Før helga klekket jeg ut en slu taktikk. Jeg valgte et av områdene hvor det blir aktivert færrest jaktkort. Så kikket jeg på kartet, og fant et sted langt inne på fjellet en jeger ikke rekker på en dagstur. Ville taktikken lønne seg?
Ruta jeg valgte var både lang, bratt og seig. For å komme inn til vannet på 950 moh måtte jeg først gå inn dalen, før jeg gikk over en fjelltopp på 1150 moh. Belønningen vill være å våkne opp i høyden, med bare noen hundre meters stigning opp på et utall fjell og mindre topper.
For å spare ryggen, og ha muligheten til å jakte på vei inn på fjellet pakket jeg lettest mulig. Bare det aller mest nødvendige fikk være med. Hagle, ammo og nok til å holde meg tørr, varm og mett. Kamera og f2 objektivet fikk også være med i tilfelle nordlyset ville vise seg frem på natta.
Høst i skogen
Utsikt inn Rostadalen en vindstille og strålende høstdag. Fortsatt langt å gå før jeg er fremme ved mine jaktmarker.
Ryper i lav høstsol
Etter noen timer i stigningen opp det første fjellet nærmet jeg meg toppen ut på ettermiddagen. Sola sto lavt i horisonten, og farget fjellet rødt. Etter en tur opp til toppen så jeg ut over et lovende terreng. Hvor som helst blant steinene kunne rypa gjemme seg. Når som helst kunne et kull fly opp foran beina mine. Klar for å løfte halga begynte jeg å krysse frem og tilbake ned mot vannet der jeg skulle sette opp teltet.
Når rypa trykker godt og kan sitte hvor som helst blant steinene blir fjellet stort. Så jeg skvatt da de første rypene tok til vingene. De så ut til å være to kull som hadde slått seg sammen, og 12-14 ryper tok til vingene. Jeg siktet på en i utkanten av flokken, og så den gå rett i bakken.
10 minutter senere hadde jeg hatt en runde i terrenget, og var litt lavere enn der rypene fløy opp. Brått holdt jeg nærmest på å tråkke på en rype som prøvde å snike seg unna bare noen meter fra beina mine. Jeg løftet hagla, men å skyte på 3 meters hold blir for nærme. I stedet løftet jeg blikket, og fant en stein som beveget seg 10 meter lenger unna. Jeg siktet og fyrte av. Rypa ble liggende på stedet, mens 6 andre tok til vingene.
Med to ryper i sekken gikk jeg ned til vannet og fant en passende teltplass for natten.
Lav høstsol i det jeg passerer turens første fjelltopp.
Rype i lav høstsol.
Nordlyskveld
Etter middagen begynte det å bli mørkt ute, så jeg byttet til 24mm F2 objektiv på kameraet. Det vil si et objektiv som er lyssterkt, og passende for å fange bilde av nordlyset.
Med hodelykt og kamera i hånden gikk jeg ut for å se om nordlyset ville vise seg. Jeg trengte ikke vente lenge. Allerede før det ble mørkt danset det første svake lyset på himmelen, og etterhvert som mørket kom ble det bare sterkere og sterkere.
Jeg prøvde ut objektivet, fant fokus og innstillingene jeg ville bruke. Så kom jeg på at både teltlykt og stearinlys til å lyse opp teltet mens jeg fotograferte lå hjemme. Jeg ble litt irritert på meg selv, siden jeg måtte improvisere med hodelykta i teltet og ikke kunne gå for langt unna teltet for å velge motiv.
Etter å ha fotografert en liten stund ble jeg stående å kikke opp på himmelen. Nordlyset danset over himmelen. Det ene øyeblikket forsiktig i flere farger, før det blaffet opp i kraftige grønne bånd. Naturens lysshow.
En dag i fjellrypas tegn
Etter en tidlig kveld og natt der jeg bare ventet på at det skulle bli lyst våknet jeg opp til morgentåke utenfor teltet. Gjennom tåka skimtet jeg at sola var på jobben med å fjerne disen. Så etter frokost og noen kopper kaffe var jeg klar for en tur opp i høyden.
Kursen ble satt langs en rygg opp mot 1300 moh. På 1200-1300 moh kom jeg opp på et platå og kjente spenningen stige. Her var jeg sikker på at det var rype. Med rolige steg krysset jeg meg frem over platået. På de små tjernene lå stålisen, og enkelte steder lå det igjen rester etter snøværet sist helg. Men ingen ryper viste seg.
Det eneste livstegnet var rypespor i snøen, og rapingen av en rype i det fjerne. Lyden kom fra litt lenger ned i terrenget, så jeg tenkte rypa kanskje lå på 1100 moh som dagen før.
Morgendis ved teltet.
Litt tåke i det jeg er klar for tur, men den lettet heldigvis snart.
Lovende rypeterreng.
Vinteren er i anmarsj i fjellet.
Snart var jeg på vei mot en liten høyde på rundt 1100 meter, og skremte opp en enslig skarv. Den fikk fly uten at jeg løsnet skudd. 50 meter senere fløy det første kulle opp. 7 ryper tok til vingene, og en ble liggende igjen.
På samme toppen tok jeg opp to nye kull og skjøt en rype fra hvert. Med tre ryper i sekken begynte jeg på turen tilbake mot teltet og en god lunsj. Underveis holdt jeg på ny på å tråkke på en rype som trykket på 5 meter. Jeg siktet, og skubbet på en stein slik at rypa fløy opp. På 10-15 meter smalt skuddet, og rypa gikk rett i bakken.
En flokk med ryper
Etter en middagspause ved teltet pakker jeg sakene og legger mine 6 ryper ned i sekken. Maks 2 til, tenker jeg for meg selv, da har jeg nok til en rypemiddag i høst, og 6 ryper jeg kan ta med hjem til mor for en rypemiddag i vinter.
Ruta ned fra fjellet legges på nok en topp på rett over 1100 hm. Oppe i høyden ser terrenget lovende ut, og jeg er sikker på at det sitter noen ryper mellom steinene. Men siden de trykker så godt må jeg enten tråkke rett på dem, eller håpe en av rypene er så nervøs at den avslører resten.
Like under toppen letter en enslig rype og flyr 50 meter. Kanskje sitter det flere der, tenker jeg, og legger sekken på bakken mens to ekstra patroner puttes i lomma. Det er godt å gå uten sekk der jeg rolig nærmer meg rypa.
Gode gamle Star Baikal hagla sørget for 6 ryper i sekken før hjemturen.
Rypejakt på sitt beste.
Brått ser jeg fire ryper som sitter mellom meg og rypa jeg så lande. Og rundt meg i steinene sitter det plutselig rype på alle kanter. Hagla løftes, og i det jeg skyter den første på sitt letter 20-30 ryper rundt meg. Enda en går i bakken i lufta, mens resten lander oppe i fjellsiden. Med to ryper i hånda later jeg som om resten greier å gjemme seg blant steinene og går tilbake til sekken. Det er tid for å tenke på den lange turen ned fra fjellet.