Sekken står ferdig pakket i hjørnet. Telt og mat for 3 dager. Der i hjørnet har sekken stått over en uke. Sekken er klar for telttur, det er ikke jeg. Bakkene ble så alt for bratte i høst.
Det er den samme gamle historien. Etter å ha holdt seg noen lunde god en stund slår ryggen seg vrang. Korsryggen passer på så jeg ikke glemmer at jeg har noen prolapser. Dermed spenner musklene seg for å holde ryggen stabil, med det resultat at alt blir verre. Nervene kommer i klem, kraften forsvinner i høyre fot.
Eneste medisin er bevegelse og avslapping. Så selv om bakkene er for bratte til å bære full sekk, er dørstokken så lav at jeg ikke legger merke til den. Det er tross alt mer behagelig å gå tur, enn å sitte i sofaen. Tur med lett sekk og et par smertestillende i baklomma.
En tur til Langkjotjønna er god medisin for en kranglete rygg.
Jaktturen det ikke ble noe av
Det har med andre ord blitt mange korte og lange turer de siste ukene. Men Den første helga jeg hadde gledet meg til i lang tid er utsatt på ubestemt tid. Da var planen å ta med teltet inn på fjellet og starte sesongen under nordlyshimmelen. Slik skulle det ikke gå.
På fredagen var sekken pakket, og jeg satte meg i bilen. Det kjentes ikke godt ut å sitte i bilen på vei dit jeg skulle starte, men jeg skulle på tur. Fremme på parkeringen gikk jeg litt frem og tilbake og kikket vekselvis på sekken bak i bilen og bakken foran meg. Jeg løftet sekken ut av bilen.
Turplanen for den første jakthelga var klar. Å stå utenfor teltet, kikket opp mot nordlyset og kjenne på forventningene til den første turen etter fjellrype.
Der og da skjønte jeg at det ikke gikk. Ryggen nektet å bære full sekk, og jeg hørte på fornuften. Sekken ble lagt tilbake i bilen, og satt i hjørnet når jeg kom hjem. Der står den fortsatt. For neste helg, da er jeg sikker på at det blir tur.
Den første jaktturen
Etter et par korte rusleturer uten sekk den helga, litt tøying og hvile var jeg klar for den første jaktturen på søndagen. Den letteste sekken ble pakket med så lite som mulig. En matbit, litt kaffe, jakke og ammunisjon. Kamera og annen luksus fikk ligge hjemme.
Med kuling i fjellet startet jeg først i skogen. Etter en del timer uten å ha sett så noe skogsfugl passerte jeg tregrensa og kom opp i vinden. Kursen ble satt opp mot et lovende område for å finne fjellrypa.
Da jeg omsider kom opp i rypeterrenget tok jeg frem telefonen for å knipse et bilde. Samtidig kikket jeg på klokka, og ås at det begynte å bli sent på ettermiddagen. ”På tide å komme seg ned før det blir mørkt”, sa jeg høyt til meg selv, og så 8 ryper lette i øyekroken.
Fomlende med telefonen i hånda under forskjeftet fikk jeg hagla i anleggstilling, siktet og fyrte av. Fulltreff. Jeg så fjæra dale fra rypa som stupte over en kant og ned i steinrøysa. Raskt ble telefonen puttet i lomma, og hagla ladet på nytt mens jeg gikk for å finne rypa. I 10 minutter lette jeg mellom steinen uten å finne annet enn et par fjær.
Lett sekk med bare det aller mest nødvendige.
Mellomterreng. Jeg holdt skuddet da en hare hoppet ut av skuddhold.
Matapkka blir enkel når primus ligger hjemme.
På vei opp til fjellrypa.
2 sekunder etter dette bildet letter 8 ryper 10 meter til høyre for meg.
Loggen etter en tur etter Fjellrypa. Bare en liten time og 1 km var i fjellrypeterreng.
Å ikke finne rypa du skyter er surt. Det kjennes i samvittigheten, og er vanskelig å slutte letingen og akseptere at den flotte fuglen ble borte. Omsider ga jeg opp og begynte på returen ned mot skogen og bilen. Det var mørkt før jeg var nede etter 25 kilometer på beina (1 km i rypeterreng).
På sporet av bamsefar
Etter en uke med sol og gode temperaturer på jobb var jeg klar for en ny tur så snart fredagen kom. Sekken fikk fortsatt stå i hjørnet, kameraet ble lagt igjen og lua dradd godt ned over hodet for en gråværsdag på jakt. Skyene hang lavt og avslørte bare glimtvis at nysnøen lå langt ned i fjellsidene.
Jeg startet med en tur i skogen et sted jeg ikke hadde vært før, for så å gå opp i høyden etterhvert. Etter noen hundre høydemeter gikk jeg meg på bjørnemøkk. Ikke helt fersk, registrerte jeg og gikk videre. Et kvarter senere gikk jeg meg på en fersk ruke i skogen, og kikket meg rundt etter andre spor. Et avtrykk avslørte at det ikke var en elg med løs mage som hadde gjort fra seg.
Som alltid når jeg går meg på bjørnespor snakker jeg litt høyt med meg selv. Bjørnen er sky, så det er greit å la den vite at jeg er der. Jeg vurderte å gå rett opp i høyden for å se etter rype, men valgte å heller gå ned for å prøve i et annet område i stedet for å returnere ned gjennom skogen i skumringen.
Etter en flott høstuke med sol og gode temperaturer var det «ekte» høstvær på fredagen.
På tur til fjell nummer to for dagen.
Så etter et par timer var jeg tilbake i bilen, kjørte til et nytt område og gikk 3 nye timer. Der fikk jeg akkurat glimt av et kull ryper som fløy opp på 100 meter og forsvant inn i tåka. Med andre jegere i fjellet var det uaktuelt å gå etter, så også denne helga endte opp uten rype i sekken.
Andre turer
Som jeg skreiv i starten er medisinen for å få ryggen klar for nye turer med telt bevegelse. Turer med lett sekk, lett tøying og avslapping. Så det har blitt mange andre småturer de siste ukene. Fjellturer, kanoturer og fiske på leirskolen. Sesongen i Målselva har blitt avsluttet, og det endte med sjøørret på 1,4 kilo og noen mindre helt på tampen. Og noen andre turer. Her er litt bilder fra ”Kvardagsturene”.
Fjelltur med leirskolen
Kanodag på leirskolen i strålende høstvær.
Et noe uskarpt mobilbilde av årets siste sjøørret fra Målselva. Fisken tok en liten svart flue da det begynte å bli skumring.
Klar for panna.
En tur til fjorden for litt variasjon i kosten.
Det blir nok flere småturer til uka i tillegg til de vanlige på leirskolen. Sekken står fortsatt pakket i hjørnet, og der skal den få stå til helga. For da skal jeg på telttur, håper jeg.