Jeg var på tur gjennom Reisa nasjonalpark i retning Somashytta, da jeg ble oppmerksom på en lyd bak meg. En merkelig summing rett bak øret. Det tok noen sekunder før jeg skjønte hva det var.
Fra fiskestanga, som var festet på sekken, kom en lyd som minnet om en kraftlinje. Jeg skvatt i. Sekken ble kastet av ryggen, før jeg småløp 50 meter unna. Brått blinket og smalt det i samme øyeblikk.
Thunderbolts and lightning, very very frightening. Strofen fra Queen sangen gikk på repeat i bakhodet. Tordenbyge.
Å være på tur i tordenvær er ingen drømme situasjon. Lyn er elektrisitet, og elektrisitet vil gjerne følge minste motstands vei. Det vil si at det er ikke noe smart å være minste motstands vei, som det høyeste punktet i et flatt landskap. Å rusle rundt med fiskestanga på sekken som lynavleder er heller ikke det smarteste en kan bedrive tiden med.
Noen sekunder etter det første tordnet skrallet så det ristet i hele kroppen strømmet regnet ned. Regnklærne lå i sekken, men selv ikke øsende regnvær kunne få meg til å gå tilbake til den knitrende fiskestanga. I stedet ble jeg sittende midt i en skråning, mens jeg følte meg ganske så liten.
Like plutselig som tordenbygen kom var den over. Solen kom frem, og jeg kunne begynne å tørke opp. Det tok imidlertid lang tid før jeg turte å nærme med sekken for å fortsette til Somashytta.
Den kvelden var det godt å komme frem til hytta og få tak over hodet.