En lærer som var med elevene på leirskolen satte kryss på noen vann lengst nord i Troms. Et område der Ole fortalte om utallige vann, bra ørretfiske og muligheten for skikkelig stor fisk. På slutten av sommeren var sekken pakket for å sjekke ut tipsene. Det store spørsmålet var om ørreten var bitevillig.
Etter en lang kjøretur nordover svingte jeg av E6, og fortsatte inn en dal. Etter at de første husene var passert ble veien smalere og dårligere. Etterhvert håpet jeg bare jeg ikke møtte bil, eller at det var mulig å parkere før det bare var et ATV-spor igjen av veien. Heldigvis møtte jeg ikke bil, og langt inne i dalen var det en liten parkeringsplass. Så var det bare å få sekken på ryggen og begynne på stigningen opp på fjellet.
Motbakken opp fra dalen og til vatna på vannskillet mellom Troms og Finnmark var lang og sekken tung. Selv med 10-12 grader og skyer som trakk langt ned rundt toppene så rant svetten i stigningen. Heldigvis var det en blanding mellom sti og kjørespor opp langs et reingjerde så tempoet var godt.
2-3 timer senere var jeg fremme ved det første av vatna der det var satt kryss. Siden det stod et telt ved vatnet, gikk jeg videre til et litt mindre vatn ved siden for å sette opp teltet.
Ørret på første kast
Fremme ved vatnet fant jeg en noenlunde grei teltplass i det steinete terrenget. Men siden det var tidlig på dagen ville jeg sjekke om det var ok å fiske ved teltplassen. Så jeg tok fiskestanga for å prøve noen kast før teltet ble satt opp.
På første kastet var det fisk. En passe sprek ørret på halvkiloen kom raskt på land. Det lovet godt for området, så jeg prøvde et par kast til litt lenger bort og fikk snart en ørret til, denne på litt over halvkiloen.
Med to fisk på land sa jeg meg fornøyd med teltplassen, satte opp teltet og fikk frem primusen for turens første fiskemåltid og en kaffekopp.
Tåka siger på
I løpet av en lang middagspause, etterfulgt av noen kopper kaffe begynte skyene å trekke lavere og tåka rullet inn over landskapet. Små vanndråper klebet seg til telt og vegetasjon, og temperaturen sank enda et par grader. Regnklær og varmejakke måtte på før jeg tok med meg fiskeutstyret for å prøve noen av de andre vatna i området.
Siden sikten knapt var 100 meter kikket jeg på kartet, og bestemte meg for å følge bekkene som gikk mellom vatna. I løpet av runden ble det litt mer fisk på land, men ingen over halvkiloen.
Etterhvert ble tåka tettere, og vinden tok seg opp litt. Ganske surt fiskevær, så selv om ørreten var bitevillig gikk jeg tilbake til teltet for en tidlig kveld. Håpet var at sikten ble bedre til neste dag.
Blyantvatnet
Neste morgen var om mulig tåka enda tettere. Været kunne jeg ikke gjøre noe med, så sekken ble pakket og regnklærne tatt på for nok en runde i området.
I det første vatnet var det bare småfisken som var bitevillig på formiddagen, så jeg satte meg ned med kartet. Der fikk jeg øye på et svakt blyantkryss ved et lite vatn. Hvorfor det var krysset av med blyant ved det vatnet, og penn ved de andre vet jeg ikke. Men det var nok til å bli nysgjerrig.
Det var 3-4 kilometer til blyantvatnet. Heldigvis var det mulig å følge elva og vatna nedover mot vest, og så gå opp langs en liten bekk.
Fremme ved blyant vatnet gjorde jeg et kast, og hadde flere napp før sluken kom til land. På andre kast var det fast fisk. En liten ørret på 200 gram. På de neste kastene ble det flere av samme type fisk. Ikke den største ørreten, men den var så feit at det ikke lignet på et overbefolket vatn. Det måtte være større fisk der også.
Dermed byttet jeg til en 27 grams møresild, for å skikkelig kunne komme ut på dypt vatn. Tanken var selvsagt at stor ørret vil ha stort bytte, så pulsen skvatt i været da det rykket til på første kastet.
Ørreten i andre enden dro hard i snøret, og jeg trodde et øyeblikk det var stor fisk på kroken. Den ble imidlertid raskt mer medgjørlig, og snart kom en ørret på 400 gram på land. Et par kast senere lot en til av samme størrelse seg lure av møresilda.
Fisken var av beste kvalitet, og størrelsen perfekt for en god turmiddag. Godt fornøyd gikk turen tilbake til teltet.
Endelig storfisk
Dagen etter hadde tåka endelig lettet slik at det ble mulig å orientere seg i høyfjellet. Det fikk holde med litt mat og en rask kaffekopp før sekken ble pakket for en ny dag. Nå var det tid for å gå innom det siste vannet det var satt kryss ved.
Vannet lå på andre siden av en liten høyde, og da kom jeg samtidig over i et annet vassdrag enn tidligere på turen. Med god sikt var det enkelt å orientere frem, og spenningen steg da jeg nærmet meg. Til nå hadde det blitt mye ørret, men fisk over kiloen lot vente på seg. Ville den la seg lure i dag?
Allerede på første kast var det fisk på kroken. En porsjonsørret på litt under halvkiloen. Ganske snart ble det mer motstand. En kraftplugg av en ørret lot seg lure av en 6 grams spesial spinner.
Fisken gjorde god motstand, så det tok noen minutter før jeg jublende kunne løfte en ørretkubbe på 1,2 kilo på land. Feit og knall rød i kjøttet.
Ikke lenge etterpå traff jeg plutselig på et område der fisken var mer enn bitevillig. På 3 kast ble de 3 flotte matfisker på 5,6 og 7 hekto. Nå fikk det være nok fiske. Jeg hadde allerede noen ørreter som lå kjølig ved teltet, og med 4 flotte fisker siste dagen var det tid for å pakke sammen før sekken ble for tung ned fra fjellet.
Drømmen om ny tur
Turen nord i Kvænangen hadde vært en suksess. Ole sine tips hadde så absolutt innfridd forventningene. Totalt ble det 26 ørreter på turen, et par fiskemåltid og tyngre sekk på tur ned enn opp.
Og det beste av alt. Da Ole var med elevene på Haraldvollen leirskole satte han også noen kryss litt lenger sør i samme kommune, så da vet jeg hvor turen går neste år.