Det har etter hvert blitt en tradisjon at Cato overtaler meg til en vårtur med isfiske i Indre-Troms. Med noen varme dager i vente foreslo Cato en helgetur inn til Karas. Jeg skulle ta med telt og kjøkken, mens Cato tok med isbor og agn.
Vi var spente på hvor langt vi måtte bære skiene da vi kjørte inn Dividalen på lørdag formiddag. Skulle vi bruke tursko opp langs Kvernbekken, eller var det like greit å bare gå i skiskoene? Det endte med at vi festet skiene på sekken, og gikk i skiskoene.
Ski på sekken, og klar for den bratte bakken opp langs Kvernbekken.
Lunsjpause før vi fant skiføre.
Oppe i høyden var det bare noen få snøflekker langs stien, og vi hadde nesten rundet Storfjellet før vi fikk bruk for skiene. Derfra og inn til Karas var det bra skiføre på vårsnøen.
Åpent vann
Oppe fra høyden la jeg merke til at det så ut som åpent vann i sørenden av Garasjavri. Vi ble enige om at det måtte være overvann, for isen kunne ikke ha gått over et så stort område enda.
Det er fortsatt skiføre i høyden.
Åpnet vann i sørenden av Karas.
Fremme ved vannet var det tydelig at våren var i anmarsj. I området vi hadde tenkt å legge oss til var det åpent vann. Cato så til og med et par fisker som vaket, og vi hadde selvsagt ikke med fiskestang. Dermed måtte vi gå litt lenger nordover til tryggere is.
Kveldsmaten er sikret
Vi fikk satt opp teltet på en fin barflekk, og mens jeg skiftet til tørre sokker gikk Cato ut på isen «for å hente litt kveldsmat», som han sa. Ikke før hadde jeg funnet frem tørre sokker og et par plastposer fra sekken, så hørte jeg bannskap ute på isen. Noe som umiddelbart ble besvart av en rype borte i bjørkekrattet.
Cato kunne fortelle at det var en fin røye som gikk av kroken da den var på vei opp hullet. Jeg begynte å ta på sokkene, da jeg på ny så ivrige bevegelser ute på isen, etterfulgt av et lite jubelrop. «En fin steikfisk», som nok en gang ble besvart av en rype i bjørkerattet på andre siden av teltet.
Ingen problemer å finne en barflekk til teltet.
Cato på vei for å hente kveldsmat.
4 liters fryseposeer sørger for tørre sokker i våte sko.
Enkle redsakper sørger for god mat.
Raskt kom jeg meg ut på isen, og slapp maggot og røyeblink ned i et hull. Stille. Det gikk kanskje fem minutter før Cato på nytt dro en fin røye opp fra hullet. Jeg hentet et par maggot til, og slapp ut på nytt.
Pang! En røye kom skytende ut under isen, og snappet kroken som var på vei ned i vannet. Fast fisk. En sprek røye nappet sena gjennom fingrene på meg, mens jeg forsøkte å lure den opp gjennom hullet. Jeg kunne nesten kjenne smaken, da den slapp kroken og forsvant under isen igjen.
Nok fikk være nok. Vi hadde til maten, og gikk for å fyre opp primusen.
Reven rasker over isen
Liggeunderlaget ble rullet ut utenfor teltet, og Cato dro frem et par kalde øl fra sekken (det har nesten blitt en tradisjon det også). Røyene krøllet seg i steikepanna, mens skuldrene senket seg inne på fjellet.
Mmmmm.
Cato sørget for kald drikke og gode kokkeleringsferdigheter.
Etter maten lente vi oss tilbake på liggeunderlaget, og fikk snart besøk av en nysgjerrig liten rev. Den gikk en runde rundt teltet, før den gikk frem og tilbake på isen foran oss. Først bort til isboret, og tilbake. Den luktet tydeligvis mat, men var litt for skeptisk til de to karene som lå der.
Reven rasker over isen.
Omsider ruslet reven videre, og mens rypene rapet i krattet på begge sider tok vi kveld.
En varm dag
Neste morgen slo varmen til, og vi var tidlig oppe for å prøve morrabettet på isen. Det var livløst. På seks timer med en kombinasjon av fiske og å ligge i lyngen med en kaffekopp så vi ikke så mye som skyggen av en fisk.
Frokoststund.
Dagen blir best når den startes med egg og Bacon.
Klar for hjemtur.
Takk for turen Indre-Troms!
Omsider pakket vi sammen for å komme oss ned til en ny leirskoleuke. Solbrente og fornøyde til tross for manglende storfisk.
