Våren lar vente på seg i Troms. På myra noen hundre meter fra døra er det godt over en meter snø enda. Og da snakker vi ikke høyt til fjells, men 30 meter over havet. Nattefrosten holder stand, og sørger for en vanntemperatur som ikke akkurat setter fart på sjøørreten.
Men det gjelder å være optimist. Så jeg har montert både fluestang og slukstang et tosifret antall ganger på forskjellige plasser ved fjorden. Resultatet er det samme. Time etter time der det eneste jeg får er neglesprett og is i stangringene.
I fjor på samme tid hadde jeg allerede satt ny pers med sjøørret på 3,35 kg, og landet flere flotte fisker på over 2 kilo. I år er det stort sett svar hav, med bare et og annet vak som holder motivasjonen oppe. For på neste kast sitter den, eller neste etter det.
Et par ganger har plogbølgen reist seg bak kroken, slik at pulsen har steget et par slag. Helt til den ombestemmer seg og setter kursen tilbake ned i dypet. Bare en gang har den prøvesmakt på flua.
Noe fangst har det da blitt (i tillegg til sei og torsk).
Fiskekompis/konkurrent
Drivende isflak midt i mai er som regel et tegn på at det er større sannsynlighet for neglesprett enn vakende sjøørret.
Etter utallige kast var coatingen på fluesnøret utslitt, og måtte byttes.
Det er godt å ha et par minner i fotoarkivet for å holde motivasjonen oppe.
Om ikke mange dagene er midnattssola her og drivende isflak et vagt minne.
En dag, etter nok en resultatløs tur, var humøret så lavt at jeg for første gang på flere år måtte trøste meg med kjøpefisk. Kjøpefisk i mai. Sjøørretmåneden mai.
Heldigvis viser værmeldingen temperaturer uten nattefrost til uka, så kanskje kan det snart stå fersk sjøørret på menyen igjen. For så snart jeg får følelsen tilbake i fingrene kommer jeg nok til å stå der med kroken i vannet igjen.
Så jeg fortsetter å kaste. Fortsetter å kaste til jeg når målet om en 3 kilos sjøørret på flue.