En natt på hotell i Kautokeino gjorde godt. Klærne ble vasket på badet, og tørket over natten. Kroppen fikk en grundig omgang med såpe, og ganske så lang tid under rennende varmtvann. På butikken fant jeg alt jeg trengte for de neste ukene på tur: Mat på butikken, litt kveldskos på polet og påfyll med gass. Jeg var klar for å gå videre. Det var tross alt det jeg gjorde den sommeren.
Del 1: Nordkapp til Kautokeino finner du her
Kautokeino – Reisadalen
Fra Kautkoeino hadde jeg endelig kart å følge. Detaljerte turkart i målestokk 1:100.000. Etter å ha brukt veikart i en måned var det en stor overgang til detaljerte turkart. Veikartene hadde vært akkurat tilstrekkelig til å finne frem, men ikke så mye at jeg kjente terrenget på forhånd. For hver lille topp jeg kom til var jeg spent på hva som ventet lenger fremme: Kom jeg over et lite vann som ikke stod på kartet? Med turkartene visste jeg på forhånd hva som ventet, til og med navn på elver og vann. Det ville spare meg for mange omveier de neste ukene.
Vest for Kautokeino var terrenget oversvømt av smeltevann, så jeg fulgte veien mot Bidjovagge. Underveis ble jeg stoppet av to biler som tilbydde skyss. Jeg takket for den hyggelige omtanken, men fortsatte til fots. Jeg var i gåhumør, og spiste kart på vei inn til Raisjavri. Først etter 40 kilometer stoppet jeg og slo opp teltet ved Reisavannhytta.
Neste dag kom jeg inn på Nordkalottruta, som jeg skulle følge videre sørover langs grensa, med svippturer innom Finland og Sverige. Det var første gang på en måned jeg skulle følge merkede stier. 200 meter senere ombestemte jeg meg. Da hadde merkingen ledet meg rett ut i en myr som måtte vades. Sikkert merket mot slutten av fellesferien i et særdeles tørt år.
Ruta ble lagt høyere i terrenget, der turkartet viste tørt terreng, og gikk delvis parallelt med stien til den begynte ned mot Reisadalen.
Reisavannhytta.
Reisadalen er som et dypt hugg ned i en flat vidde.
Reisadalen
Reisdalen bød på turens første møte med skikkelig skog. Ubegrensede mengder med tørr ved, vakker natur og et møte med myggen som endelig hadde funnet ut at det nærmet seg sommer. Kalenderen viste tross alt 30. juni, så det var på tide.
Jeg brukte god tid ned mot dalen, og gikk innom Imofossen. Derfra gikk elva gjennom en trang canyon til den breiet seg ut noen kilometer lenger ned. Der canyonen sluttet fant jeg en fin slette, hvor Statskog hadde kjørt frem ved, så jeg slo like godt leir.
Litt senere lå jeg i teltet og noterte i turdagboka da jeg hørte noen lyder utenfor. Utenfor teltet stod en kar med stappfull sekk på ryggen. Det viste seg at karen var sammen med to andre, og at de hvert år pleide å slå leir der jeg lå første uka av laksesesongen. Jeg tilbød de straks å sette opp teltet og holde meg med selskap for kvelden. Et par pils dukket frem fra en sekk som takk, og noen timer senere ble jeg påspandert den beste reinsgryta jeg noen gang har spist.
Bålplassen like ved Imofossen
Imofossen.
Canyon øverst i Reisadalen
Leir ved Reisaelva
Ørretvatna
I løpet av kvelden fikk jeg et tips om noen hemmelige ørretvatn oppe på fjellet av laksefiskerne. Så etter en god runde med bålkaffe neste morgen fortsatte jeg nedover dalen med kurs for Ørretvatna.
Litt nedenfor Nedrefosshytta fikk jeg se en elvebåt nede på elva. Det viste seg å være en kar fra Statskog som hold på å legge ut målere, for å registrere temperatur i sammenheng med lakseoppgang. Han var kommet til siste måler, og tilbydde skyss med båten ned til Vuomadat. Jeg kunne selvsagt ikke takke nei til en slik opplevelse.
Ved vuomadat takket jeg for turen, og begynte på den bratte stigningen opp fra dalen. Jeg fulgte en sti langs kraftlinja, som er eneste fornuftige vei opp dalen før mange mil lenger ned. Ved en hytte rett før stigningen la jeg merke til at termometeret viste 25 grader i skyggen. Det var turens første dag med temperaturer over 15 grader, og selvsagt startet sommeren akkurat da jeg skulle gå turens bratteste bakke. Det ble varmt!
Så snart det flatet ut satte jeg kursen mot Ørretvatna, og en gang etter midnatt kom jeg frem. Med varmen som hadde kommet hadde fisken vakfest, og det var så vidt jeg greide å få opp teltet på grunn av fiskefeber og skjelvende hender.
Godt sikret parti av stien langs Reisaelva.
Elvebåt.
Elvebåtføreren fra Statskog i Nordreisa
Elvebåt ned Reisaelva ble en hyggelig opplevelse.
Ørretvatna.
Somashytta
Turen til ørretvatna gjorde at turen til Somashytta ble to dager lengre en om jeg hadde fulgt Nordkalottruta. Underveis ble jeg overrasket av en skikkelig tordenbyge mens jeg bafant meg i et flatt område. Det ble en hårreisende opplevelse, og jeg kikket nervøst opp på skyene resten av turen til Somashytta. Sjeldent har jeg vært så takknemlig over å komme til en åpen Statskoghytte.
Jeg ble på Somashytta to netter mens jeg gikk på fisketur i området. Mens jeg ruslet rundt i egne tanker, ble jeg oppmerksom på en liten krabat som også var i sin egen verden. En liten fjellrev kom hoppende gjennom krattet oppslukt av noen småfugler. Først på 30-40 meter oppdaget han meg, og bråsnudde i motsatt retning.
Tordenbyge på vei bort.
Bra med mygg etter at tordenbygen ga seg.
Turdagboka oppdateres på Somashytta.
Finland
Etter Somashytta fortsatte Nordkalottruta inn i Finland frem til Kilpisjärvi. Bortsatt fra noen gulmalte grenserøyser på grensa, og annerledes merking av stien var naturen den samme. Det var imidlertid betydelig flere folk ute på tur, som var på vei til Halti som er Finlands høyeste fjell.
Etter to dager i Finland kom jeg til et område der stien tar en sving innom et hjørne av Norgeskartet. Jeg lot ikke muligheten til litt fersk røye til middag gå fra meg, og slo opp teltet.
Etter hvert kom jeg meg ned til bygda et par kilometer sør for selv Kilpisjärvi. Der fant jeg en grensehandel, og fikk fylt opp sekken med rikelig med mat og tørket reinkjøtt før neste etappe gjennom Indre-Troms.
På vei til Finland
Finsk turisthytte ved Somasjavri.
Når sommeren kom etter over en måned med skjorta på ble det avdekket et respektabelt skille. «Farmers Tan».
Teltet ved et av De norske vannene langs Finlands del av Nordkalottruta.
Indre-Troms og Øvre Dividal Nasjonalpark
Fra Kilpisjärvi tok jeg rutebåten over vannet og til treriksrøysa, der Norge, Sverige og Finland deler grense. Båten var rimelig full av turister som var på vei til grenserøysa, så jeg satte fart på beina når jeg kom i land. Treriksrøysa ble rundet, fotografert og tilbakelagt før det ble fullt av folk.
Videre fulgte jeg T-stien til Gappohytta, før jeg gikk over Isdalen til Rostadalen. Tromsfjellene ble en ny opptur. En fantastisk natur med høye fjell, gode stier, nesten ubegrenset med fiskevann og akkurat passe med mygg (jeg tror jeg begynte å bli immun på dette tidspunktet…).
Fra Rostadalen fortsatte jeg over fjellet mot Dærtahytta. Der ble jeg noen ekstra dager for å rusle rundt med fiskestanga. Det ble mer fisk en jeg greide å spise, før jeg ruslet videre mot Dividalshytta, og gikk ned i Dividalen ved Gambekken.
Båten over Kilpisjärvi til stistart mot treriksrøysa.
Køa mot treriksrøysa ble passert i hurtigmarsj.
Jeg rakk en runde før de fleste turgåerne kom frem til grensa mellom Norge, Sverige og Finland.
På vei mot Indre-Troms.
Gappohytta
Røye fra Indre Troms
På varme dager er det godt å lufte beina i pausen. Her fra Isdalen.
Fangst fra Harrvatnet.
Indre-Troms kan by på et variert kosthold.
Fornøyd
Ferie på Kvaløya
Det var en grunn å gå ned i Dividalen. Etter over 6 uker på tur var det tid for en liten ferie fra fjellet. Dansken Michael, en klassekamerat fra Sogndal, var på Kvaløya for å klatre sammen med en annen danske ved navn Michael. Så avtalen var at jeg skulle ta turen ut for å hilse på, og kanskje kravle litt på stein.
Etter en natt på Vetlenesbua fikk jeg skyss ned til Skjold, og haiket videre til Buktamoen. Der tok jeg bussen til Tromsø, gikk innom en sportsbutikk for å kjøpe klatresko og kalkpose, før jeg tok bussen ut til Kvaløya.
Vetlenesbua.
En gammel Jøtulovn sørger for varme i koia.
They ain’t broke, they’re just broken
Det går med noen par sokker på langtur.
Ville du stoppet og plukket opp denne haikeren?
Etter litt mer haiking kom jeg meg omsider til Småbakkane, og traff på Michael og Michael. Danskene hadde som plan å klatre nordveggen på Blåmannen, så etter et par dager ved Småbakkane ble alt utstyret gjort klart, og jeg ble hyret som skjerpa for turen opp til veggen. Det ble to turer opp bakken med klatreutstyr, og ved synet av den massive veggen var jeg rimelig glad jeg slapp å være med på klatringen.
Danskene Michael og Michael
Det er mye utstyr som skal klargjøres før en teknisk klatretur.
Klar for turen opp til Nordveggen av Blåmann.
Endelig over tregrensa.
Jeg er glad jeg ikke skulle være med på turen opp nordveggen av Blåmannen på Kvaløya. En fryktingytende fjellside.
En sjarmøretappe
Etter at danskene hadde bundet seg inn i tauet og var klar for å klatre Blåmannen, gikk jeg ned til veien og kom meg tilbake til Tromsø. Å komme seg tilbake til Dividalen for å fortsette derfra ville blitt et stort prosjekt med kollektivtrafikken i Norge, så jeg kjøpte like godt billett med Hurtigruta til Bodø, og tok bussen inn til Sulitjelma for å gå sørover derfor noen dager.
Ut fra Tromsø i Midnatssol.
Lofoten.
Bussjåføren slapp meg av ved veien inn til Balvatnet. Jeg hadde ikke gått mange kilometerne langs veien før et ungt par stoppet og spurte om jeg ville ha skyss. Takknemlig takket jeg ja, og ble like godt påspandert en is fra en fryseboks i bilen.
Et par dager senere møtte jeg på 3 damer på tur ved Argaladhytta. De hadde akkurat kokt opp bålkaffe, så snyltekoppen kom raskt frem. Mens jeg satt der med kaffekoppen var jeg litt usikker på hvor jeg hadde sett den ene dama tidligere. Det tok noen minutter, og så kom jeg på det. Hun var en av damene som kom på besøk ved bålet mens jeg lå ved Tufjorden på Magerøya på turens første kveld.
Siste natt på tur kom jeg frem til Trygvebu. Der ble jeg møtt med en dram på trappa av Hugh, Dean og Joyce som hadde tatt turen fra ytterst i lofoten. Etter en liten Whisky på trappa vanket det biff inne litt senere. En perfekt siste kveld på tur.
Litt improvisering må til når en oppdager at sveiva er knekt.
Enda et par sokker er slitt ut.
Hugh spanderte en dram på trappa av Trygvebu siste kvelden på tur.
Hjemveien
Etter nesten to måneder på tur kom jeg ned til Junkerdalen. Sommeren nærmet seg slutten, og det var tid for å tenke på turen sørover. Jeg tok bussen til Fauske, kjøpte meg noen rene klær og fikk meg en dusj før turen sørover.
To måneder på tur lå bak meg. 800 kilometer, ganske så mye fisk, og enda mer mygg. Foran meg lå siste året av Bachelorstudiet i friluftsliv. Snart satte jeg meg på nattoget, og åpnet den første pensumboka om fjellklatring.