Det har blitt en del turer etter sjøørreten i tiden før sesongen starter for alvor. Håpet er som vanlig å treffe på en av fiskene som har holdt seg i sjøen hele året. I år ble det en usedvanlig lang tid med jakt på nåla i høystakken, frem til vårvarmen slo til og satte fart på fisken.
Optimismen er alltid stor i slutten av april. På neste kast er det fast fisk, eller på neste, eller neste… Helt til fingrene er stivfrosne og tålmodigheten til å kaste blindt etter fisk som ikke vaker er brukt opp. Men på neste tur, da blir det fisk. Garantert. Slik kan april og mai frem til Himmelfartshelga oppsummeres.
Optimismen er alltid like stor på vei til sjøen, og kroppen like sliten og kald noen timer senere. Men det blir i det minste noen timer med frisk luft.
Mer Oter enn fisk
I år er første gang det ikke har blitt fisk i løpet av april, eller tidlig mai. Hverken fisk som har gått i sjøen over vinteren, eller en mager støing som har sluppet seg ut fra elva. Det samme har stort sett vært historien til andre jeg har truffet på tur. Bare i noen få områder har det vært tatt fisk.
Teorien er at vintervær uten en eneste varm soldag gjør at fisken ikke har blitt lokket inn på grunnene. Jeg har også lagt merke til at det er mindre tobis/sil enn tidligere år, og desto mer oter å se.
Et sted drev en flokk med oter på og jaget frem og tilbake ute i fjorden. Da er det selvsagt håpløst å fiske.
Men det har da blitt litt fisk
Heldigvis er det ikke helt svart. Med de første milde dagene rundt himmelfart ble det litt mer fart på fisken. Da tok det heller ikke lang tid før første sjøørret havnet i håven. En maltraktert sjøørret på 55 cm, der en oter hadde tatt et godt jafs av halen.
Varme og stigende vannstand i elva har også fått fisken til å gå ut i fjorden, så akkurat nå gjelder det å fiske langt unna elvemunningen for å slippe å plage mager vinterstøing.
Det betyr at vårsesongen endelig er i gang igjen, og fisken blir feitere og feitere for hver dag.