Med sol over kritthvite fjell i helga fikk jeg nesten dårlig samvittighet for å ikke være på isfisketur. For jeg skal innrømme at jeg sakte men sikkert har begynt å like isfiske. Men det er noe med å rusle med fiskestanga og kaste ut sluken. Da er det vanskelig å slutte, og dessuten er det jo trivelig å sitte ved et lite bål å fjæra og grille ostesmørbrød.
Så det ble ikke isfisketur i 1. mai helga, selv om det var både sol og blå himmel. Akkurat det gikk bra helt til jeg fikk rapporter fra de som hadde vært på tur på søndagskvelden. Bilder av en røye så feit at den lignet en amerikansk fotball, og is så tykk at det er vanskelig å tro at det noen gang skal bli isfritt på fjellet igjen. Så det hadde ikke hjulpet om jeg dro med meg bor og pilkestikke på fjellet. Boret mitt hadde ikke kommet gjennom isen en gang. 180-190 cm var det tykkeste jeg fikk rapport om.
Men forholdene på fjellet var ikke det som opptok tankene på turene nede ved fjorden. Da var det tanker om at det ikke er lenge til det faktisk blir bart i terrenget, og at isen plutselig en dag løser seg opp og de igjen er vakende fisk. Så jeg tenkte på et stort turprosjekt jeg har tenkt på i mange år, og startet så smått da jeg flyttet nordover for 7 år siden.
Et langvarig turprosjekt om «Å være på tur til alle fiskevann i Indre Troms». Akkurat det skal jeg komme tilbake til en annen gang.
Bortsett fra å kikke inn i flammene og tenke tanker om turprosjekt er det ikke så mye å rapportere om. Men det er vel slik turlivet ofte er. Avslappende turer med litt fiske, litt bålfyring, litt mat og en hel del kaffekopper.
