmåte når en skal sette opp en utstyrsliste er å spørre ”Hva trenger jeg”. Da ender en ofte med en lang liste. En veldig lang liste. Et eller annet sted i fornuften vår er det en programmeringsfeil, som gjør at vi kommer på veldig mange ting vi tror vi trenger.

Etter at du har satt opp en utstyrsliste er det derfor tid for å gjøre listen kortere. Bruk fornuft og erfaring fra tidligere turer til å fjerne ting fra listen med spørsmålet:

Hva greier jeg meg uten?

Ikke vær redd for å stryke alt av luksus og «kjekt å ha» utstyr fra lista. Du kan senere legge til espressokaffevidunderet og mobilladeren når du kommer til tips #11, om du har ledig plass i sekken.

4. Husk at ting kan ha flere funksjoner

Listen kan gjøres enda kortere ved å benytte utstyr som har flere funksjoner. Stekepannen fungerer også som lokk for gryten. Kanskje trenger du ikke både kniv og multiverktøy på turen. Eksemplene er mange, men jeg anbefaler ikke å dra det så langt at skjeen benyttes som teltplugg om natten.

Lokket på dette kjelesettet fungerer også som tallerken og stekepanne ved behov.

5. Sjekk vekten på utstyret du har

Kjøkkenvekten er et fint redskap for å bli bevisst på hva utstyret faktisk veier. Når du plasserer utstyret på vekten, vil det dukke opp mange overraskelser. En ullgenser er for eksempel tung. Veldig tung! Du kan ta med to fleece jakker eller tre tynne dunjakker for samme vekten.

Føler du at det blir litt for turnerdete å stå med kjøkkenvekten, kan du godt trekke for gardinene og gjøre dette når ingen er hjemme.

6. Velg det letteste som gjør jobben

Etter at du har kommet deg over hva utstyret faktisk veier, er det tid for å sammenligne det som gjør samme nytten. En tom saftflaske eller brusflaske er for eksempel lettere enn drikkeflaskene som kjøpes på sportsbutikken. Ullgenseren kan du gjemme innerst i skapet til neste båltur.

En lett varmejakke veier nesten ingenting, og blir fort en favoritt på alle turer.

7. Modifiser og fjern unødvendig vekt

Dette er punktet hvor vi kan spare ytterligere plass og vekt. Du starter selvsagt med å fjerne all unødvendig emballasje og pakke maten i poser i stedet. Kartmapper og kameravesker har ofte mange unødvendige reimer som kan fjernes. Det holder med et skjøteledd og litt tape for å fikse en knekt teltstang, selv om det fulgte med to ekstra stangledd, skjøteledd og ekstra barduner på kjøpet.

Pass bare på at du ikke ender opp med hele hånden i munnen, om du er av den ivrige sorten som vil kutte skaftet på tannbørsten.

8. Del utstyr med turfølget

Om dere er flere på tur, trenger ikke alle ha alt utstyret. Telt, kniv, multiverktøy, førstehjelp, GPS, kokeutstyr, og en rekke annet utstyr kan fordeles.

Men vær sikker på at alle blir med på tur før dere fordeler utstyr. Det er nok eksempler på at noen har måtte melde forfall før en tur. Da gjelder det å ha oversikt over hvem som har hva, slik at en slipper å sitte ved bålet uten kaffekjele.

9. Bytt til lettere utstyr når du kjøper nytt

Utstyret du har fra før vil som regel holde til både korte og lange turer. Etter mye bruk blir imidlertid utstyret utslitt, og du må i butikken for å kjøpe nytt. Heldigvis har utstyrsprodusentene sett sin anledning til å tjene noen kroner på å tilby lettere turutstyr. Moderne materialer og mer fokus på vekt har gjort utvalget stort for den som vil spare noen kilo. Dette kan du nyte godt av ved å bytte til lettere turutstyr etter hvert som det gamle blir utslitt.

La du forresten merke til at dette var det første tipset som handlet om å kjøpe noe nytt? Jeg kom altså nesten til siste punkt uten å foreslå et eneste kjøp. Det må være ny rekord i lettpakkersammenheng.

10. Velg den letteste sekken for utstyret du har med

Når du har gått over resten av utstyret, og vet hvor mye plass du trenger, er det tid for å ta turen i butikken og prøve ut den nye lettvektssekken (selvsagt er den gamle utslitt…). Om du husker å tenke på hvor mye mat du skal ha med på tur før du bestemmer deg, bør du ende opp med en behagelig og solid ryggsekk på 50-60 liter som veier godt under 2 kilo.

Sekken jeg bruker mest er en Osprey Variant 52l. På sommeren får jeg plass til alt for en uke med telt, og på vinteren har jeg en romslig dagstursekk.

Som bonus kan jeg nevne at de lette sekkene ofte er billigere enn tunge ekspedisjonssekker.

11. Ta med det lille ekstra

Har du fulgt alle tipsene til nå har du forhåpentligvis fått en merkbart lettere sekk og ligger godt under din komfortvekt. Da er det tid for å finne frem den ekstra luksusen du fjernet fra lista i tips #3.

Så lenge du holder deg under komfortvekten kan du trygt putte i et par ekstra sokker, espressomaskin, ekstra slukboks, litt god mat og en liten dram om du liker slikt. En skal jo ha det trivelig på tur.

Ikke glem det lille ekstra når du er på fisketur. Drammen oppbevares selvsagt på plastflaske…

Mer om lettpakking

En gramjegers bekjennelser
På loffen i Femundsmarka – med fiskestang og lett sekk
Du trenger ikke alt på utstyrslista
Bytt til lettere utstyr når du kjøper nytt
12 gode grunenr til å pakke en lett sekk

* Annonse *

Skisesongen nærmer seg, og i tankene er jeg på tur ned fra Trolltindane. Skiene pløyer urørt puddersnø gjennom glissen skog. I godt driv bøyer jeg meg ned for å unngå en solid grein. Spaden huker tak, og beina fortsetter mens overkroppen henger på samme sted.

Hengende i lufta med beina rett til værs rekker jeg å tenke at det kanskje ikke var så lurt å ha spadeskaftet stikkende opp fra sekken. Så tar tyngdekraften over…

Selv om jeg ikke er noen utpreget parkrotte – jeg sklir sakte ned på siden av hoppene – er det lett å kjenne seg igjen i filmen med Aleksander Aurdal. For som Aleksander sier: «Du kommer til å falle. Du kommer til å slå deg». Uansett om du er friskikjører på landslaget, eller trives best i urørte fjellsider, hører noen skikkelige trynestup med for å bli god på ski.

Etter at tyngdekraften har gjort sitt blir jeg liggende langflat i snøen noen sekunder for å sjekke om hele kroppen henger sammen. Lettet børster jeg snøen ut av skibrillene og finner skiene litt lenger ned.

Det gjelder å være forberedt på å gå skikkelig på trynet med hjelm, ryggbeskytter og en sterk kropp som tåler en trøkk. Så mens vi venter på at snøen skal falle er det knebøy, sit-ups, motbakker og å gi kroppen påfyll av sunn næring som gjelder.

Den siste uka har jeg hatt noen turer for å prøve å lure en sjøørret eller to på kroken. Flere fjorder har blitt prøvd. Gamle kjente steder og noen nye. Til ingen nytte. Det eneste jeg har sett er en liten tass som gikk av kroken rett ved land og noen ørreter som fulgte etter sluken. Hvor har det blitt av sjøørreten?

Å reise til en ny landsdel betyr alltid en liten utfordring når en jakter på sjøørreten. At det står november på kalenderen gjør det ikke enklere.

I november er mesteparten av fisken oppe i elver og bekker for å sikre neste generasjon. Heldigvis går ikke all fisk opp for å gyte, så i fjordene er det mulighet for en skikkelig smakfull middag, om en finner fisken. Det er langt mellom fiskene, og lite aktivitet på overflata. Den siste uka har jeg bare sett noen få sporadiske vak. Vakene viser imidlertid at det er noen fisker i fjordene, så nytteløst er det ikke å kaste ut sluken.

Speilblankt vann og bare sporadiske vak på Eide.

Lite sjøørret, men mye smått enkelte steder.

Hadde bare sjøørreten ville ta sluken som fungerte så godt i nord. Den kanskje største utfordringen når en er i en ny landsdel er at temperaturen i vannet og ørretens bytte ikke er de samme. Det betyr gjerne at ørreten i sør ikke bryr seg om slukene som fungerte i nord. Så det har blitt mye skifte av sluker mens jeg har forsøkt meg langs de faste stedene i Fræna, Eide, Molde.

Så langt har turene gitt litt bifangst av små lyr, men ørreten har bare kikket halvt interessert på slukene jeg har presentert. Men frisk luft, noen kaffepauser og mildt vær hjelper selvsagt på humøret.

Biter ikke fisken er det alltid godt med en liten kaffekopp.

Om ikke fisken biter er det greit med slik utsikt i kaffepausen. Men ikke mye som tyder på snarlig skiføre i Eresfjordfjella eller på Skjorta dessverre.

Og på neste kast, da sitter storfisken. Neste kast.

Nå på senhøsten bruker jeg å ta en tur opp til Trollkyrkja og Trolldalsvatna. Litt fordi det er en passe lang tur for å lufte seg litt, men mest for å rusle rundt oppe på platået mens jeg kikker opp på Trolltindane og rennene der.

I høst oppdaget jeg at det var kommet opp skilt som fortalte at det nå var innført en avgift på 50 kroner om en ville sette fra seg bilen. Tok jeg med teltet ville det koste 80 kroner å sette fra seg bilen over natta, og ta turen opp til et av kommunens flotteste turmål.

Jeg fant meg heller en alternativ parkering, og fikk meg 2 minutter lengre tur. Likevel var jeg oppe ved grottene tre kvarter senere, og fant frem hodelykta for den obligatoriske turen gjennom nederste hule, inn til fossen og opp gjennom en trang gang til neste hule. Deretter gikk jeg opp på platået som var det egentlige turmålet.

På vei inn i mørket.

Parti i den nederste grotta.

Lagunen innerst i den nederste grotten. – Bilde fra tidligere tur.

Rennene fra Trolltindane

Ned fra de spisse Trolltindane rett ovenfor Trollkyrkja ligger noen renner som ved gode forhold kan tilby den råeste og beste skikjøringen i kommunen. Kanskje i hele ytre Romsdal. Rennene er imidlertid bratte, og snøforholdene så langt ut mot kysten kan være en utfordring. Så skal en ta turen må en ha både skiferdigheter, god skredkunnskap og vurdere forholdene nøye.

Jeg ble stående lenge å kikke opp mot toppene. Særlig renna til høyre for toppen er fristende. Sist vinter ble det aldri forhold, så spørsmålet er om jeg får kjørt den i år. Skulle det ikke bli snøforhold for de bratteste alternativene, er det likevel gode muligheter siden det ofte samler seg mye snø i området. Da er toppen til høyre for Trolltindane et godt alternativ for sikker skikjøring.

Trolltindane

Trolltindane og renna til høyre for toppen sett fra Trolldalsvatna

Kvannfjellet sett fra det første av Trolldalsvatna er kommunens høyeste fjell, og mest populære topptur på vinteren.

Etter å ha drømt meg vekk til bratte skiturer gikk jeg videre til det første av Trolldalsvatna. Der kunne jeg dyppe koppen i iskaldt vann, og ta en liten pause før jeg begynte på hjemveien.

Se også

Trollkyrkja
En gretten gammel gubbe i Trollkyrkja
Bratt moro i Romsdalsfjell

I februar fikk jeg tilsendt en Fire Maple FMS-117T gassbrenner med slange fra AllRando.no for å teste i sommer. I løpet av månedene jeg har brukt brenneren har den ligget i sekken på over 100 turdager, og vært fremme en eller flere ganger på ca. 50 turer. Fire Maple brenneren har blitt grundig prøvd under ulike forhold, og har fungert like godt til kaffekoking, steking av fisk og tilberedning av turmiddagen.

Brenneren har blitt brukt sammen med gassbokser fra ulike merker. Jeg har brukt brenneren under vinterlige forhold med temperaturer ned mot 8-10 minus med Primus vintergass, og under varmere forhold med standard gassblanding. Det har blitt mange tomme gassbokser i tiden jeg har hatt med brenneren på tur, og jeg har ikke opplevd noen problem.

Fire Maple FMS-117T klar til bruk under isfiske på Vuomma i mai.

Om Fire Maple FMS-117T

Fire Maple FMS-117T har en enkel konstruksjon med innfellbare kjelestøtter og bein som brettes inn under transport. Justering av flammen er plassert på ventilen som skrus ned på gassboksen, og mellom brenner og ventil er det en 30 cm lang slange. Brennerhodet er relativt stort, og brenneren er uten piezo tenner.

Den enkle konstruksjonen i Titan gir en lett brenner som veier 100 gram med oppbevaringspose.

Når kjelestøttene og beina felles inn og slangen vikles rundt brenneren får den lett plass ned i selv små kjeler under transport. Selv har jeg for det meste pakket kjelen ned i et Fire Maple Horizon 1 kjelesett sammen med en pakke nudler, fyrstikker, kakao og litt kaffe, slik at jeg alltid har hatt med noe varmt å drikke eller litt «nødmat» om turen skulle bli lengre en planlagt.

FMS-117T i praktisk bruk

I månedene jeg har hatt med FMS-117T på tur har jeg for det meste brukt den sammen med et Fire Maple Horizon 1 kjelesett og en Trangia Frypan steikepanne. Kjelesettet er 14 cm i diameter, og steikepanna er 22 cm i diameter. På noen turer har jeg også brukt en MSR kjele med mindre diameter, eller en kaffekjele.

Min erfaring er at brenneren passer best til gryter, kjeler og steikepanner fra 10 cm til 25 cm i diameter. På mindre kjeler vil en miste noe effekt siden flammen kommer ut på siden.

Brenneren fungerer fint til steiking av stor fisk.

Justeringen av flammen gjøres med justeringsrattet som er festet på gassboksen. Siden det er en slange på 30 cm mellom justeringsventilen og brenneren er det en liten treghet slik at en må justere litt roligere sammenlignet med en toppmontert gassbrenner. I praksis har dette liten betydning, og det tar kort til å venne seg til hvordan flammen justeres.

God fordeling av varmen

FMS-117T har et stort brennerhode som fordeler varmen godt på kjele eller panne. Det store brennerhodet fordeler også varmen godt når en justerer ned effekten for å småkoke eller steike fisk.

Med stort brennerhode og god justering av effekten er det ingen problem å koke havregrøt til frokost.

Brenneren har ikke vindskjerm, så en må enten bruke terrenget eller ha med en lett vindskjerm om det blåser litt. Jeg foretrekker denne løsningen, siden man med en slangebrenner kan plassere en løs vindskjerm tett rundt brenner og gryte slik at det blir minimalt med varmetap.

Lav og stabil

Høyden fra bakke til kjele er kun 7 cm på brenneren. Samtidig er diameteren på beina litt over 15 cm. Dette gir en brenner som er stabil med store gryter og steikepanner opp til 25 cm. Det gjør også brenneren enklere å bruke i telt sammenlignet med en toppmontert gassbrenner.

Samtidig fører den lave høyden til at varmen kan reflektere fra kjelebunnen og få lyng og gress til å gløde om en bruker full effekt. Et tips er å plassere en flat stein under brenneren. Brukes brenneren i forteltet er det nødvendig med en stein under for å slippe at det blir røykfullt.

I telt er det lurt å legge en liten flat stein under brenneren.

Når jeg har brukt brenneren på underlag av tre har jeg kjent at det blir litt varmt, uten at det har vært noe problem. Jeg anbefaler imidlertid litt forsiktighet om en bruker brenneren på en bordplate.

Konklusjon

Fire Maple FMS 117-T er en pålitelig, lett og stabil gassbrenner med slange og stort brennerhode. Brenneren har god spredning og justering av varmen slik at den passer godt til oppgaver som rask koking av vann, småkoking og steiking av fisk.